Epistler

Steinen or berget

2011-12-05T20:33:00.001+01:00

Was soll es bedeuten?
Ich weiss nicht!
Ein Märchen kommt mir nicht aus dem Sinn...

På ungdomsskolen i eldre tider lærte man enkelte ting utenat. Med årene kan det man lærte bli forvrengt. Ovenstående er en kortversjon av Heines dikt (er det Heine?) om Die Lorelei. En slags innlandsversjon av Homers sirener: Lorelei lokker elvebåtskipperen ut av kurs bare ved å sitte på toppen av den bratte elvebredden og gre sitt lange hår.
"Jeg får det ikke ut av hodet": Es kommt mir nicht aus dem Sinn!

Etter at jeg for noen måneder siden fikk en fot innenfor i steinbransjen - et utsatt sted å sette foten! - er det et annet dikt som ikke gir meg fred. Det ser ut til å handle om en stein. Den trer ut av fjellet, sånn begynner det. Nei, det begynner med et spørsmål, kanskje i forferdelse: Hva skjedde? Diktet er skrevet av Paul Celan:

Was geschah? Der Stein trat aus dem Berge.

Wer erwachte? Du und ich.

Sprache, Sprache. Mit-Stern. Neben-Erde.

Ärmer. Offen. Heimatlich.

Wohin gings? Gen Unverklungen.

Mit dem Stein gings, mit uns zwein.

Herz und Herz. Zu schwer befunden.

Schwerer werden. Leichter sein.

I steinbransjen er det nettopp det de driver med: De får stein til å løsne av fjellet. Likevel er dette neppe et dikt om steinbrytere. Du og jeg lå og sov. Vi våknet av et brak (antagelig). Hvordan gikk det? Steinen falt. Den faller kanskje ennå? I hvert fall har vi ikke hørt klangen av stein mot fjell.

Unverklungen! Et gåtefullt ord. Et gåtefullt dikt. Steinen falt hen i det uavklungne.

Jeg forsøkte å oversette det. Øyvind Berg hadde allerede gjort det, så jeg, men jeg syntes ikke han fikk det til. Det gjorde ikke jeg heller. Jeg måtte ty til sidemålet.

Kva hende? Steinen gjekk or berget.

Kven vakna? Du og eg.

Språket, språket. Stjerna med. Jorda under.

Armare. Åpnare. Heimeleg.

Kvar gjekk han? Uavklungen hen.

Greitt med steinen. Så og med deg og meg.

Hjarte, hjarte. Tungt er for tungt.

Tyngre vert det. Lettare å vera.

Jeg overveier å sende det inn til Dag og Tid. Det er i hvert fall det beste diktet jeg har skrevet på nynorsk.

Lambda er nesten ingen

2011-11-02T21:48:00.000+01:00

Vi vet at Lambda er det underfundige navnet på et gebrokkent høybygg som sterke krefter ønsker å sette opp i vannkanten i Bjørvika. Partiet Høyre, visstnok også partiet Venstre, går inn for å få reist dette arkitektoniske makkverket, noe den mektige tomteeieren Hav (en forkortelse for det kommunale Havnevesenet i privatkapitalistisk smoking) ser på med den største velvilje. Et kjempemessig, ruvende, ravende høybygg bekostet av det offentlige er akkurat hva dette nybyggerstrøket trenger. Især hvis man fyller det med kommunens kulturelle arvegods etter Edvard Munch, som har et kjent og respektert navn utenlands.

Nå var det ikke meningen å si så mye om det politiske spillet og de økonomiske interessene i Bjørvika og Oslo Høyre og Oslo Venstres plutselige omsorg for Edvard Munchs malerkunst. Heller ikke hadde jeg tenkt å legge mye vekt på hvor stygt dette bygget blir, hvis det noensinne blir reist, eller hvor uegnet det later til å være for alle gode museumsformål. Heller ikke mye om hvor energikrevende og miljøfiendtlig et sånt høystrakt glassbur nødvendigvis må bli. Det var navnet, dette klengenavnet, dekknavnet eller kjælenavnet, jeg hadde lyst til å si noe om.

Lambda er en bokstav i det greske alfabetet. Det er de gamle grekernes rørende forsøk på å skrive en L. Den store bokstaven ser ut som en V på høykant. Den lille minner mest av alt om en primitiv fyrlykt av den typen du kan se på Verdens Ende, ytterst på Tjøme. Det er kanskje bare en idéassosiasjon. Fyret signaliserer i hvert fall at her bør du styre unna. Det er et signalbygg for sin tid.

Den greske bokstaven kan se ut som en liten L med sving på, en svungen strek som truer med å falle overende, bakover, men holdes oppe av en rett, edru og hardtarbeidende støttestrek. Dette til forskjell fra det prosjekterte høybygget. Det ser ut som om det når som helst kan bikke over og plaske i havnebassenget som den stupfulle mannen det også har en viss likhet med. Like før han spyr og går på trynet.

Jeg vet ikke hvordan det er på spansk, men det vet sikkert arkitekten. På fransk er lambda en noksagt. En hvemsomhelst. En som ikke på noen måte skiller seg ut. Og sånn kan det bli på norsk også. Denne duknakkede skyskraperen skiller seg riktignok ut fra enhver ønskelig form på et byggverk. Men ser man på rekken av meningsløse høybygg som har fått lov til å reise seg under kodenavnet Barcode, alle disse halvhjertede, odde høyhusene, så skjønner man jo at Lambda bare er en apestrek. Den etteraper alle de andre og står der, på tegnebrettet, som en forvrengning av alle talentløse arkitekters samlede talentløshet. En karikatur som ikke skiller seg ut fra det den karikerer. Une construction lambda, tout à fait lambda.

Django under stein fra Larvik

2011-09-27T21:12:00.000+02:00

Django Reinhardt, jazzgitaristen, sigøynerjazzen, Hot Club de France. Han fikk ødelagt venstre hånd i en brann og spilte videre med to fingre. Ofte sammen med Stéphane Grapelli. Og broren sin, som også spilte gitar, men i bakgrunnen. Django var stjernen. Han spilte med alle de store. Han døde tidlig, 43 år gammel. Graven hans er en familiegrav. Den er prydet med et prektig gravmonument av lys larvikitt.

Under en utflukt til Fontainebleau - slottet, parken og skogen omkring med de underlige kampesteinene - tok vi en avstikker ned til Samois-sur-Seine, der Django har ligget begravet siden 1953. Vi, det var Daniel og hans lyseblå metallic Peugeot 406 Coupé, en herlig bil, og jeg. Det var Daniel som visste om graven. Han vet mye om jazz: Musikken, miljøet, folket. Han hadde jobb i Unesco på denne tiden, Avdeling for verdensarv.

Seinen flyter stille forbi med sine lektere og sine svømmefugler, flere av de sistnevnte med en stilig egrett på hodet. Vi tok et glass i en av kneipene ved elvebredden, så fant vi kirkegården og den mektige graven. Jeg tok et bilde av den. Graver på katolske kirkegårder er ofte litt mer monumentale enn vi er vant til i det protestantiske nord. Og kanskje særlig blant sigøynerne er det ikke uvanlig at de levende kommuniserer med de døde. Små oppmerksomheter, små gaver, legges igjen på graven.

Jeg tok et bilde av musikerens blankpolerte gravminne, uten å reflektere videre over denne blanke, blåskimrende steinen. Den minnet litt om den spreke lyseblå metallic franske bilen med alle hestekreftene. Jeg tenkte ikke over det da, men i det siste har jeg vært litt mer enn normalt opptatt av geologien i den nederste delen av Oslo-feltet, der den blå larvikitt-steinen kommer fra.

Det blå skjæret i feltspatkrystallene skyldes Schiller-effekten, har jeg hørt. Og Django Reinhardts levninger ligger trygt forvart under et tonn blå stein fra Tvedalen i Brunlanes per Larvik. Vårt bidrag til verdensarven.

Nun lachen sie wieder...

2011-08-11T18:54:00.001+02:00

H. Lotherington
(Kobberstikk, 1966):

Nun lachen sie wieder...

Kunne ha vært en illustrert kommentar til 22. juli i år.

Skjønnhet brenner i vårt syn

2011-07-30T10:26:00.000+02:00

Opp av kaos i Regjeringskvartalet rager en uforstyrrelig skikkelse i irrgrønt kobber. Det er Knut Steens "Aurora". Slik besunget ved avdukningen i ca 1984 (?) av Harald Sverdrup:

Til tider er hun likevel en loddrett rankhet,
en søyle mot heroisk blinde kriger,
en fortvilet statue som løfter haken mot
de ærekjæres marsj bak faner, flagg og myldrende logikk.

Kyss henne, ta sjansen før det er for sent.
Se, solstøv pipler ut av hennes hud.
Hør, mann og maktmenneske, jeger, gjeter,
hør med din indre hørsel, hør at solen
synger om et felles Eden, her og nå.

Diktet er langt. Dette utdraget får holde for i dag.
(Harald Sverdrup: Lysets øyeblikk. Aschehoug 1985)

Gutten med mensen (fransk aksent)

2011-07-10T20:59:00.005+02:00

Ny mann i ledelsen av Fritt Ord, Georg (”Goggen”) Fredrik Rieber-Mohn, sikkert en utmerket bestyrer for den rauseste pengesekken i norsk kulturliv, lar seg intervjue i lørdagens DN, og brister plutselig i latter. Det viser seg at den tidligere høyesterettsdeommeren og riksadvokaten er interessert i fotball, men mindre begeistret for en spiller som heter Carew. Strengt tatt ligger dette med ballspill utenfor mitt interessefelt, men interessen vekkes av den hikstende latteren, som ser ut til å oppstå av en filologisk spissfindighet.

Fotballspiller Carew er ikke filolog på sin hals, forstår man.

Av en eller annen grunn har han likevel fått seg et skriftlig budskap på halsen. Han er sånn sett en uventet del av skriftkulturen. Mens andre kan finne et motto til visittkortet sitt, for ikke å si russekortet, eventuelt våpenskjoldet, har denne dribleren etset inn en devise i huden på halsen. Men meldingen han løper omkring med, skal være så feilskrevet at det får Rieber-Mohn til å hikste av latter.

”Ma vie, mes régles” står det med blått blekk på mørk hud. Det er fransk. Og det er komisk nok. Men dommeren ler på feil sted.

Ordet ”règles” er feilskrevet, aksenten står feil vei, men det er nok tatovørens skyld. Man kan forestille seg at han ikke fulgte så godt med i fransktimene på skolen. Men klarte seg bra i livet likevel, med egen sjappe og berømte klienter. Denne aksenten er i alle fall ikke meningsbærende, det er ikke den som gjør utsagnet komisk.

Slike skrivefeil er så utbredt at alle skjønner hva det egentlig skulle stå: ”Ma vie, mes règles.” Problemet er at ordet ”règles” er mangetydig, især i flertallsform, som her.

Dagens Næringsliv (DN) har noen av landets best skrivende journalister. Særlig får de utfolde seg i helgene. Dessverre er det slik at det ondskapsfulle er en nødvendig egenskap for all god skrivekunst. Vi skulle jo så gjerne være gode mot hverandre, men kunsten er nådeløs. Derfor klandrer jeg ikke intervjueren, som infamt gjengir riksadvokatens forfeilede anklage mot fotballspillerens motto.

Istedenfor det hovmodige slagordet ”Mitt liv følger mine egne regler” leser man faktisk, overraskende nok: ”Mitt liv er menstruasjon”. Eller ”Mensen er mitt liv”.

Men det har ingen ting med aksentens helning mot høyre eller venstre å gjøre. Skrevet med accent aigu har ordet ingen mening, Med accent grave kan det saktens bety regler. Men primært er det mensen som melder seg for tankene, når ordet står i flertall med eiendomspronomen foran.

Og så kan vi se bort fra at ”mes règles” også kan bety ”linjalene mine”. Ingen vil falle på å tro at Carews liv er i linjalene. Fotballen er rund, sa man i min barndom. Hva skal man da med linjaler.

Dame med husbondskar

2011-05-31T20:30:00.002+02:00

Midt ute på Nøtterøy ligger den mellomstore gården Stangeby. Opp av historiens mulm og mørke dukket en mann som het Hartvig Stangebye, da trodde jeg straks han måtte komme der utefra. Når det sto at han som enkel gutt av allmuen giftet seg med den velvoksne frøken Elise Wolff på Nedre Blindern og straks solgte gården hennes og tok med seg bruden hjem til et sted på Tønsberg-kanten, da så jeg for meg at de to, dette umake ekteparet, endte sine dager der ute, like utenfor Borgheim, der jeg selv i noen år for lenge siden gikk på skolen. Var det ikke noen der på Borgheim skole som het Stangeby? De måtte jo da være etterkommerne etter Hartvig og Elise. Kanskje de ikke visste det selv? De nedstammet rett og slett fra Wergeland, i hvert fall fra Wergeland-tiden og Wergelands ånd. Og om ikke han, så i hvert fall hun.

Elise Wolff, om hennes lærdom og intelligens gikk det gjetord, hun skal også ha vært en absolutt skjønnhet, og så eide hun altså en praktfull storgård like utenfor Kristiania. I sin ungdom ble hun oppvartet av Henrik Wergeland. Han skrev et tyve siders frierbrev til henne, og fikk svar tilbake. Mer enn dette svarbrevet – det var forresten et vennlig og velbegrunnet avslag – skrev ikke den lærde og språkmektige Elise Wolff. Til gjengjeld bidro hun med inspirasjon til noen av Wergelands villeste himmelstormende dikt om kjærligheten.

For Elise var Stella, Stella var Elisa, det evig kvinnelige, det himmelske kvinnelige i Wergelands unge og fyrige, villstyrlige diktning. Og da er det fort gjort å tenke seg at Elise og hennes unge ektemann, i sin tid på ytre Nøtterøy, må ha kjent og pleid omgang med Olaf Knudsen, Wergelands enbårne sønn, som bodde enda litt lenger ute, på Torød, der han av yrke var skolelærer. Hans mor, Henrik Wergelands sporadiske elskerinne på Eidsvoll, senere omskolert til jordmor, hun kom og bodde hos sin sønn på sine gamle dager.

Så da var de vel i noen år samlet der ute på ytre Nøtterøy, tenkte jeg meg, dikterens åndelige elskerinne Elise Wolff, og hans kjødelige sådanne, Gunhild Larsdatter, samt frukten av hans lenders lyst, denne gutten Olaf som ble en høyt aktet skolelærer, en mann det gikk frasagn om på Torød helt opp til vår tid. Lærer Knudsen var så flink med blomster. Han lot elevene dyrke skolehager, på det feltet var han en pioner og sin fars utvetydige sønn. Gunhild Larsdatter og Elise Wolff var omtrent av samme generasjon; Olaf Knudsen var bare ti år yngre enn Hartvig Stangebye. Med Henrik Wergeland som felles referanse kunne de etter våre dagers tenkemåte ha blitt omgangsvenner. De hadde jo også det til felles at de hver på sitt vis var skandaløse.

Men venner ble de selvsagt ikke. Det er mange grunner til at det aldri ble noen sammensveiset gjeng av disse fire. La meg bare nevne den enkleste av dem: Jeg tok feil. Jeg var på villspor. Det var ikke Nøtterøy de kom til.

Det står om det skandaløse paret at de ble utstøtt av sosieteten i Kristiania og dro til hans hjemtrakter og kjøpte seg en mindre eiendom. Men Hartvig Stangebye kom ikke fra Nøtterøy; han selv var født i Hof. Men det var heller ikke i Hof de slo seg ned. Det var i Stokke. Og gården de kjøpte, var slett ikke det man kaller en mindre eiendom. Det var en stor gård, et gammelt herresete. Den hadde vært i Hartvig Stangebyes slekts eie før, så langt tilbake som til junkeren Preben von Ahnen på sekstenhundretallet, og nå kom gutten tilbake til bygda og hadde vunnet en litt tilårskommen prinsesse og hele hennes kongerike. Han var blitt en holden mann, fullt i stand til å overta denne storgården i Stokke med innmark og utmark, mølle og sag. Dette var i 1853, og gården var Fossnes.

Det var i grunnen hele poenget. Lørdag om noen uker skal noen av oss møtes på denne gårdens grunn.

Elise Wolff, som Wergeland beilet til og diktet om, og som gikk for å være Kristianias lærdeste dame, døde her på gården femten år senere. Hartvig Stangebye levde videre, men det er en annen historie, i hvert fall et annet kapittel, i tilfelle det skulle bli en bok av det.

Bilder: Nedre Blindern, nå Oslo biskops husvære.
H:Wergeland.
Skjee kirke, der Elise Wolff sannsynligvis ble gravlagt.

