torsdag 10. januar 2013

Min kamp, en strid





I min tid var riksmålets sak et ungdomsopprør. Det rettet seg mot Staten, Arbeiderpartiet og norsklæreren i den niårige, linjedelte ungdomsskolen. Sistnevnte var en enkel kristensjel som kom rett fra den da nedlagte framhaldsskolen. Han hadde tatt til seg det Mesterens ord om å gi keiseren hva keiserens er, idet man måtte gå ut fra at all øvrighet, også Språknemnda og Gerhardsens regjering, var innsatt av Gud, og at samnorsken dermed måtte antas å være et uttrykk for Guds vilje. På samme måte som politiske fanger havnet i samme fengsel som simple forbrytere i land vi nødig ville sammenligne oss med, rettet han mine avvik fra gjeldende rettskrivning som om de var skrivefeil. Eleven var pålagt å føre inn rettelsene, det vil si skrive de feilstavede ordene om igjen, slik de etter Statens mening skulle staves. Jeg føyde til en fotnote, sitert etter en som også ble tvunget til å avsverge sannheten: ”Og likevel beveger den seg!” Lærer Kjeldsberg hadde aldri i sin lange tid som framhaldsskolelærer opplevd maken til ulydighet. Han tok det opp på første foreldremøte. Jeg tror også han må ha nevnt det i sine aftenbønner, for hans sjel var bedrøvet.
Dette var i åttende klasse. I niende ble jeg med som yngstemann i redaksjonen av skoleavisa (ja, vi sa avisa!) Slidrugtanni, oppkalt etter en gris i den norrøne gudeverden, med stungen d, trykt i offset. Der holdt vi oss med hver vår rettskrivning. På denne tiden var Vogt-komiteen nedsatt, med mandat til å få slutt på språkstriden i landet. Et fremtredende medlem av denne komiteen, riksmålsbevegelsens representant, professor Aksel Lydersen, holdt foredrag en kveld i Tønsberg Riksmålsforening. Der intervjuet jeg ham for Slidrugtanni, organ for elevene på Borgheim skole.
Imidlertid var skoleårets siste nummer i trykken. Intervjuet risikerte å miste mye av sin aktualitet, for ikke å si at det risikerte å  bli borte i redaktørens ambulerende papirbunker. Jeg presenterte derfor mitt produkt for redaktør Mitsem i Tønsbergs Blad; han var en svoren riksmålsmann og en meget konservativ sprogbruker. Han skrev rakt ut femti kroner for det intervjuet. Det var mange penge den gang! Sammen med gleden over å se sitt navn og åndsprodukt på trykk i et respektabelt organ, kan dette honoraret ha vært bestemmende for senere valg av levevei.
Man leste Frisprog. Man sendte inn svar på den ukentlige nøtt og fikk bøker i premie. Arnulf Øverland med hilsen og dedikasjon, det var gjevt, om man så får si (på riksmål). Spirene til en boksamling: André Bjerke, Ernst Sørensen og andre av bevegelsens husguder, samt odde frieksemplarer som redaksjonen ikke hadde funnet plass til å anmelde, et tilfeldig utvalg av datidens bokhøst; sånn sett et tidlig innblikk i et aspekt av bransjen.
Som særoppgave i niende klasse skrev jeg engasjert om Smebye-saken, eller saken om den avskyelige snemann på Meteorologisk institutt. Kildematerialet fikk jeg fra Frisprogs lokaler i Universitetsgaten i Oslo, gamle årganger til halv pris. Andre kilder så jeg bort fra. Det ble ingen balansert historiefremstilling. Statsmeteorolog Smebye var helt klart min mann; han hadde kjempet sin kamp for retten til å si sne i Rikskringkastingen et år eller to før jeg tok opp den samme kampen mot lærer Kjeldsberg, med språklig sabotasje og sivil ulydighet mot statlig undertrykkelse.
Noen år senere var jeg med på et halvhjertet forsøk på å gjenopplive Tønsberggymnasiastenes Riksmålsforening. Vi avholdt ett åpent møte en vinterkveld med snøstorm, en forfatteraften med Gunnar Bull Gundersen som attraksjon. Det konstituerte styret i foreningen ble alene om opplevelsen, mye på grunn av elendige føreforhold, eller det overdådige sneværet, som vi sa, sikkert. Forfatteren var ingen erklært riksmålsforkjemper, om enn han var bruker av både efter og sne. Jeg vil tro at hans holdning til saken tilsvarte Tomas Espedals, en viss moralsk avstand i folkelighetens navn. Han kunne ha fått riksmålsprisen; han kunne ha vært troende til å avslå den. Derimot ville han gjerne ha honorar for sin opptreden. Vi strevde en stund med å finne sponsorer, før vi stilltiende nedla våre verv. Kampen var over, i hvert fall var kampviljen borte.
Jeg velger å hoppe over mine to år på lærerskole, som falt sammen med en dominant venstreradikal tidsånd, der den språkpolitiske parolen lød: Språk er makt. Dette var en innsikt vi strangt tatt hadde med oss fra unge år, men nå, under dobbelt ild fra det norske skoleverkets ideologiske norskdom og det politiserte ungdomsopprørets språklige venstrisme, begynte jeg å bruke former som fram, etter og språk, foruten a-endelser og diftonger. Jeg sluttet å skrive i Tønsbergs Blad, som lenge ennå holdt på signalformene sne, frem og efter, samt Høire med i. Det var også andre grunner til at jeg gikk over til den konkurrerende dagsavisen Vestfold, men som sagt, dette velger jeg å hoppe over.
Etter lærerprøva, som eksamenen het, har jeg levd et fritt liv langt unna skoleverket og uten forpliktelser overfor den til enhver tid gjeldende rettskrivning. Norsk Språkråd ble til Språkrådet uten at jeg har behøvd å rette meg etter noen av disse rådenes anbefalinger. Jeg er blitt inntil grettenhet konservativ. Jeg nekter (for eksempel) å gå med på den nye, ubegrunnede bøyningen av verbet å lykkes og møter derfor motstand hos mang en korrekturleser, som har overtatt lærer Kjeldsbergs rolle og rolleoppfatning. De fleste manusvaskere og korrekturlesere etterlever Språkrådets siste påhitt, når ikke annet er avtalt. Da retter jeg rettelsene i innføringen, omtrent som i åttende klasse, bare omvendt, men fortsatt med Galileos replikk hviskende i bakhodet: Likevel beveger den seg.
 
