onsdag 1. mai 2013

Proust på ny og graden av kunst


I et stort oppslag i Klassekampens bokmagasin 27.4 gjør Karin Gundersen rede for sin revisjon av den gamle oversettelsen av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. Det dreier seg om den kritikerroste og høyt verdsatte versjonen som Anne-Lisa Amadou viet store deler av sitt liv til å arbeide med. Hennes oversettelse av dette tolvbindsverket har høy status i litterære miljøer. Det går for å være den kongeniale gjengivelsen av franskmannens mimosa-vare, intrikate stil og syntaks i en modig overskridelse av alle smålige regler for enkel og grei norsk. Amadou behersket både det rike ordforrådet og det lange, rytmiske åndedrettet som skal til for å omdanne Prousts setninger til flytende, norskspråklig litteratur.

Det er et sikkert tegn på respekt for hennes livsverk at man har valgt å revidere den opptil femti år gamle teksten, fremfor å igangsette en ny oversettelse fra grunnen av. Økonomiske og praktiske hensyn kan også ha spilt inn i denne avgjørelsen. I vår språksituasjon er det heller ikke noe oppsiktsvekkende i det at en femti år gammel tekst trenger vask og rens.
Gyldendal har all ære av å ha iverksatt dette sikkert ulønnsomme prosjektet, og Amadous rettighetshaver skal ha honnør for å ha tillatt operasjonen. Videre skal Karin Gundersen ha ros for å ha gjennomført en nennsom modernisering av språket og en grundig kvalitetssikring av oversettelsen – en oversettelse man kanskje trodde var upåklagelig.

Ingen oversatt tekst er noensinne helt feilfri, enhver tekst kan forbedres, det vet alle som arbeider med språk. Ufeilbarlig er ingen. Likevel kan det være pinlig å bli pirket på, og få sine feil hengt ut til offentlig beskuelse. Derfor foregår manusvask vanligvis i en lukket, liten krets og i all fortrolighet. Det kan det være vanskelig nok å takle. Manusvask i offentligheten er direkte nedverdigende. Og når det posthumt rammer en høyt aktet åndsarbeider, går det på oversetterens ettermæle løs, og det blir noe uopprettelig ved skaden. De mortuis nil nisi bene! Jeg synes Gyldendal og Gundersen godt kunne ha tatt denne vasken på kammerset og heller brukt seminar og spalteplass til å snakke om verket, språket og Proust.



  
For å belyse poenget, og ikke for noe annet, må jeg få påpeke at også Karin Gundersen kan ta feil. Enhver manusvasker vil ha en tendens til å ta sin idiosynkrasi for å være allmengyldig norm. Å oversette går ofte ut på å velge den beste av flere mulige løsninger. Da hender det at manusvaskeren er uenig i oversetterens valg, og kaller det feil. Gundersen vil f.eks innlede hele romanverket med denne versjonen: ”Lenge gikk jeg tidlig til sengs”. Mens Amadou i sin tid skrev: ”Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs”. Dette valget kan åpenbart diskuteres, men begge vil altså innføre en seng, der Proust bare skrev at han gikk og la seg. At det var i sengen, lot han være underforstått. ”I lange tider la jeg meg tidlig”, er en tredje valgmulighet. Ingen av disse er feil.


Men snart kommer vi til stedet der Proust antyder at en gjenstand kan ha en større eller mindre ”grad av kunst”. Fotografiet av et maleri av en katedral har en kunstnerisk merverdi over et fotografi av selve katedralen. Poenget blir ikke utdypet. Oversetteren er altså henvist til å tolke det sammensatte uttrykket ”degré d’art”. Det er merkelig at det skal være så vanskelig.
                Ordet ”degré” er mangetydig, men det betyr først og fremst grad. Videre kan det bety trinn i en skala eller trapp. Eller et hakk. Og så brukes ordet også for volumprosent, særlig om alkoholholdigheten i vin og brennevin. Denne bibetydningen har fått Karin Gundersen til å finne opp det nye ordet ”kunstprosent”. Det er kreativt, men gleden over nyskapningen fortar seg når hun karakteriserer Amadous streitere løsning som ”feil”.
                Jeg tipper at det finnes like mange grader av kunst som det er grader av forbrenning, altså opptil tre. En ekstra grad betyr da ganske mye. En annengrads forbrenning kan være livstruende.
                Et fotografi av et bilde av en gjenstand har ”un degré d’art de plus”, skriver Proust, kanskje med glimt i øyet, men ikke som en vits. Han bruker tallordet én. Hvis han hadde den prosentvise kunstgehalten i tankene, ville én ekstra prosent være en umerkelig økning. Jeg finner Karin Gundersens løsning urimelig og vil nesten gå så langt som til å si at den er feil. Amadou skriver ”en grad kunst mer”. Det er direkte oversatt, ikke spesielt elegant, men helt korrekt.