Surr før sengetid

2011-05-29T18:56:00.001+02:00

Forleden kveld, som vi voksne tillater oss å si, det er neppe noen født etter la oss si 1970 som sier forleden kveld, og da selvfølgelig heller ikke forleden aften. Vet de i det hele tatt hva det betyr? Forleden, lissom? Jeg prøver igjen: Her om dagen, utpå kvelden – da kan man kanskje si her om kvelden?

Jeg har tenkt å fortelle om noe skikkelig surr. Det er nok derfor det surrer seg til allerede i innledningen, før jeg kommer i gang. Dette skriver jeg for å nøste opp alle de løse trådene som viklet seg i hverandre den kvelden (forleden), slik at det oppsto en vase av misforståelser, feilerindringer og kontrafaktiske påstander. Det gjaldt Sonja Wigert, Knut Wigert, Arnulf Øverland og skipsreder Olsens datter.

Det dreier seg om personalhistorie, men også kulturhistorie. I Universitetsgaten 14 eller 16 (jeg husker ikke) hadde rederiet Olsen Daughter sitt hovedkontor. I et tilstøtende lokale lå redaksjonen i riksmålsorganet Frisprog. Dette var et kamporgan og en kulturavis som jeg leste med stort utbytte i unge år. En ukentlig konkurranse av typen ”Klok på bok” (konseptet er i våre dager overtatt av Dag og Tid, som ellers er et tvert motstykke til Frisprog) bød på bokpakker i premie. En gang lå det en hilsen fra Arnulf Øverland i pakken. Det var litt stas.

Øverlands kone var redaktør av Frisprog. Det forklarte dikterens håndskrevne hilsen ”til Frisprogs nøtteknekker”.

Skipsreder Rudolf Olsens datter het Sofie Helene Wigert. Hun var redaktør av Frisprog. Ergo var Øverland gift med Sofie Helene Wigert. Men hun var jo kona til Knut Wigert, skuespilleren? Nei, sa min samtalepartner, hans kone het Sonja. Sonja Wigert, en vakker skuespillerinne. Og dobbeltagent! En norsk Mata Hari! Men bodde ikke hun i Sverige? Og Wigert var jo sammen med hun derre, til slutt, hva var det nå hun het, hun var mye yngre enn ham.

Sånn holdt vi på. I våre dager er det Vidarforlaget, Bokvennen og Transit forlag som har kontorer i Olsen og Wigerts ærverdige bygård, som forresten også er Harald Sverdrups barndomshjem. Det er ikke sant at alt henger sammen med alt. I virkeligheten er det fullt kaos. Dette kan også sies på denne måten: Det er fullt kaos i virkeligheten.

I forbindelse med den store Landbrukstellingen i 1969 var jeg innom den praktfulle eiendommen på Dirhue på Tjøme som var i Olsen Daughter’s eie. Der ble jeg møtt på trappen av en gentleman i ridebukser, høye støvler og tweedjakke. Han svarte på spørsmål som jeg stilte på vegne av Statistisk Sentralbyrå om stedets arealbruk, antall ripsbusker og epletrær, prosentvis plen og naturtomt. Da jeg minst tretti, nesten førti år senere opptrådte på et arrangement i Drammen teater sammen med bl.a Knut Wigert, kunne han ikke huske dette møtet. Jeg bebreider ham ikke. Det rente nok mange slags folk på dørene der nede i de tider, og det begynte dessuten å bli lenge siden.

Men dette minnet skulle vel være nok til å bevise at Knut Wigert ikke var gift med noen annen enn Sofie Helene née Olsen? Sonja kan jo ha vært et tidligere ekteskap, men problemet var Øverland. Hvor mange var han egentlig gift med? Noen av oss hadde lest Willy Dahls ikke helt minneverdige dikterbiografi. Men husket vi det vesentlige? Var ikke denne tilsynelatende tørrpinn av en mann litt av en bedårer? Et mangegiftet sjarmtroll i Grotten.

At vi i det hele tatt fikk sove den kvelden forleden med så mange kortslutninger i hodet, kan vi antagelig takke all rødvinen for.

Brystbilde

2011-03-28T00:07:00.000+02:00

Under en bedre middag nå i helgen ble det snakk om et bestemt bilde, et maleri fra eldre tider, rettere sagt en detalj i dette maleriet - en kvinnes venstre hånd som kniper en annen kvinnes nakne brystvorte mellom tommel og pekefinger, mens de tre øvrige fingrene spriker påfallende, nesten naturstridig til værs. Bildet viser ellers de to nakne damers overkropp, lettere stilisert, med underkroppen trolig nedsenket i vann i et badekar av eldre modell, begge med pent oppsatt hår, som altså ikke er til vask i denne omgang. Det er ikke et erotisk bilde, ikke primært. Det er først og fremst underlig.

Ingen av oss kom på hva bildet heter eller hvem som har malt det. Jeg foreslo Cranach, men ble nedstemt, og så kom maten på bordet. Marinert blåkveite under en dyne av eksotisk salat. Fruktig hvitvin fra Languedoc. Bildet henger i Louvre, påsto jeg, men det hjalp oss ikke videre. Jeg tror de var søstre, sa jeg da lammecarreen ble servert, nå med en rødvin fra Languedoc. Hvem? sa borddamen min. Hun var fra Stavanger. Jeg tenkte at Ernst Orvil skulle ha vært der, han kunne ha skrevet et dikt om dette.

Her er i hvert fall en detalj av maleriet. Legg merke til at søsteren som blir beknepet, også har særegen fingerstilling. Hun har en ring i venstre hånd.

Til kaffen tok jeg en Larsen og ble stående i en liten gruppe der den yngste fremviste et like sprudlende humør som inntagende utringning, og jeg tenkte på den første gangen jeg var i Louvre og fikk se dette rare bildet. Hun med den kledelige kjolen var neppe født den gangen. Nå ergret det meg at jeg ikke kunne huske hvem som hadde malt det. Kort etter brøt jeg opp fra selskapet.

Hva gjorde vi før vi fikk søkemotorer? Jeg har noen kunstbøker, noen oppslagsverk, men hva skal du slå opp på? Renessansen er et stort og vidt felt. Jeg fant ikke bildet i papirbøkene. Men her er det, i ramme:

Jeg er ikke alene om ikke å vite hvem som har malt det. Bildet er usignert. Man antar at det forestiller Henrik 4.s elskerinne, og at de rare gestene betyr at hun er gravid. Det skal være hennes søster som diskré, med tegnspråk, gjør oppmerksom på de lykkelige omstendighetene. I bakgrunnen sitter noen og syr, det skal vel bli barneklær. Det er fyr på peisen. Og dusjforhenget deres ser ut som et sceneteppe.

Bildet er fra slutten av femtenhundretallet. Og middagen vår fant sted i Oslo militære samfund, av alle steder. Der henger det bare gamle offiserer i uniform og en og annen kronprins på veggene.

Æresrett og urett

2011-02-20T17:25:00.001+01:00

Selvsagt er det uhyrlig at Den norske Forfatterforening umiddelbart etter krigen opprettet sin egen dilettantiske domstol, kalt Æresretten, for å sette seg til doms over meningsmotstandere og utrenske kolleger med avvikende verdisyn – samtidig med at det norske rettsvesen, noe mindre dilettantisk, men like hevngjerrig, gjennomførte et strengt oppgjør med landsforrædere og medløpere av alle avskygninger, fra Quisling og Hamsun og frontkjempere og helt ned til menige, passive medlemmer av partiet NS. Det såkalte rettsoppgjøret har også sine uhyrlige sider.

Mange forfattere ble dømt av sine likemenn i året 1945. Straffen gikk ut på inndragning av mottatte stipend og honorarer, eksklusjon av foreningen og ett eller flere års karantene, dvs forbud mot publisering. Man kan lure på hvor denne retten fikk sin myndighet fra. Svaret er antagelig: Fra det store flertall, fra seiersstemningen og hevnlysten i frigjøringens år, ofte forvekslet med folkets rettsbevissthet.

Den unge lyrikeren André Bjerke var blant dem som ble rammet av Æresrettens bannstråle. Det skjedde for over 65 år siden og er kanskje noe vi kunne være tilbøyelige til å glemme. Men det er hans egen datter, Vilde Bjerke, som minner om saken i dagens avis (Aftenposten 20.02.). Der går hun langt i å velte skylden over på sin bestefar, Ejlert Bjerke, samtidig som hun bagatelliserer hele forbrytelsen. Den var da heller ikke særlig grov, sett med dagens øyne, altså i historieløst perspektiv.

André og Ejlert Bjerke ble anklaget og dømt for å ha gjendiktet Runebergs epos Fänrik Ståls sägner fra midten av 1800-tallet. ”En harmløs eventyrbok,” kaller Vilde Bjerke det. Hun hevder at faren fikk en knekk for livet av denne ”riv ruskende gale” dommen: Den ”førte til at han ble alkoholiker”!

Om dette er det såpass mye å si at jeg bare skal si litt.

Fenrik Stål er ikke en eventyrbok, og den er ikke harmløs. Det er et patriotisk heltedikt om tapre finske krigere. Selv om handlingen er lagt til tidligere tider, har verket en betydelig overføringsverdi til Finlands historiske situasjon i annen verdenskrig. Boken ble faktisk delt ut gratis til soldatene i vinterkrigen, til støtte for moralen. Vi minner nye lesere om at Finland på denne tiden var alliert med Hitler-Tyskland og i erklært krig med Sovjet. Fenrik Stål var i denne situasjonen brukbar som propaganda for krigen på Østfronten, den kunne motivere norske gutter til å verve seg som frontkjempere.

Nå er det ikke akkurat noen feltutgave det norske forlaget presenterte, det er snarere en coffetable-book for møblerte NS-hjem. Men det er klart at utgivelsen ikke er ideologisk nøytral, like lite som Stenersens forlag var ideologisk nøytralt. Parolen blant norske forfattere under krigen gikk ut på å boycotte de nasifiserte forlagene, det gjaldt selvsagt også Gunnar Stenersens forlag. Far og sønn Bjerke kan ikke ha vært uvitende om den parolen.

Gjendikternes navn er ikke oppgitt noe sted i den norske utgaven.

Det er ikke med dette sagt at far eller sønn sympatiserte med tyskerne eller NS, men det må sies, når det først bringes på bane, at de opptrådte holdningsløst. Det ble de altså straffet for, av den selvoppnevnte æresretten. Det gikk på æren løs, om ikke også helsa. Men når æren skal gjenopprettes, spørs det hvor smart det er å overlate prosedyren til en velmenende datter.

På familiebildet peker André Bjerke ut det lille landet Norge: "Her bor vi!" Dagens artikkelforfatter (i mors armer) får sin første virkelighetsorientering. Bildet er kreditert "Privat" i Aftenposten i dag.

Fornebu, delt løsning

2011-02-06T20:28:00.002+01:00

Trivsel, sa rederen i fistel

Under en befaring på den nedlagte flyplassen Fornebu, en skipsreder på land og hans nyansatte, spesielt dataukyndige konsulent:

Fugleflokken som bilde på åpent kontorlandskap: Det er kollegaens vingespisser som styrer flukten, den samstemte flukten. Arbeidsplassen er vår ene felles vilje, den enkelte er viktig, men ubetydelig.
Hva med trivselen, spurte Tønder.
Trivsel! sa rederen i fistel, tror du fuglene trives der de flyr? De presterer, de leverer – se denne perfekt koreograferte oppvisning av luftakrobatikk! – de lykkes sammen, men trives kan de gjøre når de ligger på eggene, trivsel hører hjemme i reiret.

Min naturlige beskjedenhet burde hindret meg i å si dette, og det skal være sagt: Den forsøkte. Men lyktes ikke, denne gangen. Nå skammer den seg. En beskjedenhet som skammer seg? Det er som det skal være, falsk som den er.

I suksessromanen Delt løsning (Aschehoug 2009) avsløres skandalen som i disse dager rulles opp i Aftenposten. Lørdag også med lederartikkelen Skandaløst samrøre på Fornebu – en artikkel som neppe kunne ha vært skrevet uten påvirkning fra den nevnte suksessromanen – og motstående Kåre Valebrokks som alltid bedrevitende kommentar om at politikere ikke bør blande seg i næringslivet, det lever helst sitt eget liv. Mye tyder på at Valebrokk ikke har lest, eller i hvert fall ikke tatt lærdom av, den omtalte romanen. Her er et utsnitt:

Hallen virket tom, mye på grunn av romklangen, og fordi den var stor og høy under taket. I en krok sto det faktisk et par utrangerte passasjerfly som ingen hadde tatt med seg i flyttesjauen. Noen nedslitte, orange anleggsmaskiner og brøytebiler med skjemmende rustflekker på karosseriet var også parkert slik at de virket tilfeldig henslengt. Likevel var det rikelig med gulvplass.

Silicon Valley, sa rederen begeistret, Silicon Valley ble til i trange garasjer; tenk hva vi kan få til i en flyhangar!

Resten av boken er dessverre ikke tilgjengelig på Mammutsalg.

Apokryfe grisedikt

2011-01-31T23:01:00.003+01:00

Alf Prøysen forteller i noen enkle vers om sin første befatning med Wildenvey. Det ble en skuffelse. Han hadde ventet seg grovere saker:

Fysst fór det ei skrøne og slang gjennom bygda

om en som sku skrive så gørrfæle dikt,

hæin klistre tapeter og sang om a Eva

om leg-prædikæinter og brennvin og slikt.

Det dreier seg om et ungdomsminne, kanskje fra rundt 1930. Verset er skrevet i 1957 eller litt før. Mannen bak Musevisa var allerede den gangen, av de voksne som hadde greie på det, anerkjent som noe mer enn en barnetimeonkel. Da det skulle lages et stort festskrift til Herman Wildenvey, var det naturlig å spørre Prøysen om han ville bidra.

Og det ville han altså. Wildenvey hadde helt sikkert betydd mye for den unge, landsens proletaren med dikterdrømmer, selv om det første møtet med hans diktning tydeligvis var en skuffelse:

Så spara vi pæing, så kjøpte vi boka,

og vårbekken gikk og var kjipin og yr,

men ingenting fæinn vi ta det som vi tenkte

og da vart vi flate, for boka var dyr.

Hva var det han hadde ventet, som han ikke fant? Mens vårbekken rant og var kjipin og yr, den også. Sto det ikke noe om Eva: Jeg så deg på stranden i dag, i en drakt som Eva en gang skal ha båret…? Jo, og dommedagspredikanter kunne han ha funnet mer om, saktens også brennvin og slikt, selv om det kan være vanskelig å bestemme innholdet i dette tillegget: og slikt. Hva er ”slikt”?

Men først og fremst: Hva har det med tapeter å gjøre? Klistre tapeter?

Tilfeldigvis vet vi det.

Det er en gammel historie. Det handler om dikt som Wildenvey fraskrev seg ansvaret for, de var pornografiske og slibrige, han ville ikke ha dem heftende ved seg. Problemet var bare at de lignet, slik et uekte barn ofte ligner på sin far.

Helt opp til våre dager har det hendt at noen i lystig lag kommer og siterer noen linjer eller hele strofer og påstår at dette er umiskjennelig Wildenvey. For eksempel dette, som jeg bare husker sluttstrofen i, men som jo også ser ut som en signatur:

… oppå piken ligger jeg

Herman Wildenvey!

Det rimer jo, så sannelig. Det med tapetklistringen kan jeg derimot utenat, det vil si uten at jeg har lest det noe sted. Det lever bare på folkemunne, og det har det trolig gjort siden det ble skapt, en gang rundt 1909. At Wildenvey offisielt fornekter det, behøver ikke bety at han ikke … I alle fall har ingen annen opphavsmann meldt seg:

Jeg drømte i natt at jeg klistret tapeter.

Jeg klistret og kostet, meter på meter!

Jeg våknet om morgenen, sulten og gnaven –

med kosten i hånden og klisteret på maven!

Dette var det altså den unge Alf Olafsen, senere kalt Prøysen, gikk glipp av. Til gjengjeld fikk han stifte bekjentskap med den egentlige, den kanoniske Wildenvey: Men takta var finfin, og den vart vi gla ti …

Ifølge nokså obskure hjemmelsmenn skal det forefinnes et manuskript til en hel samling slike dikt, skrevet av Wildenvey eller ikke, i en bortgjemt krok av Nasjonalbiblioteket. Mye tyder på at dette er et rykte, eller ei skrøne, som Prøysen kaller det. Det finnes bevislig noen wildenveylignende dikt av denne art (”lubricae”) i omløp i utrykte medier, i forbausende liten grad gjenspeilt på nettet. Men at de virkelig er skrevet av Wildenvey og virkelig ligger deponert på Drammensveien, er mer enn tvilsomt. Til det motsatte måtte bli bevist.