Eppur si muove? ”Den” er å forstå som verden. Eller språket. Begge beveger seg. Jeg skriver språk med åk og snø med ø, skjønt ofte med en tanke til salig snemann Smebye. Språket er personlig og nært knyttet til humøret. En kveld kan man i overmot få seg til å skrive fram! (Det rimer med en dram!) En skjelven formiddag viker man tilbake for å sette beina på papiret; det må bli bena, dog ikke benene, som min bestemor ville ha sagt. Det er ingen som sier det min bestemor ville ha sagt lenger.

4 kommentarer:

Geir Isaxen sa...

Morsom nostalgi, Tom ! Jeg er yngre enn deg, og kanskje ikke så sprogbevisst. Men kom nå på at vi var forventet å kunne årstall på de utallige språkreformer her i landet.
Husker det var en vi skulle ramse opp i 1. gym (40-45), og den kunne jeg ikke. Derfor skrev jeg: "Nei, DA hadde man andre ting å finne på !" - Selvfølgelig så strøk jeg...

Tehme Melck sa...

Interessant tidsbilde. Vi sto (står?) nok på samme linje språklig. Jeg var medlem av Riksmålsforbundet i ung alder (er det fortsatt), og skrev leserbrev i Farmand. Husker fortsatt Farmands såkalte gullnummer, som kom til jul hvert år. Det var tider.

Cyno Grassator sa...

Jeg var korrekturleser i Farmand høsten 1971. Leverte også noen egne bidrag, bl.a til gullnummeret 1971.
Men Geir, hvilken språkreform de hadde under krigen... NS hadde jo sin egen merkverdige samnorsk (ikke nå eller nu, men no), men hvilket år det var, hadde ikke jeg heller kunnet svare på.

Anonym sa...

Det er en evig, aldri opphørende kamp mot språkvaskere og korrekturlesere som ser seg beføyet til å rette andre folks tekst slik at den blir språkpolitisk korrekt i henhold til språkrådsnormen. At de aldri lærer at skjønnlitterære overesttere ikke er bundet av den. Men lykkes skal de aldri, ei heller med å tro at noe har eller hadde lyktes.