Polfarerens hodeplagg

Jeg leser en bok for vennskaps skyld, likevel med en viss interesse. Kanskje mer velvilje enn egentlig interesse, kanskje mest av plikt? Det tar det meste av kvelden. Vi er på ekspedisjon mot Nordostpassasjen, vi oppdager og navngir Bjørnøya, Spitzbergen og Nova Sembla (som han kaller den). Vi kjemper mot sultne isbjørner. Egentlig tenkte vi oss til Kina, men strander til slutt i isen, eller skrus inn i isen og må overvintre, og det ender med at Barentz dør, utmattet, avmagret, forsonet med døden, mens de siste restene av mannskapet, så snart det åpner seg en råk, tar seg over til det russiske fastlandet i småbåter. Det er fire hundre år siden.
Forfatteren iscenesetter seg selv mens han bretter ut denne historien etter et mønster vi har sett maken til hos Ransmayr, Per Olof Sundman (med Ingeniør Andrées luftferd) og for den saks skyld Thorkild Hansen (men da i Afrika og Arabia): Den dramatiske, sannferdige, dokumenterte historien avdekkes med narrativ dråpeteller, mens vi følger forfatteren skritt for skritt på hans oppdagerferd i dokumentene. Resultatet kan bli mer eller mindre fengslende, noe avhengig av forfatterens geni. Slik kommer vi også innom Ølhallen i Tromsø, der vi vet det er trivelig, og Polarmuseet i samme by, der jeg sant å si ikke har vært før.
I siste kapittel, eller epilogen, beveger forfatteren (fortelleren, egentlig, men han er identisk med den mannen som har skrevet boken; jeg syns i hvert fall jeg kjenner ham igjen) seg fra Tromsø til Oslo, der han overnatter i Inkognito Terrasse. Pussig sammentreff. Jeg overnatter selv på den adressen rett som det er.
Derfra går han til det franske kultursenteret i Holtegata, der det er mottagelse og program. Her treffer han en afghansk forfatter, i Oslo for å lansere romanen Aske og jord. Dette er enda pussigere, som sammentreff betraktet. Samme dag som jeg leser om Atiq Rahimi i min gamle venns nye bok, har det stått en rosende omtale i Aftenposten om denne afghanske forfatterens siste roman på norsk, som jeg har hatt gleden av å oversette: Tålmodighetens stein. Verden er liten.
Arthur Koestler har skrevet en hel avhandling om pussige sammentreff. André Bjerke oversatte den til norsk. Jeg anmeldte den da den kom ut, antagelig i 1974. Mer har jeg ikke å si om den boka (husker ikke mer!). Jo da, jeg husker jo at både Koestler og Bjerke ønsket å påvise at sammentreff ikke er tilfeldige eller pussige, de er lovmessige. Men jeg håper jeg skrev om dette med en klype salt skepsis. (Det er det jeg ikke husker. Jeg skrev mye rart den gangen.)
Jeg snakker her om Emmanuel Rimbert: Le chapeau de Barentsz – La route du Grand Nord, utgitt på forlaget Magellan & Cie i serien Je est ailleurs.

Diktet minner om verden

Sånn så det ut på stasjonen i Sarajevo en dag i oktober 2001. Det gikk ingen tog. Det sto noen rustne togsett i det borteste sporet, noen av dem med kulehull og større skuddskader. Det var helt stille, selvfølgelig ingen reisende, bare de to turistene vi var (til fots) og en arbeidsløs stasjonsmester, som muligens hadde til oppgave å passe på at det ikke skjedde noe. På et språk vi strengt tatt ikke kunne forstå, men likevel oppfattet lysende klart, beklaget han krigen og verdensutviklingen og Tito og minnet om gamle dager, da togene kom inn fra Zagreb og Trieste, for ikke å glemme Beograd, Wien og Istanbul. Han kunne gråte når han tenkte på det, det så vi tydelig, og vi kunne ikke annet enn uttrykke sympati.

            Episoden var udramatisk, sett bort fra merkene etter krig i murvegger, asfalt og gamle togsett. Krigen var over, men Sarajevo var ennå på sett og vis beleiret, så lenge jernbanetrafikken var innstilt.