Mystisk bokutgivelse

2011-01-26T00:13:00.000+01:00

En piratutgave? Men hvorfor det, liksom? Forfatteren døde for seks hundre år siden, hans verk er falt i det fri, som det heter. Hvem som helst står fritt til å øse av åndsverk som en gang for alle har foretatt dette fallet, ned i det fri. Boccaccio døde i 1375, med god margin til våre dagers 70-årsregel, i hvert fall hva originalteksten på italiensk folkespråk angår. Oversettelsen, derimot. Den norske versjonen av Decameronen tilhører oversetteren så lenge han lever, og enda 70 år.

Men hvem var oversetteren? Når døde han? Og hvorfor har han ikke navnet sitt på tittelbladet?

Decameronen på norsk, så vidt jeg kan se fullstendig, med ti ganger ti historier, mer eller mindre vovede (som min bestemor sa), i to fyldige bind, illustrert med pennetegninger. Ingen påkostet utgivelse, billig innbinding (men dog innbundet), tiltalende store fonter som nesten kunne leses uten briller, litt falmet på bokryggen som forgjeves forsøker å pynte seg med liljer og border i gull. Solgt for en slikk og ingenting på et loppemarked eller Fretex, etter alt å dømme praktisk talt ulest. Også av meg, som så mange uleste anskaffelser.

Jeg leste Decameronen i unge år, da i fire bind, trolig med de samme pennetegningene som i dette eksemplaret. Syns jeg drar kjensel på dem, men var ikke streken finere? Jo. Det var en bryllupsgave til mine foreldre, fra en onkel, det vil si fra brudgommens noe eldre og mer erfarne bror. Jeg forestiller meg at gaven var tenkt som inspirasjon til det uskyldige brudeparet den gangen i 1945. Et mer poetisk supplement til Karl Evangs tobinds Seksuell opplysning, som i mine unge år sto i samme bokhylle. Mye å hente der også.

Men tilbake til min relativt nyanskaffede dekamerone. Ikke noe oversetternavn, enda vi vet at Boccaccio ikke skrev på norsk. Heller ikke noe forlagsnavn, noe som er enda rarere. Ikke noe årstall for utgivelsen. Ikke noe Utgiverens forord. Men likevel: et ISBN-nummer! Og et lite copyright © Nasjonalforlaget, igjen uten årstall, et for lengst nedlagt forlag. Og trykkeriet: Østlandsposten, av alle.

Språket i boka virker nokså sært, lett arkaiserende, men ikke gammelmodig. Så hva er dette? En piratutgave? Mysteriet sto lenge uløst i hylla for uleste klassikere.

Under et arrangement til ære for dikteren, gjendikteren og oversetteren, kort sagt åndsmennesket Henrik Rytter her i hovedstaden nylig, kom det frem at hans oversettelse av Dekameronen i 1930-årene, til bokmål, i sin tid ble utgitt uten oversetters navn, nettopp fordi nynorskmannen Rytter ikke ville ha det sittende på seg at han skrev bokmål.

Bokvennen forlag, som utgir mye rart, har også utgitt en samling essays om hedersmannen Henrik Rytter. Jeg leser Kristin Gjerpes forvitnelige innlegg om Dekameronen, og puslespillets biter begynner å avtegne seg i sine svingende og bulende konturer, uten at de dermed faller på plass. Aha, navnløs oversetter. Nasjonalforlaget. Aha.

Med lupe tyder jeg signaturen på de, hva skal jeg si, de tidstypiske? middelalderske? historiserende? erotiske? illustrasjonene. Arent Christensen? Googling på navnet fører rett i mål: Han illustrerte Dekameronen i 1934. Og gjorde seg ellers fortjent til vår aktelse ved sitt langvarige kunstneriske virke med penn, pensel og blyant, før han døde i 1982, mett av dager.

På et sted i noosfæren kan du også søke på isbn-nummer, og få svar. Det viser seg at det var noe som het Forum forlag som, i samarbeid med noe som het Ring bok, utga en bearbeidet versjon av Rytters tekst i 1990, i to bind. Der har vi den.

Henrik Rytter døde i 1950. Ennå skal det gå ti år fra nå før hans oversettelser faller i det fri. Men om Forum forlag og Ring bok bryr seg om immaterielle rettigheter, eller brydde seg, den gangen for 20 år siden, det vet vi heller ikke. Uproft og useriøst i alle fall å utgi bøker uten forlagsnavn, årstall og oversetternavn, og med dårlige reproduksjoner av Arent Christensens faktisk ganske sensuelle tegninger, som synes å bevise at nakne unge kvinner allerede dengang var en fryd for øyet.

Flatulenser

2011-01-19T22:47:00.004+01:00

Fisen er et ikke-tema. Om man er så dum å ta det opp, vil man lett bli utsatt for mistanke, jfr. det folkelige fyndordet: Den som fisen først ble var, han er fisens rette far. Det klokeste man kan gjøre med fisen er altså å holde kjeft.

Eller skulle vi si prompen? Et lydhermende ord, barnsligere og mer fisefint enn fis. Fis er også lydhermende, men da er lyden lavere, helst uhørlig. En streng borgerlig oppdragelse innebærer oppøvelse av lukkemuskelen til kontrollert utslipp av tarmgass. Lydløse utslipp er idealet i godt selskap. Luktfrie hadde vært enda bedre, men slik er ikke verden.

De fisefine er folk som er så fine at de later som de aldri fiser. De ser en annen vei og snakker om noe annet, hver gang lukten truer med å røpe dem.

Jeg er nesten sikker på at Fløgstad har skrevet noe klokt og gjennomtenkt om fisen i en eller flere av sine romaner. Noe med arbeiderklassens uproblematiske versus borgerskapets hykleriske forhold til kroppsfunksjonene. Er ikke sikker på om jeg har lest det hos Fløgstad, men det virker sannsynlig. I hvert fall husker jeg Truls Øhras freske debutroman, der en arbeider har pustet inn så mye gass under arbeidet i en oljetank at toalettskålen eksploderer under ham da han er så ubetenksom å ta en røyk på do. Men da snakker vi om andre gasser.

Tarmgassen er likevel eksplosiv nok. Harald Sverdrup forteller i sine memoarer om et ufrivillig opphold på Møllergata 19 under krigen, der han som ung gutt ble sittende noen uker sammen med en arrestert fagforeningsmann. Tiden kunne falle lang, med uvisshet og engstelse og et jevnt over stimulifattig miljø. Det var den voksne mannen som fant på at de skulle more seg med fisen. De tente på den så flammen sto blå ut av buksebaken, til stor fornøyelse for dem begge.

Den voksne fangen døde senere i tysk fangenskap, han var altså en krigshelt. Familien protesterte, da dette sto på trykk, mot den uverdige fortellingen om heltens brennende promp. Prompen er et ikke-tema.

Alt dette rant meg i hu da jeg i går leste en rettskraftig dom i et fransk blad, der forfatteren og utgiveren av en bok om fisens historie fra antikken til våre dager ble pålagt å betale en betydelig erstatning samt bekoste innrykk av den annonsen jeg satt og leste.

Det første bildet som melder seg, er av dommerens ansikt idet han leser opp den høytidelige dommen: Utgiveren av verket Fisens historie fra antikken …

Kan det tenkes spredte fnis i salen? Tilløp til uro? Trekninger i dommerens munnviker?

Min neste tanke var: Er dette et nødvendig verk? En viktig utgivelse?

Disse spørsmålene unnlot jeg å svare på for isteden å lese videre. Det viste seg at to forfattere av sakprosa for noen år siden hadde samarbeidet om fisens historie og utgitt bok om saken. Den gikk vel ikke så verst, tenker jeg, siden det noen år senere ble besluttet å utgi en ny, revidert versjon. I mellomtiden var den ene medforfatteren død. Av den grunn glemte man å føre opp hans navn på tittelsiden, og dermed unnlot man selvfølgelig også å dele honoraret med avdøde. Dette, viste det seg, skulle straffe seg.

Vi får nesten håpe at boksalget tok av, for den gjenlevende medforfatteren og hans forlegger ble dømt til å betale den avdøde medforfatterens enke en sum på 15.000 euro samt saksomkostninger, i tillegg til pålegget om å rykke inn annonsen til 5000 euro. Mange penger for en promps skyld.

Jeg ble nysgjerrig på dette bokverket. Hvilke kilder har disse historikerne gravet i, spør jeg meg. De fleste fis går ikke over i annalene, for å si det på den måten. Enkelte spesielt interesserte dagbokforfattere fører logg over avføringen sin; neppe noen gjør det samme med gassutslippene. Det ville også være mye å holde rede på og kreve mye oppmerksomhet på bekostning av andre, presumptivt mer verdifulle menneskelige produksjoner. Ellers er det vel med dette som med mer litterære ytringer. Til dels ubehagelig for omgivelsene, men viktig for opphavsmannen å få ut.

Mer om bokhandler Dahl

2011-01-11T20:46:00.001+01:00

Mitt forrige blogginnlegg ble ikke så engasjert og poengtert som det var tenkt; det kan stå som et eksempel på at ting sjelden blir slik vi vil ha dem. Jeg prøver igjen.

Johan Dahl begynte i lære i Gyldendal i København på den tiden da firmaet, forlagsbokhandelen, utvidet salgsleddet til også å forhandle bøker fra andre forlag, ikke minst fra utlandet. Sortimentsbokhandelen var født.
Da Jørgen W. Cappelen i 1829 fant på å starte bokhandel og forlag i Christiania, fikk han anbefalt Dahl. Cappelen var fra Skien, av god familie, men bokhandler er man ikke født til; det er noe man blir (som Simone sier). Han trengte en medhjelper med bokfaglig kompetanse.
Det er alltid litt suspekt når sjefen anbefaler en av sine medarbeidere til en kollega. Det kan godt tenkes at Deichmann, som sjefen i Gyldendal het (si fra hvis dette begynner å bli forvirrende!) begynte å bli litt lei av Dahl. En ting er å være flink forlagsmann, en helt annen å være disiplinert og underdanig. Dahl var en kunstnernatur.

Dahl og Cappelen holdt ut sammen i tre år, så begynte Dahl for seg selv. Han var en forfatterorientert forlegger, mens Cappelen tenkte mer på hva publikum ville ha. Børs og katedral ble altså splittet. Cappelens forlag finnes den dag i dag, mens Dahls hadde en kort og intens storhetstid. Han utga det meste av det som ble skrevet av verdifull litteratur, ikke minst sakprosa, i denne kulturelle knoppskytings- og blomstringstiden. Welhavens velynder var han lenge før denne fattigfornemme evige studenten debuterte. Men da han debuterte, var det med Dahl som forlegger, og med Norges demring som førstebok. En brannfakkel i datidens andedam, for å si det litt uheldig.

Lille Dahl var ingen systematiker, han manglet flere av de egenskaper som skal til for å drive forretning. Noen av oss synes dette er sympatiske mangler. Forlaget hans forsvant etter hans død inn i Aschehoug, på et tidlig stadium i dette forlagets liv. Og bokhandelen gikk inn i Grundt Tanums.

Nå er bokhandlerkjeden Tanum slått sammen med Cappelen (-Damm), sortimentsbokhandelen er på vei tilbake til start, til forlagsbokhandelens stadium, forsåvidt som kjedene (og bokklubbene) prioriterer sine respektive eieres utgivelser, og ringen er sluttet. Jeg ser for meg at Lille Dahl slår på ring i sin himmel.

Lille Dahl

2011-01-09T18:52:00.000+01:00

Bokhandler Dahl ser ut til å ha vært et utmerket menneske. Alle kalte ham bare Lille Dahl. Lille Dahl var Welhavens velgjører, utgiver av Norges Demring, Wergelands uvenn, likevel sporadisk hans forlegger, senere også forlegger av Amtmannens Døtre, utgitt anonymt (men vi vet det nå). Han ivret for å stifte kunstforening i Christiania, leseselskapet Athenæum var han også med på å starte (ja, det var den klubben som nektet Wergeland medlemskap), han satte i gang en moderne avis (Den Constitutionelle, eller bare Nella), og det er kanskje litt for mye å si at han grunnla den norske bokbransjen, men i hvert fall var han en foregangsmann i forleggeriet her til lands.

På et kjent maleri fra 1843 i Oslo Bymuseum ser man to herrer skulder ved skulder midt i en folkemengde omgitt av salgsboder og med kirketårnet ragende opp i bakgrunnen: Det er marked i Christiania, og Wergeland er ute for å se på moroa sammen med Lille Dahl, begge i mørk kappe og høy hatt. ”Erkemotstanderne,” som det står i billedteksten i Oslo bys historie (bd. 3). Det er en ikke helt uriktig, men heller ikke helt presis beskrivelse av forholdet mellom dem. På det tidspunkt var de så å si forsonet og vel forlikte.

Bokhandler Dahl skrev ned noen erindringer på sine gamle dager. De ble utgitt et par mannsaldre etter hans død, i 1943. Det han skriver om Wergeland er rørende, til dels hjerteskjærende. Vår store dikter kunne virkelig oppføre seg som en bølle. Han lot sjelden anledningen gå fra seg til å forfølge Dahl med skjellsord og ærekrenkelser, hån og hets. Dahl var etter alt å dømme et følsomt menneske; han ble ikke bare krenket, han ble såret.

Lille Dahl var til stede da Wergeland talte ved avdukningen av Krohg-støtten 17. mai 1833 og noterer at Wergeland var en meget måtelig taler: Hans organ var ikke veltonende, samt den måte han fremstøtte ordene på … meg forekom det ubehagelig og rått. (Her passer det å skyte inn at Dahl var dansk, og kultivert. Men vi minner også om at Wergeland hadde en dårlig dag, det var tidlig formiddag, dagen derpå, og han hadde bare fått eggedosis med konjakk til frokost.). Allerede samme dag lot dikteren sitt danskehat gå ut over Dahl, og det var bare den første av mange ubehagelige episoder.

Når Wergeland er drukken, tar jeg ingen notis av hans bjeff, han er da utilregnelig! sa Dahl, og føyde til at han virkelig følte medynk med ”denne talentfulle fusentast” som ødela så mye for seg selv.

Naturligvis hadde Wergeland grunn til å betrakte Dahl som en motstander, og han hadde rett til å forsvare seg mot mobbingen i Dahls avis (Nella), men det var den barnslige og ufølsomme måten han gjorde det på. Særlig grovt gikk det for seg i fylla, men ondskapsfullt og hevngjerrig virket det også i stykkene han fikk oppført på teater. På grunn av Wergelands halvmorsomme fuglemetaforer i disse farsene (om papegøyer og dompapper) gikk Lille Dahl i lange tider under navnet Pappendahl.

Hva annet enn storsinn kan vi da kalle det, når Dahl påtar seg forlagsansvaret for et av stykkene, der hans egen person forsøkes gjort til latter? Er det kanskje prototypen til den moderne forlegger vi her aner omrisset av – en mann som er i stand til å se bort fra alle smålige hensyn for et interessant manuskripts skyld? En profesjonell forlegger, for første gang i Norge.

Etter hvert hendte det stadig oftere at Wergeland viste seg fra sin beste side. Han kunne jo også være elskverdig. Det ble mer samarbeid mellom de to på profesjonelt plan, og til sist kunne forholdet mellom dem til forveksling se ut som gammelt vennskap. ”De tidligere erkemotstanderne,” kunne det ha stått under bildet av L.W.T. Bratz fra 1843.

Smarttelefonen Hal

2010-12-30T16:40:00.000+01:00

Jeg merker at jeg begynner å angre på overgangen til iPhone. Jeg kunne godt tenke meg å ha den handelen ugjort og vendt tilbake til det gamle, billige abonnementet og den relativt enkle telefonen fra Nokia. En dame i Telenors såkalte ”kundeservice” mener iPhone 4 surfer på nettet uoppfordret og uten at eieren merker det. Dette gjør den for å oppdatere programvaren.

”Det er jo en datamaskin, men med telefon på,” forklarer hun og fniser litt, for hun har nok sett på skjermen sin at jeg er over seksti og sikkert ikke skjønner noe særlig. Det koster 25 kroner å komme i kontakt med denne hjelperen. Hun tenker kanskje på datamaskinen om bord i romfartsodyssé-skipet, Hal, den som tok styringen. Er vi der, nå? Har jeg kjøpt en egenrådig, fiendtlig innstilt storforbruker av megabytes?

