Arnfinn Haram døde søndag. Han segnet om over sykkelstyret i
Nordmarka, en uvanlig dødsmåte for en munk av dominikanernes orden, vil jeg
tro. Jeg kjente ham ikke. Han hadde fast kronikkplass i Klassekampen, dette
åndelig utrettelig søkende organ. Det hendte jeg leste det han skrev, eller noe
av det. Hans tankeverden sto meg forholdsvis fjernt.
Den unge Arnfinn Haram vekslet jeg noen ord med. Han var
elev ved Tønsberg Gymnas, estetisk linje. Hybelboende, langveisfra. Han så ut
som en alvorsmann allerede den gangen og gikk kledd som en velkledd, voksen
mann. Et velpleid lite skjegg hadde han også. Rødbrunt, om jeg ikke husker
feil. Han snakket som en foredragsholder i radioen, altså sunnmørsk og
ettertenksomt. Og så hadde han seriøse briller.
En gang intervjuet jeg ham. Det har iblant gledet meg å
tenke at det trolig var paterens første fremtreden i offentligheten. Artikkelen
fylte en helside i Tønsbergs Blads gamle avisformat. Unge Haram og åtte andre
tønsbergensere med fremtiden foran seg uttalte seg om høstens bøker, dagens
lyrikk, moderne billedkunst og musikk.
Ingen ubetydelig journalistisk bragd, var lenge min mening
om dette oppslaget. Til mitt forsvar må jeg anføre alderen: Jeg var yngre enn
gymnasiasten Haram.
Dette var den 21. mars 1969. Man snakket om Finn Alnæs, Arne
Nordheim, Harald Sverdrup, Jan Erik Vold og
ikke minst Stein Mehren. Den unge Haram satte Mehren høyest av alle. Morsomt
nok i ettertid å se at han allerede da stilte Vold og Mehren opp som de
motpoler de senere aldri har opphørt å være.
Fred og intet annet enn
fred skal være med Arnfinn Harams minne. Han fulgte sin egen forunderlige vei
og kom til å spille en markant rolle i offentligheten, men nei, jeg skal ikke
skrive nekrologen her.
Jeg står snart på flyttefot og må tenke på å begynne å rydde.
Beskikke mitt hus, som pateren muligens ville sagt. Slik var det at jeg for
noen dager siden – flere dager før det katolske dødsfallet i Nordmarka – kom
over et gulnet avisutklipp fra 1969. Min journalistiske ungdoms bragd! Her var
den fremtidige pateren. En annen, fremtidig
kulturredaktør i Bergen. En tredje, poesiekspert i P2. En hyggepianist og
finansgeni i samme person. Minst to fremtidige veierlendinger. En tenksom gutt
som døde ung: Rolf Gulliksen. Ham traff jeg igjen en gang på et møte i Norsk Oversetterforening,
men så var han plutselig borte.
Hold deg for all del i live! formaner Arne
Ruste. Han fylte 70 før i år og utgir Samlede dikt på Tiden.
Det er et godt råd. Men vi må jo ta oss lov til å sykle i Nordmarka.
1 kommentar:
Thanks for sharing, nice post! Post really provice useful information!
An Thái Sơn chia sẻ trẻ sơ sinh nằm nôi điện có tốt không hay võng điện có tốt không và giải đáp cục điện đưa võng giá bao nhiêu cũng như mua máy đưa võng ở tphcm địa chỉ ở đâu uy tín.
Legg inn en kommentar