General baron Wedel Jarlsberg

Hoffsjef, kommandant, general og øverstkommanderende for den norske armé – i Norges land var det bare stattholderen som hadde enda høyere posisjon enn baron Ferdinand Wedel Jarlsberg, og stattholder var broren hans, greven. Sistnevnte, grev Herman, var også begavet med politisk innsikt og diplomatisk teft, i tillegg til at han giftet seg med Norges rikeste enearving. Gjennom ekteskapet med Karen Anker kom han blant annet i besittelse av Nordmarka og Bogstad gård. Under Bogstad lå Vækerø som et herskapelig anneks. Der lot han sin lillebror baronen holde hus med sin baronesse og sine nesten like adelige barn; der tok baron Ferdinand imot kongelige og andre høyvelbårne gjester.

Wergeland mente han var dum som en stut, eller altså studedum. Følgende versestump er myntet på baronen:

Men naar han engang taer herfra,  

(Det maa han dog for Fanden!)  

Man skrive paa hans Gravsteen da:  

Her hviler ei Forstanden.

Til og med baronens mest ærbødige biograf må innrømme det, selv om han uttrykker seg med omsvøp: Han gjaldt ikke for å være hva man i daglig tale kaller en begavet mann.

I tillegg til sine mange ærefulle verv var han sjef for direksjonen i Christiania Theater, med andre ord teatersjef. Det passet Wergeland dårlig å ha en erkefiende i en slik maktposisjon, men det skal sies til baronens ros at han misbrukte ikke sin stilling. Wergeland fikk oppført sine stykker. I ytringsfrihetens navn inneholdt de gjerne et spark eller et stikk til ”den blodige baron”.

Da baronen til slutt ”tok herfra” – tolv år etter Wergeland, i hvis gravferd han skal ha påtatt seg en ledende rolle – fikk han en lang og omstendelig nekrolog i den konservative avisen Christiania-Posten. Den er ført i pennen av brødrene Andreas og Frederik Ludvig Vibe, som kjente baronen særlig godt fra arbeidet i teaterdireksjonen. Forfatterne utbrer seg ikke om avdødes åndsevner eller begavelse, men sier mye om hans karakter: Han var ikke en klokskapens,  men en sannhetens mann. (Dette er en kompliment.)

Han var streng, men ingenlunde barsk eller hard. Aldri heftig eller oppfarende. Viljesterk. Nidkjær og detaljorientert. Strengt opptatt av plikt og kontroll. Osv.

Alt dette er godt ment, men ser likevel ut til å underbygge Wergelands oppfatning av en rent militær despot som ikke har noe i et teaterstyre å gjøre.

 

Hans navn er uløselig knyttet til Torvslaget 17. mai 1829 – Norges Tien an men, 160 år før Peking fikk sitt eget. Det var baronen som satte inn kavalleri og fotsoldater med skarpladde våpen mot en ubevæpnet sivilbefolkning denne maikvelden på Stortorvet. Og det var vel bare en lykke, denne lykken som til enhver tid vil være bedre enn baronens forstand, som avgjorde at ikke liv gikk tapt.

Mange år senere er det militærhistorikeren Carl Johan Anker som skriver baron Wedels biografi. Det skjer i form av en føljetong i ukebladet Ny Illustreret Tidende sent på høsten 1883. Om denne Anker, som selv var høyere offiser, advares det i et skriv fra Militære Samfund: Han er ikke alltid pålitelig i alle detaljer, sies det fra hans egne. Dessuten, føyer vi til for egen regning, er han på innviklet vis i familie med objektet for sin biografi. Man kan i alle fall anta at han er velvillig og ikke kritisk innstilt til den biograferte. Og at han forøvrig har tilgang til Wedel-familiens krøniker og muntlige tradisjoner.

Jeg mistenkte lenge C.J. Anker for å være opphavsmann til (den sannsynligvis feilaktige) opplysningen om Wedels plass i Wergelandstogets fortropp. Men jeg ble skuffet. Jeg konsulterte først hans visstnok litt upålitelige oppslagsverk med den omstendelige tittelen: Biografiske data om 330 norske, norskfødte eller for nogen tid i den norske armé ansatte generalspersoner : 1628-1885, Kristiania, 1885.

Dette verket kan man sitte hjemme og bla i, takket være Nasjonalbibliotekets digitale tjenester. Det står endel om general baron Wedel Jarlsberg der, naturligvis, men ingenting om hans opptreden i dikterbegravelsen av 1845. Spent til det ytterste går man da videre til 1883-årgangen av det ovenfor nevnte ukebladet. Det fins på mikrofilm hos det vi før kalte UB, men som nå, nota bene, heter NB.

Den ærekjære baronen led under den ublide stemning han var utsatt for – på grunn av fadesen på Stortorvet og etter et par historier om straffanger som var blitt pisket til døde under hans kommando; Wergeland insinuerte til og med at baronen var grusom mot dyrene – men lot ikke folkemeningen influere på sin fremferd. Recte faciendo, nihil timeas var hans valgspråk, det er utlagt: Gjør det rette og frykt intet!

Og det vidunderlige skjedde, skriver Anker, at stemningen med årene snudde, slik at baronen på sine gamle dager fikk oppleve å bli meget avholdt: ”Selv Henrik Wergeland, der i mange år hadde været en svoren fiende av general Wedel, og endog hadde skrevet smedeviser om ham, blev til sist en beundrer av den gamle general.”

Denne påstanden belegges med sitater fra Wergelands Hasselnøtter, et selvbiografisk verk preget av den særegne avskjedsstemning  og vilje til forsoning som kan oppstå når en stor og stridbar sjel ligger i lange tider og skal dø.
Anker vier et langt avsnitt til Wergeland og hans forhold til Wedel, men sier ingenting om den merkverdige triumf det måtte ha vært, om generalen skulle ha ledet sin gamle fiendes siste ferd. I betraktning av at Anker ellers meddeler stort og smått – de ubetydeligste og mest poengløse anekdoter får plass – er det påfallende at generalens befatning med den store gravferden overhodet ikke nevnes.

(Fortsettes...)