Det ikke helt billige abonnementet inkluderer nedlasting av 500MB i måneden. Det tilsvarer omtrent 1000 nettsider og skulle etter mine beregninger være mer enn tilstrekkelig, jeg har ikke stort behov for å surfe på telefonen. Jeg bruker den ikke til å laste ned musikk, du får ikke se meg gå omkring med ørepropper, jeg vet knapt nok hva en mp3-fil er. Jeg har heller ikke tenkt å se på tv på en skjerm som er mindre enn håndflaten min, og det samme gjelder youtube. Derfor var overraskelsen stor da Telenor kunne opplyse på SMS at den inkluderte kvoten – nå var den ved en inkurie satt til 1000MB! – var oppbrukt allerede etter en uke. Fra da av påløp noe som minner om gamle dagers tellerskritt, eller drosjenes taksameter. Kort sagt heretter kostet hvert tastetrykk penger. Ring 09000 hvis du lurer på noe, sto det nederst i meldingen, men ringer du 09000, får du vite at djuice har skiftet nummer. Merkelig at de ikke vet det selv.

De forsøker virkelig å riste av seg innringerne. Du prøver det nye nummeret og kommer inn i en hinderløype av tastevalg, mekaniske stemmer og pausemusikk, før du får vite at det koster 25 kroner å få snakke med et menneske, som til den prisen kan fortelle deg at den nye telefonen din ikke er en telefon, egentlig, det er en flat liten Hal, en liten smarting, det heter jo smarttelefon.

Nå har de lovet meg en utskrift på papir av nettbruken min i desember. Det blir interessant. Forbrukerrådet bes rydde plass på skrivebordet, jeg har en sak.

Brother de Luxe

2010-12-28T20:08:00.000+01:00

Et tog kommer inn på stasjonen. Den boken det her skal være snakk om, begynner med lokførerne Roland og Luciano som småprater seg imellom mens de sakker farten på syv hundre og femti tonn passasjertog. Heter det sakke farten eller saktne farten, forresten? Den urutinerte oversetteren lover seg selv å slå opp i ordbøkene. I mellomtiden er det Roland som holder hånden på kjørekontrolleren. Akkurat den glosen dro jeg inn til nærmeste jernbanestasjon for å innhente. Samtidig fikk jeg med meg endebutten. Det er sånne ord man ikke nødvendigvis lærer i løpet av et mellomfag. Dette var sommeren 1977. Det var ennå ikke avgjort at jeg skulle bli oversetter, men jeg var kommet til det siste hinderet før den eventuelle løpebanen. Jeg skulle levere en prøveoversettelse av prologen til spenningsromanen Out, som hadde ligget en tid på bestselgerlistene i Frankrike.

Man tror kanskje at bøker ikke skrives som bestselgere, men at det er noe de blir. Og det er riktig at forleggere kan bli overrasket over hva som slår an, og hva som skuffer forventningene. Men akkurat denne boka av den notoriske bestselgerforfatteren Pierre Rey, den var født til kommersiell suksess. Forlaget Robert Laffont hadde den gang gående en serie med ensartet utstyr og format som ganske ubluferdig kalte seg Best-Sellers. (Skal gjerne uttales med stum t og trykk på siste stavelse, som bessellères.) Det var en vellykket serie. Jeg tror den begynte med Henri Charrières Papillon, som jo ble en verdenssuksess og en klassiker. Å debutere som oversetter med en bok av dette formatet – vi snakker om over 400 boksider i høydeformat (15 x 24) – og med slike forventninger knyttet til seg, hva var det? En utfordring? En guds lykke? Eller kanskje halsløs gjerning. Dumdristigheten bærer forstavelsen dum; det må man passe på å glemme, ellers våger man ingen ting.

Jeg innledet altså min potensielle karriere med utadvendt research. Jeg husker stemningen på Tønsberg jernbanestasjon som et Edward Hopper-bilde: Søndagsstille, kveldsvarm asfalt, ingen bevegelser. Selv togene sto stille, som slitne havregamper i spiltau. Men inne i et lokomotiv for seg selv (uten vogner på slep) i Spor 2 puslet en jernbanemann omkring i svart uniform, ukneppet jakke og uniformslua langt bak i nakken – det var jo sommervarmt og søndag – og han så ikke ut til å ha det travelt. Jernbanefolk – les cheminots – er et imøtekommende og vennligsinnet folkeferd, tenkte jeg. Og det viste seg å stemme: elskverdig og uten formaliteter ble jeg tatt imot i førerhuset (het det førerhuset?) og vist instrumentene, spakene og innredningen der, og alle ting hadde egne navn, fra daudmannknappen til jeg vet ikke hva. Nei, jeg husker ikke hva, men jeg noterte det jeg trengte, og fikk med meg navnet på det jeg hadde trodd het en buffer. Det heter det da også, blant boklærde, men de som har greie på den virkelige verden, kaller det aldri noe annet enn endebutten, ifølge min hjemmelsmann.

Togets ankomst på stasjonen et sted mellom Genève og Zürich vekker uvanlig oppsikt. De to i kabinen, eller førerhuset, eller hva det heter inne i lokomotivet, de skjønner ikke hvorfor folk på perrongen stirrer så vanvittig, blekner og viker tilbake. Inne under glasstaket står det klaser av folk på vakt ved bagasjen sin … Klaser av folk? Ja, faktisk, det står klaser, det samme ordet som i drueklaser, et ord denne oversetteren kjente spesielt godt fra sine to sesonger i vinhøsten. Og man må jo oversette de ordene som står der? Å, hellige enfold ... Hvem var det som reddet meg fra å levere en prøveoversettelse med klaser av folk på perrongen? Takk skal hun ha! Det ble klynger. Jeg nevner denne nesten-tabben for å tilstå at min språklige kompetanse var lavere enn selv jeg hadde trodd, etter to års studium etterfulgt av to års opphold i en fransk landsby. Det er noen som har lett for det, andre ikke. En tredje gruppe lærer aldri.

Det viser seg at toget kommer inn på stasjonen et sted i Sveits med det blodferske beinet av et menneske i fronten, ”revet av ved lysken og liksom dandert av en dekoratør med sans for det makabre”, og blodet som pipler over silkesokken og det fine læret i skoen, det kunne ikke lokfører Roland eller noen andre ane ”skulle komme til å bre seg med utrolig hastighet ut over flere verdensdeler. Og bli til et blodbad.”

Jeg vokste opp i et hjem uten skrivemaskin. Det var ikke uvanlig den gangen, i middelklassen. Jeg sier det ikke for å påberope meg en ulykkelig barndom. Dessuten var det bare å ringe til far på kontoret og be ham ta med en maskin hjem, så gjorde han det, med mindre han glemte det helt, fordi han hadde fått noe annet å tenke på. Litt ulykkelig var barndommen likevel på sånne kvelder, sveket av far og berøvet ytringens mulighet. I noen tilfeller ble min glemsomme far så skyldbetynget angerfull at jeg fikk låne nøklene til kontoret, men der viste det seg vanskelig å skrive. Kontoret om kvelden er forlatt, ikke bare av sine kontorister, men av den merkantile ånd som virker på dagtid gjennom kimende telefoner, astmatiske regnemaskiner, småfulle spritduplikatorer, klisne frimerkeslikkeputer og løsningsorienterte samtaler; og når Merkurs ånd er borte, er det ingen ånd igjen.

Det kom ikke mye godt ut av disse kveldstimene, bortsett fra en første erfaring med fenomenet skrivesperre. En dag ble jeg med på kontormaskinmesse på Park hotell i Sandefjord, der bl.a. kulehodemaskinen til IBM ble demonstrert, en genial nyvinning som gjorde det mulig å variere fontene og for den saks skyld skifte til kyrillisk alfabet. Det var mer enn jeg behøvde, men jeg kom i snakk med forhandleren og møtte hans forståelse for ungdommens ønske om å disponere egen skrivemaskin uavhengig av fedrenes glemsomhet. Dessverre disponerer jeg heller ikke de nødvendige midler for anskaffelsen, tror jeg kanskje jeg kom til å bemerke. Han lo litt forsiktig av denne måten å si det på og skjønte nok at den som snakker sånn, han trenger virkelig et skriveredskap, og det kunne han ordne; han hadde en maskin til overs. Det var en vareprøve fra en ukjent japansk produsent han ikke hadde noen som helst tro på; han kom aldri til å forhandle noe som het Brother. Så han trengte ikke denne vareprøven. Den kunne jeg få. Aage M. Hansen, forretningsdrivende i Tønsberg, ble min første mesén.

Brother de Luxe var en lyseblå, lett reiseskrivemaskin, en gudegitt gave (ex deo machina) og skjebnefaktor. Som i tankeeksperimentet med de tusen apene som klaprer på maskin i tusen år og til slutt kommer viftende med en bedre versjon av Hamlet, omtrent slik arbeidet jeg fra nå av, iherdig, men planløst. Mediet er budskapet, var det noen som sa på den tiden, og skriften er i skrivemaskinen. Det er bare å få den ut. Etter noen år på den måten debuterte jeg med dikt, ung og uforferdet i all gammelmodighet, dikt fra en lyseblå japansk lettvekter. Jeg hadde ellers tenkt å bli siviløkonom.

Manuskriptet til Out – opptil 400 sider med gjennomslag (ja, barn, gjennomslag: man la et tynt papir under et karbonpapir og så manusarket øverst, altså tre lag som det iblant kunne være vanskelig å snike inn i valsen på den lette japanske, ikke helt ferdig utviklede prototypen, men kopi måtte man jo ha) – er skrevet på Brother de Luxe.

Ovenfor var vi kommet til et varsel om blodbad på en jernbanestasjon i Sveits; der slutter prologen, og der er opptaksprøven ferdig. Da er vi to sider på vei, og det har nok krevd et par dagers arbeid. Man blar betenkt i de gjenstående fire hundre boksidene og lurer på om dette kan lønne seg. Likevel blir man glad da Gordon Hølmebakk ringer fra Gyldendal for å si at prologen er fremragende oversatt, det er bare å sette i gang med resten. - Det er ingen viktig bok, presiserer han, men den kan være riktig å prøve seg på. Det tar jo tid å komme inn i det, sier han, lettere gåtefullt, eller innforstått, før han legger til at man ofte må ha oversatt en hel bok, før man begynner å beherske kunsten.

Veldig få har lest Pierre Reys roman Out på norsk. Det ble en flopp. Oversettelsen er ikke riktig god, men det var ikke bare derfor. Boken kom ut sommeren 1978, heftet og i samme format som originalen, bare med litt mer skrikende farger og med en baksidetekst jeg selv var delansvarlig for: ”OUT er navnet på en finansoperasjon – en skattesvindel i verdensformat med mafiaen og det sveitsiske bankvesen som hovedaktører (…) i en verden av lyssky transaksjoner, korrupsjon og raffinert bestialitet. Enhver likhet med virkeligheten er tilsiktet.”

Det var denne raffinerte bestialiteten – vi har nevnt et avrevet bein på fronten av et lokomotiv, vi kunne nevne en halshugging med kappsag, tanntrekking som tortur, i det hele tatt en utbredt ringeakt for menneskeliv – som fikk en anmelder i Morgenbladet til å gå av skaftet og lage overskriften: Arbeidsulykke i Gyldendal!

Jeg bodde utenlands den gangen og leste ikke Morgenbladet, men på forlaget ble det visstnok bestemt samme dag at denne boken later vi som vi ikke har utgitt, det var aldri meningen, det skulle bare være en svenneprøve for en potensiell oversetter. I hvert fall tenker jeg meg at det var dette som ble sagt på redaksjonsmøtet den dagen, og siden har den gule boken ikke vært å se, unntatt en sjelden gang i antikvariater og på loppemarkeder, da gjerne i ulest stand.

(Publisert i Bokvennen nr 2.10)

Instrumentmakeren

2010-12-19T17:12:00.001+01:00

På fotografiet står den aldrende intstrumentmakeren med en åpen fødselstang i hendene. Han har kanskje laget den selv en gang, den er kanskje blitt oppbevart i firmaet Gallus som et arkiveksemplar, det er mulig den aldri har fått anledning til å feste grepet om et spedbarnhode for å hale det ut av mors gjenstridige liv og sette hele barnet levende til verden med minst mulig hjerneskade; i alle fall var det slike situasjoner den ble laget for.

Instrumentmaker Peter Lykke Wolff Stangebye ser litt mutt ut, og svært betenkt, kanskje dette fødselshjelper-verktøyet får ham til å tenke på døden og se tilbake på sitt liv: født i Stokke, foreldreløs i ung alder, kom tidlig i lære i Kristiania, ble gift med en instrumentmakers datter, fikk to døtre, overtok firmaet, flyttet til Nordstrand og bygde der, i Fjeldklangveien, en enebolig han kalte Fosnæs, etter storgården i Stokke som hans far, Hartvig Monrad Stangebye, hadde satt over styr.

Instrumentmakeren er oppkalt etter sin fillebestefar, eller altså sin fars svigerfar, oberst Wolff. Hartvig Stangebyes ekteskap med Elise Wolff var ellers barnløst; hun var blitt for gammel til å få barn da hun omsider fikk giftet seg, etter å ha avvist flere beilere i yngre år – blant andre den senere så navngjetne dikter Henrik Wergeland. Hun døde, svekket og overvektig, 65 år gammel på Fossnes.

Hartvig Monrad Stangebye giftet seg da sporenstreks med sin unge husjomfu, som han etter all sannsynlighet, men slett ikke sikkert, hadde innledet et nært forhold til allerede før hustruens død. Han var da fortsatt i sin beste alder. Men så gikk han konkurs, og Creditbanken overtok gården. Gutten som kom til å bli instrumentmaker i Kristiania, ble født på Stavnum gård, der Stangebye-slekten på sett og vis hadde røtter, og faktisk også friske grener, men ingen stamme. Det er noe rørende og forunderlig ved det at den førstefødte blir oppkalt etter den avdøde første konas for lengst avdøde far. Oberst Wolffs slektslinje blir ellers brutt ved Elises død, mens navnet på denne måten får leve videre i enda åtti år.

Bildet er trolig tatt i forbindelse med bedriftens 100-årsjubileum i 1947. Mannen er i så fall 75 år gammel. På den tiden skal han ha trukket seg tilbake til sin barndoms trakter i Stokke, der han nøt sitt otium på Monsebakken. Hvor i Stokke Monsebakken ligger har jeg til gode å finne ut.

Lystprinsippet

2010-12-02T22:42:00.000+01:00

Intet menneskelig skal være meg fremmed, men bilinteressert er jeg egentlig ikke. Tidsskriftet Motor kommer i posten hver måned. Jeg tar det ut av plastemballasjen bare for å kildesortere papir og plast, hver for seg. Statussymbol i form av flott eller oppsiktsvekkende bil trenger ikke jeg i mitt yrke, ettersom jeg beveger meg på et felt der kulturell kapital er det eneste som teller. Da er det heller ikke så interessant å lese blader om biler og bilutstyr.

Mange av Norges fremste forfattere har ikke engang lappen. At de til gjengjeld gjerne har skaffet seg livsledsager med både lapp og bil, vedkommer nesten ikke dette resonnementet. Og enda mindre relevant er minnet om at stortingsmeldingen Norsk veiplan var oppe til grundig behandling og debatt i Den norske Forfatterforening tidlig i søttiåra, den gangen privatbilismen debuterte i rollen som samfunnsfiende, samtidig og parallelt med kjernefamilien.

En kjernefamilie fikk plass i en privatbil, og det kunne saktens være en praktisk ordning, men småborgerlig, selvfølgelig. Man var imot. Både bilen og familien.

Jeg har selv i all stillhet skrevet dikt om bilen som utrydningstruet art, bilen som husdyr, hestekrefter i garasjen, og mannen som strigler ridedyret sitt, dvs vasker bilen, mens han tenker på hvor leit det er at den snart må avlives. Jeg må ha trodd den gangen at bilismens død var nær forestående. I likhet med kapitalismen har den vist seg mer seiglivet enn man den gang skulle ha trodd.

Og kloden vår, og lokalsamfunnene, luft og jord og oljeressurser, de tåler visst også en omgang til. I hvert fall håper jeg det, for i dag kjøpte jeg ny. Ny brukt.

Jeg har litt problemer med å legitimere det. Egentlig trenger jeg ikke bil. Jeg forflytter meg ikke så mye. Jeg står opp av sengen og setter meg til arbeidsbordet i ett og samme rom. Jeg handler ikke inn mer enn det jeg kan bære fra nærmeste Kiwi. Bussen til sentrum går forbi hvert sjette minutt. Og når jeg skal besøke min gamle mor, kunne jeg ta ekspressbussen med avgang hver time. Det kunne jeg nok. Ja, om jeg så skulle få lyst på en tur i marka, er det bare å ta bussen, eller banen, eller trikken, med skiene på nakken. Så i bunn og grunn er bilen ren luksus.

Som pelskåper. De er varme. De er elegante. Og mange små dyr må ha det vondt hele sitt triste liv for den varmen og elegansens skyld.

Vi er på toppen av næringskjeden, som en politiker sa forleden. Det er vår fulle rett å ete og drepe, eller omvendt, drepe og ete, eventuelt slakte og flå. Det er ikke desto mindre et sivilisatorisk fremskritt at denne retten nå ikke lenger er selvsagt.