En udramatisk, men uforglemmelig stund på perrongen. Stillheten der. Jeg har tenkt tilbake på den mange ganger i de ni årene siden da. Og i forrige uke kom meldingen i form av en liten notis i norske aviser: Jernbanetrafikken åpnet igjen mellom Beograd og Sarajevo. Ni passasjerer på det første toget.

En av de to turistene den gangen var en kjent poet og ivrig forkjemper for alt som går på skinner (Oslo-trikken, Stockholms-toget…). Han så de samme notisene i svensk presse og limte en av dem inn i en bok han har skrevet: Diktet minner om verden. Så sendte han meg diktsamlingen med en egen collage til minne om den udramatiske, dødsens stille stasjonen i Sarajevo. Fikk den i postkassen i dag.

(Nei, dette er ikke toget. Det er trikken i Sarajevo.)

Ta vare på vennene! sier den samme poeten.

Ubehagelige sexopplevelser

En passasje eller to i Jonathan Littells De velvillige er nettopp kåret til årets verste sexskildring. Det er fortjent. I den ene episoden fantaserer hovedpersonen om å ta tvillingsøsteren sin bakfra på en giljotine med overhengende falløks. Episoden ender slik: "Brått gikk det for meg, et stort skjelv som tømte hele hodet slik en skje skraper ut et bløtkokt egg."

Den andre premierte episoden er mer omstendelig. Den krever egentlig et lite forkurs i gresk mytologi: "Vulvaen hennes var i høyde med ansiktet mitt. De små leppene stakk så vidt ut fra det avrundede, bleke venusberget. Dette kjønnet så på meg, spionerte på meg, som et gorgon-hode, som en ubevegelig kyklop med det ene øyet som aldri blunker. Litt etter litt trengte dette tause blikket helt inn i margen på meg. Jeg begynte å puste fortere og strakte ut hånden for å holde over det, men den så meg fortsatt og kledde meg naken (mens jeg allerede var naken fra før). Hvis jeg bare kunne få reisning igjen, tenkte jeg, så kunne jeg bruke ståpikken som en staur herdet over ild og stikke ut øyet på denne Polyfemos som gjorde meg til Ingen. Men lemmet mitt var like tregt, jeg var som lamslått. Jeg strakte armen ut og stakk langfingeren inn i dette umåtelige øyet. Hoftene rugget litt på seg, men det var alt. Jeg hadde slett ikke stukket det ut, tvert imot hadde jeg sperret det opp og frigitt blikket til øyet som ennå skjulte seg på baksiden. Da fikk jeg en idé: Jeg trakk fingeren min ut, slepte meg frem på underarmene og presset pannen mot denne vulvaen, trykket arret mitt mot hullet. Nå var det jeg som så inn på innsiden, gjennomlyste dypet av denne kroppen med mitt strålende tredje øye, mens hennes ene øye strålte over meg slik at vi blendet hverandre gjensidig; uten at jeg rørte på meg, gikk det for meg i en voldsomt sprut av hvitt lys, mens hun skrek: ”Hva er det du gjør, hva er det du gjør?” og jeg lo av full hals, sæden sprutet fortsatt i kraftige støt ut av pikken, jublende bet jeg henne i vulvaen med alle mine tenner for å slurpe henne i meg, og øynene mine åpnet seg til slutt, lyste omkring seg og så det hele."

I slike passasjer må både forfatter og oversetter velge sine ord med omhu, hvis det skal bli full uttelling. Det er skarp konkurranse i denne øvelsen.

Grassato i gamle skrifter

Av bøker blir man klok, især om man leser dem med forstand. Av gamle bøker blir man særlig etterpåklok, kanskje. Skjønt, hadde jeg klart å huske halvparten av det jeg leser i gamle bøker for tiden, ville jeg snart vinne rett til å kalle meg lærd. Men som også Øverland sier, den som begraver seg i visdomsbøker, og tror at det er sannheten han søker – han søker intet og vil intet finne!

            Uansett. Noe finner man alltid. I dag, på en regnvåt og mørk søndag i november, leser jeg brev fra Otto Aubert, skrevet og sendt i 1830-årene, til et par av brødrene (han hadde opprinnelig åtte søsken) og en kusine som skjebnen hadde utpekt til å bli kvinnen i hans liv, mens hun selv ville det annerledes. Otto er altså ungkar.