13 kommentarer:

Tehme Melck sa...

Interessant. Jeg har lenket til det i dag. Men det er en ting jeg lurer på. I bok 1 er det en scene hvor familien treffer Legrandin på hjemvei fra en spasertur. Legrandine siterer noen strofer av en Paul Desjardins og forteller at Desjardins i dag virker som "prekende broder". Både Amadou og Gundersen har denne formuleringen. Hva er en "prekende broder"? Kan det være noe i den franske originalen som tyder på at han er blitt dominikanermunk, dvs gått inn i prekerbrødrenes orden?

Tehme Melck sa...

Legrandin, er riktig. Beklager den ekstra e-en i andre forekomst.

Cyno Grassator sa...

Ja, han er i ferd med å bli opptatt i dominikanerordenen, Ordo Fratrum Praedicatorum, eller les Frères Prêcheurs.

Tehme Melck sa...

Takk!

Cyno Grassator sa...

Har du et bedre forslag til formulering på norsk? "Prekende broder" er antagelig uforståelig for de fleste. Heter det prekerbrødrene på norsk, så burde man kanskje sagt noe sånt.

Tehme Melck sa...

Det har jo slått meg at dette er et krøkkete formulering på norsk, og som du sier antagelig uforståelig for norske lesere flest. Litt enklere for meg, som har mine katolske røtter hos dominikanerne i Neuberggata. Vi må vel gå ut fra at Amadou, som formodentlig var katolikk selv, må ha skjønt hva det var snakk om? Har hun valgt sin formulering for å være tro mot den franske teksten, eller hva? Det eneste forståelige på norsk ville vel være å si at han var i ferd med å bli dominikanermunk.

Cyno Grassator sa...

Hvorfor Amadou valgte den direkte oversettelsen, som blir kryptisk på norsk, kan vi bare spekulere på. Og hvorfor Karin Gundersen har valgt å beholde den, er uforklarlig. Hun kunne ha valgt prekebroder eller prekebror, som gir noen treff på Google. Å skrive dominikanermunk ville være en forklarende tolkning, mer pedagogisk enn litterært forsvarlig. Skjønt herom er meningene delte.

Tehme Melck sa...

Kan du si meg hva som står i den franske originalen?

Cyno Grassator sa...

"Lisez-le, mon enfant ; aujourd'hui il se mue, me dit-on, en frère prêcheur, mais ce fût longtemps un aquarelliste limpide."

En fantastisk setning! Jeg grunner på dette "il se mue" (som oversetteren har sett bort fra). Lurer på om det kan bety noe helt annet i denne sammenhengen, enn det at han er i ferd med å forvandles/ skifte ham/ og bli prekebroder. Er usikker.

Les ham, barnet mitt, i dag gjør han seg om til prekebroder, har jeg hørt, men han var lenge en fin akvarellmaler.

Cyno Grassator sa...

Nei, jeg må trekke tilbake det meste av det jeg har sagt om denne prekebroderen. Det er en ironi her, og det er nokså internt. Dvs det angår åndslivet i parisiske kretser rundt forrige århundreskifte. Paul Desjardins var en bekjent av Proust, tidligere lærer muligens, en utadvendt intellektuell som aldri ble munk av noe slag, men som sikkert kunne oppfattes som forkynner av den rette samfunnsmoral, kanskje veldig politisk korrekt. Forfatteren har en høne å plukke med ham, og det er det han gjør i denne passasjen. Her må det forskes videre.

Cyno Grassator sa...

Det ser altså ut som "frère prêcheur" er ironisk ment.

"Han er i ferd med å bli en tråkig moralist, men han var lenge en fremragende akvarellmaler!"

Tehme Melck sa...

Interessant utvikling her!

Cyno Grassator sa...

Jeg tror Amadou har oversatt ord for ord her, uten å legge noe til, fordi hun har vært usikker på meningen. I den klassiske engelske står det: in these days he is converted, they tell me, into a preaching friar, but he used to have the most charming water-colour touch -

Han var altså hverken dominikaner eller akvarellmaler, egentlig, bare i overført betydning.