Legg merke til at jeg benytter enhver anledning til å snakke om annet enn denne nye bilen. Den er en stor fornøyelse å kjøre, men er det en god nok grunn, for en som ikke trenger bil? 109 hestekrefter er, i all beskjedenhet, en betydelig potensforøkning, men penisforlengelse? Ærlig talt.

Libido styrer våre veivalg og våre forbruksvaner, så mye er klart, med mindre vi overstyrer libido med vår overlegne forstand. Jeg ønsket meg egentlig en Jaguar E-type, veteranmodell, drivstoffmessig uøkonomisk og uten skistativ. Fornuften fikk meg ned på en Peugeot 307. Pent brukt. Ikke så veldig dyr. En klok og fornuftig beslutning, kort sagt.

Sofa farvel

2010-11-03T10:48:00.000+01:00

En sofa som bæres ut, etterlater seg et tomrom, selvfølgelig; ikke nødvendigvis et savn. Jeg skal nå ikke si: Slik er det også med oss mennesker. Jeg snakker om en sovesofa. Mannen som i sin tid solgte meg leiligheten, ville gjerne ha meg til å overta sofaen. Ikke av sentimentale grunner (”Den høre hjemme her i huset!”), mer av bekvemmelighet. Den var en mastodont, tung å flytte på.

Selgeren fikk sine ekstra tusenlapper for sofa samt oppgjør for leiligheten, akkurat i det øyeblikk markedet falt og eiendomsprisene sank og finanskrisen, fra å ha vært et personlig problem, brått utviklet seg til å bli verdensomspennende. Det er et par-tre år siden. Og siden da har sofaen stått her og ikke gjort annet enn å møblere leiligheten. Passiv møblering av knapp gulvplass, ingen verdig skjebne for en bruksgjenstand. Ikke så mye som en sjelden overnattingsgjest bidro til å legitimere sofaens eksistens.

Via en gratis annonsetjeneste på nett, som alle har hørt om, og som jeg derfor ikke behøver reklamere for i løpende tekst, fikk jeg kontakt med nokså mange som gjerne ville ha en pent brukt, for ikke å si praktisk talt ubrukt, sovesofa, forutsatt at de fikk den slengt etter seg. Da jeg presiserte at den måtte bæres ut av minst to sterke bærere og kjøres hjem med varebil eller tilhenger, ble det stille en stund i inn-boksen.

Men så kom de rette liebhaberne til slutt, de som virkelig trengte og ønsket en sovesofa, om de så måtte bære den selv. Og så skulle den ut. Da var det som om sofaen hadde satt seg. Vi rykket i den, to mann, og den rikket seg ikke. Seigere tak måtte til. Mer som fribryting enn vektløfting. Selv på høykant var det bare så vidt den kom ut av døråpningene. For ikke å snakke om vekten, tyngden av en sovesofa med solid armatur, og denne gjenstandens mangel på gripetak. Jeg forstår at mannen som i sin tid solgte meg leilighet med tillegg for iboende møbel, heller skulle ha gitt meg avslag i prisen, en slags vrakpant.

Vi løftet og bar, nedover trapper, heldigvis nedover. Rundt hjørner, over rekkverk. Med armer, rygger og lårmuskler, samt hender som grep etter noe å gripe i. Innimellom glapp det, men denne sofaen var skapt for å tåle en påkjenning. Den tok ikke skade av å gå i gulvet, og også gulvet holdt.

Den nye eieren var, etter hårfasongen å dømme, musiker. Han mønstret etter bærejobben bekymret sine avlange hender. Nei, ikke musiker, der tok jeg feil, han var fektelærer. Men også fektere trenger førlighet i fingrene, og han var ennå bare halvveis i mål da jeg vinket farvel.

Etterpå var det et to kubikkmeters tomrom i leiligheten, med støv i sære formasjoner, liksom i klynger. Kan denne tomheten sammenlignes med å få trukket en tann? Eller å miste en venn? Ikke alt kan lignes med alt. Men det er rart med det. Vi hadde tross alt bodd sammen en stund.

Distinksjonen

2010-09-21T22:08:00.001+02:00

Romanen Løpe, som kommer på norsk så snart bokhøsten er omme, handler om en viss idrettsmann kalt Émile Zatopek. Han heter ikke helt det samme som en bestemt idrettsmann ved navn Emil Zátopek. Det er ikke tilfeldig.

For å skjelne romanfiguren fra den historiske personen av samme navn har forfatteren tillatt seg å ”forfranske” (francisere) det tsjekkiske fornavnet Emil og skrive det med både aksent og stum e: Émile. Romanpersonen Émile Zatopek er altså ikke identisk med den tsjekkiske friidrettsstjernen Emil Zátopek. På samme måte som Ionesco skrev sitt drama Macbet uten h, for ikke å bli forvekslet med Shakespeare. Forfatteren Jean Echenoz sier han opplever en større dikterisk frihet ved denne minimale omdøpingen. Han kan tillate seg å fremstille ting som den historiske Emil aldri har sagt eller gjort. Dette gjelder vel å merke på detaljnivå. I store trekk er det full overensstemmelse mellom de to.

Under arbeidet med oversettelsen av denne romanen til norsk var man ikke oppmerksom på den ideologiske begrunnelsen bak navneendringen. Det er ellers ikke uvanlig i fransk tekst at utenlandske navn får en litt annen skrivemåte enn i navnets hjemland, eller for den saks skyld enn i norsk. La Tamise er for eksempel deres måte å si Themsen på (mens folk i London – eller Londres – skriver og sier The Thames!), slik vi på vår side sier Seinen om La Seine. Transkribering av russiske navn er et annet eksempel. Lénine kaller vi Lenin, og Eltsine Jeltsin. Det pleier å være uproblematisk.

Hadde hovedpersonen vært fransk, ville vi nok ha beholdt den franske skrivemåten, om han så hadde hett Jérôme (som er et vanskelig navn på norsk tastatur). Men siden han skal være tsjekkisk, har vi oversatt navnet slik vi oversetter resten av teksten, fra fransk til norsk. Émile på norsk blir Emil. Ulykkeligvis staves det nøyaktig som på tsjekkisk. For å markere distinksjonen mellom romanperson og modell, er vi henvist til å lese navnet høyt. Vi betoner første stavelse. Vi kan overdrive trykket, trekke vokalen i langdrag, herme litt etter en kjent svensk tv-serie, den fra Lønneberget. Slik sier de det sikkert ikke på tsjekkisk.

Dermed har vi gjenopprettet legitimeringen for den dikteriske frihet i dette fiksjonens og sakprosaens grenseland, for ikke å si prosaens no man’s land.
Spørsmålet er om vi i den norske boken må legge inn en fotnote for å gjøre oppmerksom på forholdet, eller i det minste presisere at fornavnet skal uttales e-mil, med lang e og trykk på første stavelse. For at leseren skal skjønne at Emil er en annen.

Men forøvrig kan jeg ikke se at det ble foretatt noe lignende grep med hovedpersonens navn i romanen Ravel (Jean Echenoz 2006). Der heter karakteren Maurice til fornavn, akkurat som komponisten. Det styrker meg i mistanken om at hele distinksjonen Emil/Émile er en etterrasjonalisering. Eller i beste fall et lite stikk i siden til teoretikerne og den kritiske litteraturvitenskapen.
Omtrent slik: Den skjønnlitterære forfatteren gjør hva han vil med virkeligheten. Vitenskapen (eller er det bare anmelderne?) kritiserer ham for den uklare grensen mellom fiksjon og virkelighet. Forfatteren påberoper seg en dikterisk frihet som strekker seg langt inn i virkelighetens verden: Se, jeg har døpt ham med et annet navn! Heretter er han min figur.

Tatt i betraktning at litteratur av denne art i all hovedsak leses innenat, uten hørbar forskjell på norsk og tsjekkisk uttale av mannsnavnet Emil, må vi nok slå oss til ro med at denne distinksjonen er blant de nyanser som går tapt i prosessen. Lost in translation, uten at tapet er merkbart.
Hvis redaksjonen synes den skylder å gjøre oppmerksom på forholdet, går det an å sette inn et kortfattet forord, omtrent sånn:
”Vi gjør oppmerksom på at hovedpersonen i denne romanen opprinnelig het ”Émile Zatopek” til forskjell fra virkelighetens tsekkoslovakiske løperfenomen Emil Zátopek. Denne nyansen gikk dessverre tapt i den norske oversettelsen.” (Signert: Forlaget.)

Intervju med Echenoz her.

Bevissthetsutvidende

2010-08-24T21:31:00.001+02:00

Denne boken forandret min virkelighetsoppfatning. Jeg mener det bokstavelig. Jeg fikk vite om at virkeligheten var noe annet enn det jeg alltid hadde trodd. Ti-elleve års skolegang hadde ikke gitt kjennskap til noen annen virkelighet enn den vi lærte å mestre i faget heimkunnskap. Virkeligheten var funksjonell, rasjonell og endimensjonal. Kristendomsfagets naive teologi bidro ikke stort til å berike denne snusfornuftige verdensforklaringen.

Rus og ekstase lærte vi ingenting om. Det var bare formaninger og advarsler mot rusdrikk. Andre rusmidler enn alkoholholdig drikke gjorde nettopp sitt inntog i landet, og helsedirektøren været fare. Han anbefalte forbud og nulltoleranse. Akkurat på den tiden var det jeg kom over en nyutgave av Niels Chr. Brøggers bok: Rus, ekstase og virkelighet.

Omslaget viste et kvinneansikt avbildet i ekstatisk tilstand, og det var ikke den hellige Teresa. Det var sånn sett villedende. Boken handlet i svært liten grad om ekstatisk orgasme, og enda mindre om hvordan noe slikt kan oppnås. Det var en populær, men lærd fremstilling av rusens betydning i ulike kulturer. Ikke i nytelsens og festens tjeneste, men som vei til erkjennelse.

Poenget var at virkeligheten er skjult. Den åpenbarer seg ikke for hvem som helst, og slett ikke for det nøkterne blotte øye. Sjamaner og kristne mystikere, dervisjer og diktere – til alle tider har en heksedoktor, yppersteprest eller annen innviet person søkt en annen virkelighet. Og funnet. Andre har forsøkt å ta snarveier, og ofte kommet ille ut. For meg ble lesing et bevissthetsutvidende middel. Jeg bruker det ennå.

Brøggers bok kom ut første gang i 1956. Den ble utgitt i pocket i 1967 – etter forfatterens død – med det omslaget jeg nevner ovenfor. Den var altså ikke opprinnelig skrevet som innlegg i debatten om de nye rusmidlene som strømmet – nei, de strømmet ikke: de sivet sakte inn i landet på denne tiden, mens mange ennå ikke hadde hørt ordet hippie. Og helsedirektøren og politikerne ante ikke annen råd enn at dette måtte forbys. Og forbudt ved lov er det den dag i dag.

Et vissent blad uten tekst

2010-08-04T18:07:00.000+02:00

Jeg hadde tenkt å skrive om Mumitrollet. Kanskje ikke så originalt, men ærlig: Trollvinter var min første leseropplevelse. Dette er selvfølgelig ikke helt sant, men det er den første jeg kan huske.
Det var denne ensomheten. Å være et lite mumitroll alene i en vinter, mens familien ligger i dvale – akkurat som om ingen bryr seg om ham – og mens hans beste venn, Snusmumrikken, antagelig vandrer omkring i sydlige land, langt fra denne snøen som ingen føtter eller labber har satt spor i, og som ikke noe mumitroll har sett maken til noen gang.

En leseropplevelse er en gjenkjennelse. Noen mener det finnes to typer leseropplevelse, nemlig gjenkjennelse og ny erkjennelse. Ja. Men den nye erkjennelsen kan oppleves som gjenkjennelse av noe man alltid har visst, uten å ha vært oppmerksom på det.

I min familie gikk vi ikke i dvale om høsten. Vinteren på våre kanter var ikke veldig trolsk. Det var ikke den slags gjenkjennelse. Men det var denne ensomheten. Verden er vinter, og du er alene. Alt er bare snø, og det eneste du finner i postkassen – der noen skulle ha levert en forklaring på det hele – er et vissent blad uten tekst: en hilsen fra høsten, som er død.

Mumitrollet, dette betuttede vesen, en litterær antihelt, tafatt i sitt forhold til den rosa rødmende Snorkfrøken. Barn trenger realistiske forbilder.

Dette hadde jeg tenkt å skrive noe om, siden Deichmann spurte om min største leseropplevelse. Men noen kom meg i forkjøpet. Olav Aaraas er like gammel som meg og har visst hatt den samme skjellsettende opplevelsen i barndommen. Jeg blir nødt til å kjenne etter om jeg har en annen opplevelse et sted.

Badeliv i Roma

2010-07-11T22:03:00.002+02:00

Da Anita Ekberg badet i Trevi-fontenen for femti år siden, var hun slett ikke den første. Romas fontener har vært brukt som plaskedam av berømte folk før henne, påpeker gjerne Fredrik Wandrup. Sist i en stort anlagt artikkel om Fellinis film La dolce vita og Roma som badeplass i Magasinet for en uke siden.

Man får nærmest inntrykk av at Fellini har latt seg inspirere til denne berømte scenen av de banebrytende norske dikterne Wildenvey og Bull. Begge skal ha tatt seg forfriskende bad i samme fontene. Wandrup gjør oppmerksom på sammenhengen allerede i sin bok om Olaf Bull (Gyldendal 1995).

For begge de norske dikterne skal badet ha fått konsekvenser. Olaf Bull påla seg selv flere dagers husarrest etterpå. Ikke bare i anger og ruelse, men mest for å vente på at dressen skulle tørke. Han hadde bare den ene. Dette badet og den påfølgende straffen er visstnok behørig dokumentert, bl.a med øyenvitneskildringer

Men Wildenvey? Wandrups kilde er trolig Francis Bull, som i sin bok fra 1960: Nordisk kunstnerliv i Rom forteller med liv og lyst om Wildenveys fullt påkledte overstadige dukkert, som skal ha ført til fengsel og fortvilelse etter et håndgemeng med romerske carabinieri.

Det er pussig at Francis Bull i sin anekdotespekkede fremstilling ikke finner annet å berette om den unge Wildenveys møte med den evige stad. Boken har ingen kildehenvisninger, naturligvis, for alle kildene befant seg inne i Bulls hukommelse. Og hukommelsen er, som Wildenvey og mange andre har påpekt, en skjelm og en dikter. Vitenskapelig er den ikke, enn si pålitelig.

Wildenvey har skrevet to ganger i bokform om sitt opphold i Roma i 1909. De to versjonene er nesten identiske. Om Trevi-fontenen skriver han ordrett det samme i begge: ”Jeg fikk ikke engang kastet de fornødne soldi i Fontana Trevi. Derimot kastet jeg meg selv i fontenen en natt …” Mer sier han ikke om badingen sin.

Dette er jo bare en teaser. Tanken var kanskje å komme tilbake til fortellingen om badet, som sikkert ble foretatt i overstadig humør, og antagelig i fulle klær, slik Francis Bull ser det for seg. Men han fikk aldri skrevet den historien. Det er nesten så man tviler på at den noensinne fant sted. Den nøkterne hovedsetningen står i kontrast til den utpenslede, uttværede skildringen av episoden med ulven på Capitol, parkblomstene han prøver å mate den med, konstabelen han må slåss med, og deretter fengselsoppholdet, to døgn i angst og uvisshet under kummerlige kår, et uforholdsmessig langt kapittel. Naturligvis er det denne opplevelsen Francis Bulls legendariske hukommelse går surr i.

Onde tunger, eller sure penner, i norske aviser snappet opp nyheten om dikterens skandaløse opptreden og varetekt i Roma, og brukte episoden for alt den var verdt som argument mot tildeling av reisestipend til norske forfattere. Og Olaf Bulls fontenebad førte til fordømmelse og bannlysning fra Bjørnstjerne Bjørnsons side. Man kan si hva man vil. De var forsiktige foregangsmenn for senere tiders nordmenn i Syden, pionerer for norske russeturer, mulige inspiratorer for Fellini og Mastroani. Ingen kan gå to ganger ned i samme elv, som Heraklit sier. Men i samme fontene, jo. Gang på gang.