            Han ble født på Kronborg – så mye har han til felles med Hamlet – og vokste opp på Akershus. Fra slott til slott, altså. Store deler av sitt yrkesliv tilbrakte han på kongens slott i Stockholm, der han underviste og oppdro de små prinsene Carl, Oscar, Gustav og August, samt lille Eugenie. Mye tyder på at han var en allsidig begavet mann med evner som aldri kom til full utfoldelse, før han døde av tæring i en alder av 29 år.

            Men noen brev fikk han skrevet. Det morsomste så lenge etterpå er de skarpe karakteristikkene av personligheter i samtiden, folk som for ettertiden gjerne er blitt stående på høy sokkel, støpt i bronse, som f.eks Schweigaard: ”Av sitt utvortes er han meget forfengelig; han kan ofte sitte mange minutter og intet bestille uten å speile seg; aldri går han speilet forbi, uten å mønstre seg deri fra topp til tå, og især bese sine deilige øyne…”

            I juni 1834 rapporterer Otto fra Wien (her er det ungkaren som kommer til orde): ”Wienerinnenes skjønnhet, som man har skrytt så meget av, er ikke verdt å snakke noe videre om; jeg kan neppe engang si, jeg har sett et virkelig smukt ansikt her ennu, og jeg går dog ordentlig på jakt efter dem. God teint og taille finner man riktignok i alminnelighet; nå, har vår Herre gitt dem det første, så har kunsten visst ofte stor andel i den siste; især er utstopning hinten ved mange på en meget støtende måte fremstikkende.”

            ”Jeg kunne skrive en hel del mere om mitt opphold her i Wien, som er en fortreffelig by, og fortjente ikke å ligge i Østerrike, men jeg vil ikke. I Wien gjorde jeg en passant sagt bekjentskap med H.C. Andersen, som er en narr, skjønt en ytterst artig og kanskje god narr…”

Her hadde jeg tenkt å stoppe for i kveld, men en episode til må med. Fra et besøk hos forfatteren og eventyrsamleren Tieck i Dresden får vi vite mer enn vi ante om denne mannens familieliv: ”Han er krum av gikt og nesten lam på det ene ben. Nær ved ham satt en fyldig og smukk kone, som kastet forlibte øyekast på ham og pliret til alt hva han sa – det var grevinne Finkenstein, som underholder ham og hans hele hus; ellers er han nok fattig. Mens han for mange år siden reiste i Italien grassatis med henne, tok hans kone i huset til en herr von Burgedorf, og skjenket Tieck ved hans hjemkomst en datter, han aldri hadde drømt om. To døtre har han, som er lærde og heslige; konen er stygg og høyst ubetydelig.”

”Reiste i Italien grassatis” – sammen var de altså grassatores. Klokere blir man ikke av gamle bøker på en søndag. Dette var fra Sofie Aubert Lindbæk: Hjemmet på Akershus.

Marie NDiaye Goncourt 2009

Det blir litt oppstyr når Goncourt-prisen offentliggjøres. Her er Marie NDiaye, rett fra Berlin der hun bor, omgitt av kulturjournalistene. Ikke for å triumfere, men hva sa jeg?

