Grassato i gamle skrifter

Av bøker blir man klok, især om man leser dem med forstand. Av gamle bøker blir man særlig etterpåklok, kanskje. Skjønt, hadde jeg klart å huske halvparten av det jeg leser i gamle bøker for tiden, ville jeg snart vinne rett til å kalle meg lærd. Men som også Øverland sier, den som begraver seg i visdomsbøker, og tror at det er sannheten han søker – han søker intet og vil intet finne!

            Uansett. Noe finner man alltid. I dag, på en regnvåt og mørk søndag i november, leser jeg brev fra Otto Aubert, skrevet og sendt i 1830-årene, til et par av brødrene (han hadde opprinnelig åtte søsken) og en kusine som skjebnen hadde utpekt til å bli kvinnen i hans liv, mens hun selv ville det annerledes. Otto er altså ungkar.

            Han ble født på Kronborg – så mye har han til felles med Hamlet – og vokste opp på Akershus. Fra slott til slott, altså. Store deler av sitt yrkesliv tilbrakte han på kongens slott i Stockholm, der han underviste og oppdro de små prinsene Carl, Oscar, Gustav og August, samt lille Eugenie. Mye tyder på at han var en allsidig begavet mann med evner som aldri kom til full utfoldelse, før han døde av tæring i en alder av 29 år.

            Men noen brev fikk han skrevet. Det morsomste så lenge etterpå er de skarpe karakteristikkene av personligheter i samtiden, folk som for ettertiden gjerne er blitt stående på høy sokkel, støpt i bronse, som f.eks Schweigaard: ”Av sitt utvortes er han meget forfengelig; han kan ofte sitte mange minutter og intet bestille uten å speile seg; aldri går han speilet forbi, uten å mønstre seg deri fra topp til tå, og især bese sine deilige øyne…”

            I juni 1834 rapporterer Otto fra Wien (her er det ungkaren som kommer til orde): ”Wienerinnenes skjønnhet, som man har skrytt så meget av, er ikke verdt å snakke noe videre om; jeg kan neppe engang si, jeg har sett et virkelig smukt ansikt her ennu, og jeg går dog ordentlig på jakt efter dem. God teint og taille finner man riktignok i alminnelighet; nå, har vår Herre gitt dem det første, så har kunsten visst ofte stor andel i den siste; især er utstopning hinten ved mange på en meget støtende måte fremstikkende.”

            ”Jeg kunne skrive en hel del mere om mitt opphold her i Wien, som er en fortreffelig by, og fortjente ikke å ligge i Østerrike, men jeg vil ikke. I Wien gjorde jeg en passant sagt bekjentskap med H.C. Andersen, som er en narr, skjønt en ytterst artig og kanskje god narr…”

Her hadde jeg tenkt å stoppe for i kveld, men en episode til må med. Fra et besøk hos forfatteren og eventyrsamleren Tieck i Dresden får vi vite mer enn vi ante om denne mannens familieliv: ”Han er krum av gikt og nesten lam på det ene ben. Nær ved ham satt en fyldig og smukk kone, som kastet forlibte øyekast på ham og pliret til alt hva han sa – det var grevinne Finkenstein, som underholder ham og hans hele hus; ellers er han nok fattig. Mens han for mange år siden reiste i Italien grassatis med henne, tok hans kone i huset til en herr von Burgedorf, og skjenket Tieck ved hans hjemkomst en datter, han aldri hadde drømt om. To døtre har han, som er lærde og heslige; konen er stygg og høyst ubetydelig.”

”Reiste i Italien grassatis” – sammen var de altså grassatores. Klokere blir man ikke av gamle bøker på en søndag. Dette var fra Sofie Aubert Lindbæk: Hjemmet på Akershus.