Fangen, som sang

2010-07-01T22:36:00.000+02:00

Tidene skifter, og kommareglene med dem. Det skal ikke være komma i Fangen, som sang. Det neste man stusser ved, er ikke bokens første setning, men den andre: ”Moren var pukkelrygget jente, morbroren gammel ungkar, som tygget tobak og spyttet langt henover gulvet.” Boken handler om denne pukkelryggede jentens sønn, av ukjent far. Hvis det da ikke, gud forby, skulle være morbroren, den gamle ungkar.
Dette er med skam å melde mitt første møte med Johan Bojer. Det er ingen dårlig bok. Den er heller ikke virkelig god. Men den er interessant, særegen og merkelig. Jean-Marie Le Clézio leste den som gutt og har aldri glemt den. Han mener det må være historiens første eksistensialistiske roman. Og han har en sterk mistanke om at også Sartre må ha lest den i sin ungdom, noe som er høyst sannsynlig. Johan Bojer var stor i mellomkrigstidens Frankrike. I Norge ble han sittende i skyggen av Hamsun, Undset og kanskje Falkberget og Duun. I Frankrike hadde han andre konkurrenter, men også et mye større publikum. – Dette er vel å merke en rent intuitiv forklaring jeg kom på nå, mens jeg skrev. Kjernen av sannhet er at han hadde en høy stjerne i Frankrike (og Tyskland …).
På fransk heter den ikke Le Prisonnier qui chantait, nei. Kamelonen, Le Caméléon, het romanen som Jean-Maries mor kom hjem med fra biblioteket i Nice en gang for seksti år siden. Den franske forfatteren nevnte det visstnok for første gang i et intervju i 1972, og gjentok det nå, under sitt to dagers norgesbesøk i juni 2010. I mellomtiden har det litterære Norge stort sett glemt Johan Bojer.

Det er sånt som skjer. Det skjer ikke den beste, men saktens mange av de nest beste. Det er dem det er flest av. Det slår meg under lesningen at Johan Bojers tragedie kanskje var at han aldri tok seg bryet med å skape et mesterverk. Det ser ut til at han hadde lett for det, og gjorde det lett for seg. Han skrev og skrev og det ble mange gode historier, men ingen helt gode romaner. Dette sagt med det forbehold at jeg ikke har lest noen av de andre. I hvert fall ikke personlig.
Fangen som sang kunne ha blitt en klassiker på linje med Dr. Jekyll og Mr. Hide. Stevensons lille roman handler om en tosidig personlighet, Bojers om en person som har så mange sider at han ikke har noen kjerne. I hvert fall ikke før han muligens møter kjærligheten. Men om kvinnen kan redde ham, gjenstår å se. Vi får ikke vite hvordan det går. Handlingen slutter like før fangen på Botsfengselet skal slippes fri etter endt soning. Det er sommer, og han er vel ennå i sin nest beste alder. Et sted oppe i Norges land går en doktordatter og sørger over ham, fordi en av hans rollefigurer druknet noen uker før de skulle giftes. Henne kan hans resterende personligheter ikke glemme. Mer får vi ikke vite. Men han synger mens han venter på å bli sluppet fri.

2010-06-29T21:33:00.001+02:00

Det oppstår uvegerlig misforståelser når mennesker møtes og snakker sammen, og bedre blir det ikke når flere kulturspråk er i bruk samtidig. Målet med vårt samkvem må til enhver tid være å holde misforståelsene nede på et akseptabelt nivå. Velvilje og toleranse må til, men om man også kan heve seg et hakk eller to over personlig prestisje, retthaverske tendenser, smålighet … kort sagt. Misforståelser er ikke til å unngå, men krig på grunn av bagateller kan, dersom partene er voksne, fornuftige og lite selvhevdende mennesker, unngås.

Kelneren bød på catfish. Det oversatte han med steinbit. Den franske forfatteren trodde naturlig nok det var snakk om poisson-chat. Men det, sa jeg, er jo en karpe. Den franske kattefisken lever i ferskvann, for ikke å si i grunne karpedammer, mens steinbiten vår holder til i det salteste dypvannshav. Den er stygg, den har utstående tenner og kan spise blåskjell med skallet på, fortalte jeg. Lurer på om den ikke heter loup de mer? Ikke tale om, sa den franske forfatteren, oppvokst i Nice ved Middelhavet. Le loup er ingen catfish.

Det er vanskelig med navn på fugl og fisk. Særlig fisk. Hvem er det som bestemmer hva de heter? Fiskerne i Bretagne og fiskerne i Nice kan snakke om samme fangst med helt ulike navn. Den fisken vi fikk på tallerkenen, var god. Kjøttet var hvitt, fast, saftig, nesten krystallinsk, nesten som hummerkjøtt. Deep sea fish, forsøkte jeg, very ugly. Da er det ikke loup det mer, mente han, for det er en ganske stilig fisk.

Munnpartiet til steinbiten minner litt om Sartre, antydet jeg, for han hadde jo litt sånn undervannsaktige lepper. Litt sånn dypvannsfisk i ansiktet, i grunnen. Men det vet jeg ikke om forfatteren syntes var passende. De to hadde en nobelpris til felles, selv om Sartre i sin tid sa han helst ikke ville ha den. Jo forresten, gjerne pengene. Men ikke den borgerlig-dekadente prisen som Camus hadde fått …

Vi spiste det vi fikk. Vi tok det for god fisk. Diskusjonen løp ut i sanden. Vi gikk til sengs hver på vår kant uten å vite hva slags sjømat vi hadde satt til livs. Steinbit var det saktens, men hvorfor kalte kelneren det catfish? Og hvorfor ville ikke forfatteren gå med på at det het Loup de mer?

Det er blant de ting man kan lure på når man pleier omgang med nobelprisvinnere.

Fiks idé

2010-06-08T22:25:00.000+02:00

En fiks idé er en tanke som har satt seg fast og ikke lar seg rokke, i hvert fall ikke før overveldende fakta kommer på bordet. Jeg har fått det for meg at Hans Conrad Thoresen (f. 1802) var tjømling. Han ble riktignok født i Tønsberg, men det ble jo jeg også. Hans mor kan ha søkt inn til Tønsberg for å føde. Det gjorde min. Kanskje mest fordi det der i byen fantes et sentralsykehus, i 1950. Det gjorde det ikke på Thoresens tid, men det kan vel tenkes kompetansen innen fødsel og nedkomst var høyere i byen enn utover på øyene allerede den gang, da barnefødsel var en risikosport.

Hans Conrads far var bøkker. Han lagde tønner. Det kunne nok trenges i byen, men også ute på Hvasser, når fiskerne kom inn med fangst og oppkjøperne sto klare til å ta imot og sende videre. Det måtte tønner til. Min oldefar dro opp fra sitt hjem i Asker for å slå seg ned på Tjøme, nærmere fisken. Han var fiskehandler. Mormor var tjømling i første generasjon.

Bøkkerens sønn ble prest. Det var ikke vanlig. Det var visstnok prosten Morten Münster i Jarlsberg prosti som oppdaget guttens evner, og ”førte ham frem” til studenteksamen i 1821. Om hvordan han videre fikk finansiert sine studier, vet ikke historien noe å fortelle. Jeg har ikke alltid hatt høye tanker om velstående menn i Tønsberg og omegn, men her var det trolig noen av dem som trådte til.

Så ble han altså prest på Sunnmøre, og der var han i 17 år. I Herøy sognekall måtte presten ferdes opp til 300 mil på sjøen hvert år, til alle tider på året. ”Som oppvokst ved sjøen kunne han selv styre en skute!” Det var dette som overbeviste meg om at Thoresen neppe vokste opp inne i Tønsberg by som tønnemakerens sønn. Håndverkere og arbeidsfolk hadde ikke mye fritidsbåter på den tiden. Hvis Thoresen lærte å seile som ung, må det ha vært fordi de var øyfolk.

Jeg henter det meste her fra Astrid Sæthers bok om Suzannah, fru Ibsen. Fru Ibsens far var Hans Conrad Thoresen. Astrid Sæther skriver så mye pent om denne mannen, i små kommentarer spredt utover kapittelet. Til sammen danner disse kommentarene et bilde av en staut hedersmann som jeg gjerne vil tro har sine røtter på Tjøme.

Vi får se om jeg kommer videre i denne saken. Inntil det motsatte er bevist, har jeg min fikse idé, slik Asterix har sin Idéfix (en trofast og fornøyelig liten hund).

Millom bakkar og berg, cimetière marin

2010-06-01T22:51:00.000+02:00

Susanne Thoresen må i barndommen ha levd med lukten av sin mors lik, selvfølgelig til det ukjennelige iblandet stanken av alle de andre som lå der og langsomt fortærtes av tidens tann under torva. Det var et karrig prestegjeld og knapt med jordsmonn. Torvlaget lå rett på grunnfjellet; de døde fikk ikke mer enn en dyne av gras og røtter, og de hvilte sine knokler mot det blankskurte berg. Heldigvis står vinden på, som oftest, og feier de dødes miasmer ut på det bårute havet, eller inn over fjell og daler. Men det var dager og netter da stanken lå tungt over øya, så det ble vanskelig å tro at mamma var i himmelen blant englene.
Lukten av en mors forråtnelse gjør noe med sorgen. Det gjør noe med det moderløse barnet. I hvert fall er det kjempefristende å psykologisere og konkludere allerede her. Susanne Thoresen ble en kvalifisert dikterhustru.

Svigerfaren

2010-05-30T22:31:00.004+02:00

Han ble strengt tatt aldri Ibsens svigerfar, siden han døde åtte dager før sin datters vielse. Dermed ødela han også mye av den gode stemningen i bryllupet. Sorg hvilte over de unges formæling. Kanskje det er derfor det snakkes så sjelden og så lite om Hans Conrad Thoresen (1802-1858), prost i Herøy og Bergen, stortingsmann, tre ganger gift og mange barns far. To hustruer førte han til graven. Til sist var han mann for den unge og vidløftige Magdalena Thoresen, som overlevde ham med godt monn.
Når jeg skriver at han var mann for henne, betyr det ektemann. Ut over denne formelle status skulle det mye til å være mann for en så krevende og livsglad person. Hun egnet seg bedre som inspirasjonskilde for den unge dramatikeren enn som prostens trofaste og dydige prestekone. Hun var sterk; det lå menn etter henne, for å vri litt på svigersønnens mer politisk korrekte versjon.
Suzannah Ibsen, født Susanne Thoresen, viste seg å være som skapt for en livsoppgave som det i våre dager knapt finnes reminisenser av. Hvis han var født til kunstner, som han påsto via stråmann (prof. Rubæk) at han var, så var hun født til dikterhustru. Sånne lages ikke lenger. En dikterhustrus fremste egenskap er en aldri sviktende tro på mannens geni kombinert med stor toleranse overfor hans tilkortkommenheter. I all stillhet utøver hun en viktig gjerning, selvutslettende, oppofrende, moderlig, elskelig og overbærende. Og likevel streng.

Men nå var det pappaen hennes, den i ettertid så lite påaktede vestlandsprost. Hans Conrad Thoresen var født i Tønsberg, sønn av en bøkker. Jeg tenkte lenge han måtte være bror av skipsreder Thoresen fra de samme trakter av landet, tjømlingen som så å si oppfant linjefarten, men rederen var ikke sønn av en bøkker, så i beste fall var de fettere. Jeg mener likevel det er mye som tyder på at prosten kom fra Tjøme.
Det er Astrid Sæther som skriver såpass utfyllende om Ibsens svigerfar. Boken heter Suzannah, fru Ibsen, og jeg har bare lest første kapittel, men kommer tilbake med mer.
Episoden om prostens korporlige avstraffelse av den unge Ivar Aasen på grunn av dennes omgang med prostens tjenestejenter, hører med til de historisk-tabloide godbitene. Julingen skyldtes ikke moralsk indignasjon, men en klar forståelse av at en begavelse som Aasen ikke måtte heftes av en banal kvinnfolkhistorie på nordvestlandet. Han måtte ut og øve sin gjerning, om det så skulle bankes inn i ham. Det var det prosten Thoresen gjorde. Og mørbanket tok Aasen skreppa si og gikk.

Problemet med billigsalg

2010-05-27T20:53:00.000+02:00

Problemet med billigsalg av bøker er at de legger ut samme tittel til salg mange ganger med visse mellomrom, lenge nok mellom hver gang til at du har glemt hvilke bøker du kjøpte sist, men ikke lenge nok til at du har rukket å lese dem. Resultatet er at du etter hvert sitter inne med nokså mange eksemplarer av hver bok. Du kan selvfølgelig gi bort noen av dem, men alle du kjenner har vært på de samme salgene. Gir du dem Krig og fred til en fødselsdag, kan du være ganske sikker på å få enda et sett Anna Karenina fra dem til jul.
Hvordan dette skal gå når bøkene blir elektroniske, tør jeg ikke tenke på.
”Filen Døde sjeler eksisterer allerede. Vil du erstatte Døde sjeler med Døde sjeler?”
Kanskje det.

Kråkemål

2010-04-29T18:14:00.002+02:00

Å blogge er litterært sett tilsvarende
å fyre for kråkene.
Man vet aldri om de setter pris på det.

Det unyttige

2010-03-30T23:54:00.003+02:00

Alle som har lest De velvillige av Jonathan Littell, vil ha fått med seg at forfatteren driver med sampling, i tillegg til alt annet han har på sitt program. Allerede romanens første setning er en allusjon til middelalderpoeten François Villon (han med De hengtes ballade…), et halvsitat som oversetteren i sin tid strevde med å finne en ekvivalent til. Det samme diktet finnes i flere norske og ikke minst nynorske versjoner, men ingen av dem passer i denne konteksten. Den til døden dømte dikteren Villon henvender seg til sine medmennesker, men dette ordet var ikke oppfunnet ennå, så han sier noe i nærheten av: Mennesker! Brødre!

Rent oversetterteoretisk og prinsippielt er problemet det at de fleste lesere på originalspråket straks kjenner igjen dette anslaget og tenker: Villon, middelalder, omstreiferliv, dødsdom, hengning – og så denne appellen til menneskenes brorskap og forståelse. Ikke alle franske lesere husker Villons dikt utenat, men alle får assosiasjoner ved denne åpningslinjen: Frères humains …
Problemet er altså at ingen norsk versjon vil kunne vekke de samme assosiasjonene i den hjemlige leser, med mindre hun er spesielt bevandret i eldre fransk diktning.

Men nok om det! Jonathan Littell driver med utstrakt sampling i denne svære boka, som ellers har langt mer alvorlig ærend. Eksemplene kunne forfleres, men nå i kveld vil jeg bare gjøre rede for den store lettelse som inntraff da jeg endelig, for en time siden, fant ut av en sammenheng jeg lenge har smågrublet på, som er helt uten betydning, slik en verkebyll er uten betydning, men likevel plagsom.

I det innledende kapittelet skriver jeg-personen, den forhenværende SS-offiseren, at han egentlig helst ville blitt pianist, og at han nå nylig hadde vært på en konsert, der en kvinne i moden alder hadde spurt: Er ikke De pianist? Hvorpå han må svare: Nei, dessverre, frue.

Mer er det ikke.

Denne nokså ubetydelige scenen har jeg slitt med lenge. Ikke at den var vanskelig å oversette, enn si forstå, men det var liksom noe så unødvendig med det hele. SS-mannen er ikke pianist, nei vel, men han ser kanskje ut som en? Han skulle ønske han hadde vært pianist, men nei, skjebnen ville det annerledes. Jo, de to replikkene kan saktens forsvares i det store skjebnedrama som her skal utfoldes. Men sant å si virker det litt malplassert, litt overflødig, hvis det da ikke er satt inn som en minnelse om noe annet.

I tre års tid har jeg lurt på om jeg ikke en gang for lenge siden hadde lest nesten nøyaktig den samme replikkvekslingen. Jeg husket en ung mann med langt hår et sted i landlige omgivelser, der han møter en kvinne som sier: Er De kunstner? Og han må svare: Nei, dessverre, frue …

Og så har jeg forestilt meg at Littell i all underfundighet har tenkt på den samme passasjen og satt den inn for alt den er verdt. For å betegne noe, bety noe, eller bare for å glede den som kjenner igjen denne ordvekslingen fra sin tidligere lesning. Mye intertekstualitet har jo først og fremst den funksjon at den får leseren til å kjenne seg igjen og føle seg som kjentmann, noe som inngir en behagelig fornemmelse av overlegenhet, for ikke å si oversikt og beherskelse, som også er behagelige fornemmelser.

Vagt sto det for meg at jeg i unge år, før jeg begynte å lære grunnbegrepene i det franske språket, hadde lest en del fransk litteratur på engelsk, i Penguin Classics. Det var nok der det var: Are you an artist? Unfortunately not, madam.

Men hvem sa dette? Nei, det er ikke en quiz. Spørsmålet er så perifert og uviktig at jeg aldri har plaget noen andre med det, ikke på mange år. Men da jeg i går under en opprydning på loftet kom over en tynn gammel fransk paperback av typen Livre de poche med et snølandskap på omslaget: La symphonie pastorale av André Gide, der en bokhandlermedhjelper har skrevet 4.90 med blyant på forsatsen, uten å presisere om det er sveitserfranc, franske franc eller norske kroner (neppe) – da slo det meg at jeg før dette leste denne lille romanen på engelsk, i Penguin Classics, der den var utgitt sammen med en annen lang novelle eller kort roman, hva nå den het.