Nå er den første seleksjonen klar for årets Goncourt-pris. Er det det som heter kvartfinalen? (Jeg har nesten ikke peiling på sport.) Fjorten forfattere, fjorten romaner. Jeg kjenner bare to av forfatterne, ingen av bøkene, i hvert fall ikke personlig. I neste omgang kommer en kortere liste. Det blir vel da semifinalen? Til slutt setter juryen seg til bords og eter en overdådig lunsj, rådslår og forhandler, stemmer og ballotterer. Mye står på spill. Juryen regnes for å være kjøpt og betalt, men av så mange ulike oppdragsgivere at korrupsjonen blir utjevnet og nærmest rettferdig. Det dreier seg om prestisje og millioninntekter for så vel forlag som forfatter. Prisen selv er på noen skarve euro. Det er boksalget om å gjøre.
Jeg fikk straks en sterk fornemmelse av hvem av de fjorten som kommer til å stikke av med prisen i år. En intuitiv erkjennelse. Riktignok er det ingen ting som heter mannlig intuisjon. Det er fordi menn med intuisjon antas å besitte kvinnelige egenskaper.
Her i vår hjemlige bokbransje spiller ikke Goncourt-prisen noen særlig rolle, ser det ut til. Fjorårets vinner, Atiq Rahimi (han fra Afghanistan, han med Aske og jord), kommer snart på norsk. Tålmodighetens stein! Det blir nok ikke den nye Drageløperen.
I fjor kom riktig nok Jonathan Littells De velvillige på norsk (Goncourt i forfjor). Den solgte godt. Men det var nok ikke den franske litteraturprisens skyld. For noen år siden hadde vi den eminente Jean Echenoz med Jeg stikker (Je m’en vais). Den forsvant i den norske bokhøsten som, ja … som et gulleple i eplehøsten? Som et gullegg hos Prior? Et gullkorn i valsemølla? I hvertfall var det ikke mange som fikk øye på den. Og bedre gikk det heller ikke med Ved klaveret (Au piano) av den samme.

Gull, som ikke glimrer. En storselger i Frankrike blir ofte en flopp her hos oss. Nok et tegn på at vi ikke hører hjemme på det europeiske kontinentet. Det er Atlanterhavet som er vårt åndelige fellesmarked.
Min gamle favoritt Jean-Philippe Toussaint står på listen over de fjorten. Han får nok ikke prisen i år heller. Han debuterte med På badet, som ble en liten suksess også her i Norge, en sånn bok som det gikk frasagn om og som ble utsolgt, uten at markedsavdelingen skjønte hva som foregikk. Erlend Loe har uten å blyges erkjent sin gjeld til denne sære lille romanen, uten hvilken Naiv, super ville ha blitt en annen bok. Senere fikk vi oversatt Fotoapparatet, av samme forfatter. Det gikk visst ikke så bra. Den neste, La réticence, som jeg tror vi kalte "Motviljen", ble også oversatt, men ikke utgitt. Forlaget angret seg!
Så dårlig selger altså fransk litteratur i Norge at forlaget sparer penger på å ikke utgi den, selv etter å ha betalt rettigheter og oversettelse. Det er sikkert av samme grunn ingen norske forleggere har tort å satse på Marie NDiaye. Eller kanskje det bare er fordi man ikke vet hvordan navnet skal uttales? Det hadde det sikkert vært lurt å øve på, før turen går til Frankfurt om noen uker. Hun får årets Goncourt-pris for romanen Trois femmes puissantes, på Gallimard. Romanen om Tre mektige kvinner, skrevet av en oppsiktsvekkende, ung og nesten allerede etablert forfatter med afrikansk navn og hudfarge. Det må bli henne i år. Hvis jeg tar feil, skyldes det min kvinnelige intuisjon. La donna é mobile og kvinnelige egenskaper kan være svikefulle.

Manusarbeid

Til tross for ensomheten er det en ennå ubeskåret lykke som forener Diego og Frida, og som Frida har glede av å fremstille på bildet hun maler med tanke på Albert Bender, velgjøreren deres – et bilde i den naive stil, som tar opp igjen tegningene Frida lagde rett etter bryllupet, der hun ser så liten og så sårbar ut, faktisk ganske lik en dukke i dette antrekket med stort, fargesprakende sjal ved siden av Diego struttende i mørk dress med et par svære klamper av noen sko og med pensler og palett i hånden. Enkel lykke og oppriktig kjærlighet kommer til uttrykk i teksten Frida skriver på en banderole som bæres av en hvit due: ”Her ser dere meg, Frida Kahlo, ved siden av Diego Rivera, min elskede ektemann, jeg har malt disse portrettene i den vakre byen San Francisco, California, for vår venn Albert Bender, og det var april måned året 1931.”
(Le Clézio: Diego og Frida)

Siste hånd på manus kort tid før leveringsfristen: Korrigere småfeil, sjekke realia, rette opp misforståelser, innføre konsekvens. Lese årvåkent gjennom fra ende til annen, endelig få oversikt over helheten. Det tar hele dagen, iblant flere dager. Det er et arbeid så tilfredsstillende at det minner om en fornøyelse. Noen vil insistere på musikk til arbeidet; jeg har nok med språket.