Internett og dette nettets søkemotorer er en av menneskeåndens store landevinninger. Så snart jeg husket at Pastoralesymfonien var utgitt sammen med en annen kort roman av André Gide i Penguin, var det bare å søke og finne og laste ned. Jeg har ikke tatt meg tid til å lese hele Isabelle, men hadde jeg hatt et lesebrett, skulle jeg gjort det. Der står det nemlig – og jeg kan nøye meg med å søke på ”artiste?” – og finner da, underhånden av meg oversatt: – Er De kunstner? – Nei, dessverre, frue, svarte jeg og smilte.

Som å få hull på en byll. Tilfeldig sammentreff er selvfølgelig en mulighet, altså mellom Gide og Littell, men det nekter jeg å tro på. Og jeg som hadde glemt at jeg leste Isabelle av André Gide for førti år siden, og bare husket en ung mann i bløt hatt og med langt hår og som gjerne ville ha vært kunstner, men måtte si dessverre …

En annen gang skal jeg tenke på om det er noen mening med alt dette.

Når Goethe tar feil

2010-03-21T22:42:00.001+01:00

Det er en gammel, akademisk karikatur, en ofte gjentatt studentvits, der man ser for seg dosenten under gjennomgang av det geniale dikterverket, fra kateteret stikke hånden i været med dirrende pekefinger for å påpeke, som i triumf: Hier irrt sich Goethe!
Vitsen ligger i misforholdet mellom den geniale dikters store visjon og dosentens forstand på detaljer. Selv store forfattere gjør feil i farten, men lesere flest legger ikke merke til det. Man leser videre, opptatt av hvordan det går. Annerledes da med dosenter og oversettere. En oversetter leser så sakte at faktafeil og inkonsekvenser springer en i ens allerede blodsprengte øyne. Og fristelsen er da sterk til å påpeke feilen, ikke bare for å frelse leseren fra villfarelse, men også for å minne om at man i all beskjedenhet er en skarpsindig og kunnskapsrik person.
Et sted i Reisen til nattens ende, opprinnelig av Céline, på norsk av Axel Amlie, står det en liten fotnote, apropos en perifer hendelse i foregående århundre: ”Årstallet er feil, muligens med hensikt. Hendelsen fant sted året …”
Oversetteren kunne altså ikke dy seg. Céline kan ha husket feil, eller han kan ha satt inn feilen med hensikt; i alle fall vet oversetteren bedre. Og i folkeopplysningens navn kan man ikke la det passere. Ici, Céline se trompe. Eller kanskje vi skulle si: Céline se goure. Han tryner. Bare for å bli i stilen.
Axel Amlies versjon av Reisen er forøvrig et eksempel på en gjendiktning og et godt argument for at vi trenger dette ordet, selv om de fleste kulturspråk klarer seg uten. Det er som om det norske språket, og altså folkesjelen, har skjønt at det ikke bare er å sette noe over; det må diktes om igjen. Etter Amlie blir Céline aldri den samme, i hvert fall ikke på norsk.
Det er et spørsmål, ofte et dilemma, hvor mye vi skal tilføye den opprinnelige teksten av realia, etter først å ha ribbet den for poetiske kvaliteter, noe vi ikke kan unngå å gjøre. Språket er ånd og materie, og materien må dø for at ånden skal kunne gjenoppstå. Sånn sett er det reinkarnasjon vi jobber med. Men mer om det en annen gang.

Kule til en trønder

2010-02-27T14:56:00.001+01:00

Det var visst ingen i panelet i Nytt på nytt i går, selv ikke trønderske Skei Grande, som visste hvor uttrykket stammer fra. Vel, det var Wessel. I et av de små diktene sine:

Engang en ret forvoven Jyde

Med Hagel på en Thrønder vilde skyde,

Men fik hans Pande ei i sønder,

Nei, der skal Kugle til en Thrønder!

Diktet er tilegnet J. R. Bull, antagelig fra Trøndelag.

Røtter og luft

2010-02-23T21:21:00.003+01:00

André Malraux – eller var det Roland Barthes? – bemerket en gang at kunstner blir man ikke overfor en vakker kvinne, men overfor avbildningen av en vakker kvinne. Han tenkte åpenbart først og fremst på mannlige kunstnere; det er mulig de kvinnelige må finne andre inspirasjonskilder. Det er altså bilde som avføder bilde, bøker som avføder bok. En nyskrevet tekst er en kommentar til verdenslitteraturen, enten forfatteren vet det eller ikke. Og vet han det ikke, er det antagelig en dårligere tekst enn om han hadde visst hva han gjorde. Den store bunken manuskripter, den som går ulest i retur, den er anelsesløs.

Kunsten har to kilder, grovt sett, og de to skal helst flyte sammen. Det er tradisjonen, hvori opptatt samtidskunsten, og kunstnerens egenhet. Når vi sier at verket må forholde seg til tradisjonen, betyr ikke det at tradisjonen skal imiteres, at kunstens oppgave er å etterligne det som allerede er gjort. De betyr heller ikke at det er obligatorisk å bryte over tvert. Begge disse strategier er en måte å forholde seg på, og de er ytterpunkter. Mellom ytterpunktene finnes det mellomløsninger, men hovedsaken er at en kunst som ikke kjenner sitt forhold til tradisjonen, enten er en ”art brut” eller et uttrykk for en ulidelig naivitet. Disse diktene jeg nå har fått i hus, de ligger der et sted. De er ikke engang det som heter et document humain.

For det er jo en annen sak. En viss formell ubehjelpelighet, en anelsesløshet overfor tradisjonen, begge deler kan være tilgivelig og passabelt når produktet skal leses som et document humain: et vitnesbyrd om menneskelivet, autentisk og gjerne helt rått. Ofte vil likevel redaksjonen gripe inn og rette de verste skrivefeilene, kanskje til og med redigere litt. Helt rått får det ikke være. Men akkurat rått nok til å virke helt rått, det er kunsten. Helt rått er kunstfremmed og nærmest uleselig. Det orker vi ikke. ("Art brut" betyr egentlig "rå kunst".)

Man vil kanskje tro at størst originalitet oppstår der ingen anelse finnes om hva kunsten forlanger, men dette viser seg å være en feilslått antagelse. Folk som ikke vet hva de gjør, og heller ikke hvorfor de gjør det, de gjør omtrent det samme alle sammen. Hvis man samlet alle landets bygdeoriginaler til kongress, ville man bli forbauset over hvor like de var. Det er ikke dermed sagt at de nødvendigvis ville forstå hverandre. Deres originalitet er basert på et brudd med den gjengse kode for kommunikasjon. De svarer gjerne økseskaft når noen sier goddag. Man kan tenke seg en slik kongress der alle holder innlegg om sine økseskaft, der det nødvendigvis må bli taust under plenumsdiskusjonen, fordi alle har snakket om det samme, likevel uten å skjønne hva forrige taler mente. Det hender nok ofte at man forveksler kreativitet og originalitet, i betydningen særegenhet.

Vi tror kanskje på naturbegavelsen. Men er det noen som har sett et geni komme gående ut av skogene i det siste? Eller: noensinne? Med granbar i håret? Ethvert bygdegeni har gått i lære. Det gjelder treskjærere, felespillere og rosemalere så vel som diktere, og de dikterne som ikke har hatt lærere over seg, de har hatt det likevel, for de har lest. Verdenslitteraturen, gjerne i et lite, subjektivt utvalg, er en professor med kateter overalt.

Du kan neppe skrive din hjembygds historie uten å vite at Herodot skrev sin. Jo, det kan du nok beviselig gjøre, men det blir ikke så bra. Det blir beviselig ikke så bra.

[Ovenstående og nedenstående betraktninger har avstedkommet merkelig heftige reaksjoner i et annet nettforum. Det ser ut til at tekster publisert elektronisk og lest på skjerm har lettere for å bli misforstått og feillest (enn papirbaserte tekster). Det tegner ikke godt for vår alles e-future.
Teksten hensettes her for de rolige omgivelsenes skyld.]

Dødshjelp for manuskripter

2010-02-21T12:02:00.003+01:00

(Publisert på forfatterbloggen.no forrige uke; gjengitt her til glede for nye lesere.)

Som ekstern konsulent for diverse forlag har jeg ikke fått innblikk i den aller største manusbunken, den som går rett tilbake til forfatterne med standardrefusjon. Det dreier seg om litteratur så slett at den hyggelige damen i resepsjonen får myndighet til å refusere. Dette stoffet skal man ikke belemre forlagets redaktører med! Kanskje det likevel kommer så langt som til redaksjonssekretæren. Hun har i alle fall en bunke ferdigskrevne refusjonsbrev, som hun hefter ved manuskriptet før hun lar det ligge og godgjøre seg noen uker, mens forfatteren går der hjemme og venter på gratulasjoner, blomster og champagne. Denne ventetiden er bare ment å gi inntrykk av at manuskriptet får seriøs behandling på forlaget.

Som konsulent har jeg stort sett fått manuskripter som befinner seg et par ledd høyere opp i den litterære næringskjeden, på nivået for den betingede refusjon. Her går oppgaven i hovedsak ut på å gi en overbevisende begrunnelse for refusjonen, i beste fall med forslag om strykninger og andre endringer, i verste fall uten slike forslag. Som regel er det manus fra håpefulle, ennå ikke publiserte forfattere, men det kan også forekomme uferdige verker av folk som har utgitt en bok eller to, men som ikke riktig får det til. Manus fra vel etablerte forfattere går rett til forlagets fast ansatte redaktører, konsulenter eller til og med direktører.

Vi kunne kalle oss refusjonister, for det er det vi er. Mens redaktørene kan skryte av å være litteraturens fødselshjelpere, må vi anonyme gjøre jobben som manuskriptenes dødshjelpere. Aktiv dødshjelp for dødfødte manuskripter. Godt betalt er det heller ikke.

Nå er ikke jeg knyttet til noe forlag eller annen institusjon i det litterære liv, jeg er ren og skjær privatmann, men likevel sitter jeg her, på ett rom og kjøkken, med en stor bærepose full av en for meg ukjent kvinnes manuskripter. Det forventes at jeg skal lose dem videre inn i systemet og gjerne frem til utgivelse. Det dreier seg om store mengder dikt, skrevet av en og samme opphavsperson, som etter alt å dømme har en tragisk livshistorie, eller i hvert fall en trist og lei historie, men som velger å skrive om alt annet enn egen tragedie.

Nei, forresten, ikke alt annet. Det kunne jo blitt interessant: Boken om alt annet. Det handler ikke om alt annet, det handler praktisk talt ikke om noe som helst, unntatt noen tanker hun gjør seg. Hadde det enda vært observasjoner! Men nei, det er tanker hun gjør seg, forestillinger, ideer, hvorav den ene ikke fører til den andre ved tankens makt, men tvunget frem av et enderim. Til alt overmål er det også rimede vers, og rimnøden dikterer innholdet.

Dette er et manus som ville blitt sortert ut i forlagets postmottak og sendt rett tilbake, kanskje med de to ukenes ventetid, som skal illudere seriøs behandling.

Men hva er det ved dem, eller hva er det de mangler, som gjør at jeg nesten ved første blikk kan si (kunne ha sagt, skulle ha sagt): Beklager, dette kan ikke bli utgitt… ?

(Forts.)

Måsungen

2010-02-14T20:29:00.002+01:00

Den satt blant gråstein i samme farge som den spraglete fjærdrakten og vi var først i tvil om hva slags fugl det kunne være; kanskje noe sjeldent. Den var stor som en rype og hadde mye dun på hodet, sikkert en sjelden fugl. Den beveget seg ubehjelpelig på stavrende føtter og prøvde ikke å fly, kanskje en slags dronte. Lyd ga den ikke fra seg på lenge, så kom det et pip, et klagende, langtrukkent pip. Vi observerte den fra vinduet i rorbua, den sto på fem-seks meters hold i steinrøysa da en måke kom på stille vinger og stilte seg rett foran den. De to fuglene så på hverandre. Den lille begynte å fortelle noe, og kanskje den forlangte noe; det lød som den hadde mye å klage på, og den store hørte på i taushet. Vi skjønte etter hvert at det var en ungmåke, en måsunge. Den var foreldreløs. Den voksne var etter alt å dømme en tante, kanskje en onkel.
Muligens en fadder i foreldrenes sted. Men mat fikk den ikke, og heller ingen trøst. Den voksne fløy av gårde ut av vårt synsfelt, og den lille virket ytterlig forlatt. Vi kastet brødbiter til den, slik vi ofte har matet endene i Akerselva, men den eide ikke matvett. Selv reagerte den knapt på dette bombardementet av matvarer, men måkenes storsamfunn lot til å oppfatte det som en fiendtlig handling. De kom til fra ingen steder, mange på en gang, flakset i ring rundt den lille og skrek så stygt de kunne. Måker kan skrike forferdelig stygt.De vørte ikke brødmaten de heller; det var ikke derfor de kom. De var der for å forsvare slektens avkom.
Vi skjønte at måker i Lofoten nødig spiser brød, siden de har havet fullt av fisk, som de foretrekker. Til alt hell hadde vi en røkt makrell. Den hadde vært med oss hele veien, uåpnet i vakuumpakning, en gang for lenge siden innkjøpt på Storo. Det er en fisk så mør at den kan smøres på brødet som et pålegg. Vi mente det måtte være ideell kost for en sulten måsunge.

Det var nå blitt sent på natt, men det så vi bare på klokka. Vi kunne også se det på vinflasken, som begynte å minke, men det var ingen andre tegn på natt. En av oss gikk ut med litt makrell på en asjett.
Da kom måkenes flyvåpen på sekunders varsel. De sirklet rundt inntrengeren, stupte som stupbombere mot hodet, men slapp heldigvis ikke bombene sine. De oppfattet heller ikke dette som en vennligsinnet handling. Det ble mye skrik. Matmor satte fra seg makrellen i bakkehøyde og kom seg i hus.
Vi måtte åpne en ny flaske. Vår unge venn glante fortapt og uten interesse på matfatet. Heller ikke dens foresatte brydde seg om tilbudet. Da skjønte vi at det er stor forskjell på måker i sør og nord. I Sør, for eksempel i Vestfold, ville det blitt rift om en godbit som dette, det ville blitt kamp med høye skrik og hakking med nebb. I Nord kaller de seg måser og virker mer blaserte.
Det så ut til at ungen måtte gå til sengs uten nattmat. Den la seg ned på berget og vippet over på siden, som i et stabilt sideleie, og vi mente å forstå at det var noe galt med den. Eller noe rart, kanskje noe helt spesielt. Det slo oss som en mulighet at den kanskje var måkenes Dalai-lama.
Den kunne være syk og utstøtt fra flokken, satt bort for å dø. Men hvorfor skulle de da beskytte den, som de vitterlig gjorde? Det kunne faktisk hende at den var sett ut til å bli den nye måsenes Dalai-lama i Stamsund, og at det vi var vitner til var en av dens mange prøvelser, en manndomsprøve eller simpelthen en test av fuglens guddommelighet. Hvis den overlevde denne natten alene på berget mellom rorbua og steinrøysa ned mot vannet, kunne det være et bevis på at ungen var en verdig kandidat, en hellig måse. Det var en teori.
Det var ikke slutt på dens prøvelser. Vi var nede i den tredje vinflasken da min reisefelle ved vindusposten satte i et skrik. Måkene skrek også opp. Jeg kom for sent til å se hva det var. Hun fortalte om to raske dyr med lange haler og lange snuter, nesten som elefanter. Jeg så fra henne til skvetten på den siste flasken og foreslo at det kanskje var tid for å køye. Hadde det vært elefanter, ville jeg også ha hørt dem dundre forbi. Hun sa de var mye mindre enn elefanter, men lignet litt på grunn av snabelen. Jeg hadde vondt for å feste lit til denne forklaringen. Det var to av dem, påsto hun, men måkene jagde dem bort. De var ute etter den lille. Køyene er ovenpå, sa jeg.
Da fikk jeg syn for sagn. Riktig nok bare én denne gangen, og ingen elefant, men en mår, et pelsdyr, en oter. Den var halvmeteren fra sitt bytte da en hærskare av flaksende, skrikende måker klarte å skremme den vekk. Langstrakt kropp og like lang buskete hale, et halvt hoppende, halvt bølgende ganglag; ryggen buet seg når den sprang, som en lynrask åme. Den stupte i vannet uten et plask, svømte delvis under vann, kom mye slankere opp på den andre siden, stadig med en eskadron av illsinte måker etter seg, ganske sikkert en oter. Der forsvant den mellom steinene.
- Den kommer tilbake. De kommer nok tilbake begge to. De sniker seg usett gjennom steinrøysa og slår plutselig til, før måkene rekker å reagere. Han er jo så dum, den ungen.
- Hellig enfold, kanskje, beskyttet av sin guddommelighet, eller kanskje bare heldig. Hva vet vi om fuglelivet.

På sporet av en profeti

2010-02-09T18:58:00.002+01:00

Den 12. februar 1970 så Agnar Mykle på TV. Det fremgår av noe han skrev, etter at han hadde sluttet å skrive. Etter at Mykle sluttet å skrive manuskripter til utgivelse i form av roman og novelle, fortsatte han jo å skrive på sine etterlatte verker, fra den ualminnelige synsvinkel som en fransk romantisk dikter kalte d’outre-tombe: Av praktiske grunner skrevet på denne side graven; av andre grunner utgitt fra den annen: hinsides. Det er Gordon Hølmebakk som har sørget for at Mykles hinsidige skrifter er utgitt i en liten serie bøker med omslag i kongeblått og anløpent gull, noen år etter forfatterens død.

I bind 2 – Alter og disk (Mykles variant av børs og katedral) – leser jeg at Mykle en kveld i februar 1970 så et intervju med André Malraux, som han lovpriser for å ha sett noe vesentlig, nemlig den høyst umarxistiske visjon av studentenes opprør og arbeidernes streiker og de fargedes revolt (i USA, antagelig) som en først og fremst metafysisk søken! Det er ikke politisk makt, det er religion det dreier seg om, skal Malraux ha sagt på TV, og Agnar Mykle applauderer: presis riktig!

Når jeg i overført betydning spisser ører her, er det ikke fordi jeg tror Mykle og Malraux er i nærheten av en dyp sannhet. Det er mer fordi jeg tror Mykle her setter meg på sporet av en tapt profeti. Det får være som det vil med studentenes, arbeidernes og de fargedes metafysiske lengsler i 1970. Slik jeg husker det, var det smått stell. Men man kan ikke helt se bort fra at Malraux og Mykle så dypere i dette enn jeg var i stand til, knapt nok student som jeg var på den tiden.

Det er en løsrevet uttalelse av Malraux som siteres veldig ofte – til å begynne med fordi den virket gåtefull, nå fordi den fremstår som klarsynt og profetisk – som handler om religionens plass i den fremtiden vi nå er inne i. Malraux skal ha sagt, eller skrevet, at det 21. århundre blir religiøst – eller ingenting. Enten blir århundret religiøst, eller så blir det avlyst. Le 21^èmesiècle sera religieux ou ne sera pas!

Så ofte har dette vært gjentatt og henvist til, at noen til slutt stoppet opp og spurte: Når sa Malraux dette? Hvor står det?

Hittil, så vidt jeg har registrert, uten at noen har funnet svaret. Det kan ha vært en kveld på Select eller på en forlagsfest, like gjerne som i en kronikk i Le Monde. Men sett at det var i et fjernsynsprogram? I så fall ble det kanskje sendt på NRK den 12. februar 1970 mens den norske forfatteren, the greatest writer in the world, Agnar Mykle satt bi, på mottakersiden. Går det an å be om å få sendt det programmet om igjen?

(Publisert i Klassekampen mandag, men uten illustrasjonsfoto.)

Arbeidsplassen

2010-01-26T20:36:00.000+01:00

Mange blogge-kolleger har presentert skrivebordet sitt. Jeg lurte på om jeg også skulle rydde litt før bildet ble tatt, men fant ut at det ville være hyklersk. Det er sånn det ser ut.

Det som ikke er

2010-01-14T22:44:00.006+01:00

Det jeg skrev, det skrev jeg, og noe av det stemmer ikke. Det kan ha sneket seg inn feil, en og annen inkurie; det forekommer menneskelig svikt. Errare humanum est. En mann jeg ikke kjenner ringer og spør hvor jeg har det fra at Finn Halvorsen i 1951 ble direktør for forlaget St. Olav? Quod scripti scripti, kan jeg bare si, for mannen i telefonen er trolig katolikk, men mea culpa? Forlaget het ikke engang St. Olav den gangen, påpeker han. Nei vel. Men hvor har jeg det fra?
            For ti år siden skrev jeg en artikkel, jeg tilstår det, om Finn Halvorsen, norsk forfatter og oversetter, teatermann og Mussolini-tilhenger, nøkkelperson i det nazifiserte kulturlivet under krigen, dømt til tolv års fengsel under rettsoppgjøret, benådet halvveis i straffen; av ettertiden glemt i nådig glemsel. Ikke mange, tipper jeg, har lest den artikkelen, som står i Norsk biografisk leksikon. Kanskje det er derfor ingen har påpekt denne feilen før (hvis det da er en feil).
            Det står mye rart i leksikon, ikke alt stemmer. Om Rolf Jacobsen, så jeg i dag, står det i Wikipedia at han fikk statens treårige arbeidsstipend i 1954. Dette er naturstridig! Statens treårige ble først innført i 1963. Det året, står det i Wikipedia, fikk Jacobsen dette stipendet tilbake! Hvordan er det mulig? Men det er kanskje ikke så viktig.
            Finn Halvorsen fikk ikke engang tilbake medlemskapet i Forfatterforeningen. Bare den katolske kirke tok imot ham, i likhet med Jacobsen, forresten. Statskirken var nådeløs, og akkurat nådeløs skal vel ikke en kirke være. Men protestantiske biskoper er bare mennesker, i hvert fall var de det den gangen, og errare humanum est. Det gjelder visst også de katolske, forresten.
            Men ble han, Finn Halvorsen, noensinne forlagsdirektør? Mye tyder på at han ikke ble noe sånt, særlig hvis det stemmer at forlaget ikke fantes på den tiden. I noen timer i dag har jeg svevd i en slags sluse av uvirkelighet mellom glemte kilder og tapte notater. Det er ti år, to flyttelass og tre datamaskiner siden jeg skrev dette. Hvor hadde jeg det fra?

            Fruktesløs leting i nære og fjerne arkiver, og stigende angst. Hadde jeg tatt det ut av lufta? Forvekslet med en annen? Forlaget St. Olav ble grunnlagt 1846 står det i Wikipedia. Da skulle det vel eksistere i 1951. Men kan vi stole på Wikipedia? Nei, det kan vi jo ikke.
            I panikk finner jeg ikke Ove Røsbaks bok om Jacobsen, og ergrelse legger seg på panikken: Enda et viktig kildeskrift jeg har flyttet fra! Men mot kveld roer det seg, og da står boka der den skal stå, og der var den sikkert også for noen timer siden. Den har navneregister. Tre oppslag på Finn Halvorsen. Det siste er det rette. Det vil si: der er feilkilden.
            ”Han er blitt direktør for det katolske bokforlaget St. Olav i Oslo.”

            Det står der svart på hvitt, og det er dikteren Rolf Jacobsens ord. Men er det derfor sant? Ifølge Ove Røsbak, biografen, skriver Jacobsen dette i et brev til sin kjære Petra i april 1951, på Ilseng kafé like ved Hamar stasjon, der kaffen er noen øre billigere enn ellers i byen. Det blir et langt brev. Hvor mange billige kaffekopper han spanderte på seg mens han skrev til sin kone noen mil unna, får vi ikke vite.
            Neste setning etter opplysningen om Halvorsens nye jobb er ufullstendig, men likevel adskilt med punktum, slik at jeg burde ha bitt merke i den, den gangen jeg brukte dette som kilde: ”Fortalte man i butikken.”
            Det er altså et rykte, en form for sladder, som går i bokhandler- og kanskje forlagsverdenen: ”Finn Halvorsen er blitt direktør for St. Olav. Har du hørt det?”

            Mea culpa. Jeg syntes nok det var stas å kunne krysspeile opplysninger fra ulike kilder for på den måten å få frem en sammenhengende fortelling, der alt ser ut til å stemme. Hva gjorde ellers Finn Halvorsen etter at han slapp ut? Hva levde han av? Han døde ikke før 1960, så noe må han ha hatt å leve av, og hvorfor da ikke en beskjeden direktørstilling i et lite, men barmhjertig katolsk forlag?
            Nei. Det var visst for godt til å være sant. Men ikke verre enn kong Haakons romanse med hoffdamen, vel. Sjekk aldri en god historie.

Polfarerens hodeplagg

2010-01-03T23:11:00.002+01:00

Jeg leser en bok for vennskaps skyld, likevel med en viss interesse. Kanskje mer velvilje enn egentlig interesse, kanskje mest av plikt? Det tar det meste av kvelden. Vi er på ekspedisjon mot Nordostpassasjen, vi oppdager og navngir Bjørnøya, Spitzbergen og Nova Sembla (som han kaller den). Vi kjemper mot sultne isbjørner. Egentlig tenkte vi oss til Kina, men strander til slutt i isen, eller skrus inn i isen og må overvintre, og det ender med at Barentz dør, utmattet, avmagret, forsonet med døden, mens de siste restene av mannskapet, så snart det åpner seg en råk, tar seg over til det russiske fastlandet i småbåter. Det er fire hundre år siden.
Forfatteren iscenesetter seg selv mens han bretter ut denne historien etter et mønster vi har sett maken til hos Ransmayr, Per Olof Sundman (med Ingeniør Andrées luftferd) og for den saks skyld Thorkild Hansen (men da i Afrika og Arabia): Den dramatiske, sannferdige, dokumenterte historien avdekkes med narrativ dråpeteller, mens vi følger forfatteren skritt for skritt på hans oppdagerferd i dokumentene. Resultatet kan bli mer eller mindre fengslende, noe avhengig av forfatterens geni. Slik kommer vi også innom Ølhallen i Tromsø, der vi vet det er trivelig, og Polarmuseet i samme by, der jeg sant å si ikke har vært før.
I siste kapittel, eller epilogen, beveger forfatteren (fortelleren, egentlig, men han er identisk med den mannen som har skrevet boken; jeg syns i hvert fall jeg kjenner ham igjen) seg fra Tromsø til Oslo, der han overnatter i Inkognito Terrasse. Pussig sammentreff. Jeg overnatter selv på den adressen rett som det er.
Derfra går han til det franske kultursenteret i Holtegata, der det er mottagelse og program. Her treffer han en afghansk forfatter, i Oslo for å lansere romanen Aske og jord. Dette er enda pussigere, som sammentreff betraktet. Samme dag som jeg leser om Atiq Rahimi i min gamle venns nye bok, har det stått en rosende omtale i Aftenposten om denne afghanske forfatterens siste roman på norsk, som jeg har hatt gleden av å oversette: Tålmodighetens stein. Verden er liten.
Arthur Koestler har skrevet en hel avhandling om pussige sammentreff. André Bjerke oversatte den til norsk. Jeg anmeldte den da den kom ut, antagelig i 1974. Mer har jeg ikke å si om den boka (husker ikke mer!). Jo da, jeg husker jo at både Koestler og Bjerke ønsket å påvise at sammentreff ikke er tilfeldige eller pussige, de er lovmessige. Men jeg håper jeg skrev om dette med en klype salt skepsis. (Det er det jeg ikke husker. Jeg skrev mye rart den gangen.)
Jeg snakker her om Emmanuel Rimbert: Le chapeau de Barentsz – La route du Grand Nord, utgitt på forlaget Magellan & Cie i serien Je est ailleurs.

Diktet minner om verden

2009-12-17T20:50:00.001+01:00

Sånn så det ut på stasjonen i Sarajevo en dag i oktober 2001. Det gikk ingen tog. Det sto noen rustne togsett i det borteste sporet, noen av dem med kulehull og større skuddskader. Det var helt stille, selvfølgelig ingen reisende, bare de to turistene vi var (til fots) og en arbeidsløs stasjonsmester, som muligens hadde til oppgave å passe på at det ikke skjedde noe. På et språk vi strengt tatt ikke kunne forstå, men likevel oppfattet lysende klart, beklaget han krigen og verdensutviklingen og Tito og minnet om gamle dager, da togene kom inn fra Zagreb og Trieste, for ikke å glemme Beograd, Wien og Istanbul. Han kunne gråte når han tenkte på det, det så vi tydelig, og vi kunne ikke annet enn uttrykke sympati.

Episoden var udramatisk, sett bort fra merkene etter krig i murvegger, asfalt og gamle togsett. Krigen var over, men Sarajevo var ennå på sett og vis beleiret, så lenge jernbanetrafikken var innstilt.

En udramatisk, men uforglemmelig stund på perrongen. Stillheten der. Jeg har tenkt tilbake på den mange ganger i de ni årene siden da. Og i forrige uke kom meldingen i form av en liten notis i norske aviser: Jernbanetrafikken åpnet igjen mellom Beograd og Sarajevo. Ni passasjerer på det første toget.

En av de to turistene den gangen var en kjent poet og ivrig forkjemper for alt som går på skinner (Oslo-trikken, Stockholms-toget…). Han så de samme notisene i svensk presse og limte en av dem inn i en bok han har skrevet: Diktet minner om verden. Så sendte han meg diktsamlingen med en egen collage til minne om den udramatiske, dødsens stille stasjonen i Sarajevo. Fikk den i postkassen i dag.

(Nei, dette er ikke toget. Det er trikken i Sarajevo.)

Ta vare på vennene! sier den samme poeten.

Ubehagelige sexopplevelser

2009-12-08T10:29:00.001+01:00

En passasje eller to i Jonathan Littells De velvillige er nettopp kåret til årets verste sexskildring. Det er fortjent. I den ene episoden fantaserer hovedpersonen om å ta tvillingsøsteren sin bakfra på en giljotine med overhengende falløks. Episoden ender slik: "Brått gikk det for meg, et stort skjelv som tømte hele hodet slik en skje skraper ut et bløtkokt egg."

Den andre premierte episoden er mer omstendelig. Den krever egentlig et lite forkurs i gresk mytologi: "Vulvaen hennes var i høyde med ansiktet mitt. De små leppene stakk så vidt ut fra det avrundede, bleke venusberget. Dette kjønnet så på meg, spionerte på meg, som et gorgon-hode, som en ubevegelig kyklop med det ene øyet som aldri blunker. Litt etter litt trengte dette tause blikket helt inn i margen på meg. Jeg begynte å puste fortere og strakte ut hånden for å holde over det, men den så meg fortsatt og kledde meg naken (mens jeg allerede var naken fra før). Hvis jeg bare kunne få reisning igjen, tenkte jeg, så kunne jeg bruke ståpikken som en staur herdet over ild og stikke ut øyet på denne Polyfemos som gjorde meg til Ingen. Men lemmet mitt var like tregt, jeg var som lamslått. Jeg strakte armen ut og stakk langfingeren inn i dette umåtelige øyet. Hoftene rugget litt på seg, men det var alt. Jeg hadde slett ikke stukket det ut, tvert imot hadde jeg sperret det opp og frigitt blikket til øyet som ennå skjulte seg på baksiden. Da fikk jeg en idé: Jeg trakk fingeren min ut, slepte meg frem på underarmene og presset pannen mot denne vulvaen, trykket arret mitt mot hullet. Nå var det jeg som så inn på innsiden, gjennomlyste dypet av denne kroppen med mitt strålende tredje øye, mens hennes ene øye strålte over meg slik at vi blendet hverandre gjensidig; uten at jeg rørte på meg, gikk det for meg i en voldsomt sprut av hvitt lys, mens hun skrek: ”Hva er det du gjør, hva er det du gjør?” og jeg lo av full hals, sæden sprutet fortsatt i kraftige støt ut av pikken, jublende bet jeg henne i vulvaen med alle mine tenner for å slurpe henne i meg, og øynene mine åpnet seg til slutt, lyste omkring seg og så det hele."

I slike passasjer må både forfatter og oversetter velge sine ord med omhu, hvis det skal bli full uttelling. Det er skarp konkurranse i denne øvelsen.

Grassato i gamle skrifter

2009-11-15T22:33:00.003+01:00

Av bøker blir man klok, især om man leser dem med forstand. Av gamle bøker blir man særlig etterpåklok, kanskje. Skjønt, hadde jeg klart å huske halvparten av det jeg leser i gamle bøker for tiden, ville jeg snart vinne rett til å kalle meg lærd. Men som også Øverland sier, den som begraver seg i visdomsbøker, og tror at det er sannheten han søker – han søker intet og vil intet finne!

Uansett. Noe finner man alltid. I dag, på en regnvåt og mørk søndag i november, leser jeg brev fra Otto Aubert, skrevet og sendt i 1830-årene, til et par av brødrene (han hadde opprinnelig åtte søsken) og en kusine som skjebnen hadde utpekt til å bli kvinnen i hans liv, mens hun selv ville det annerledes. Otto er altså ungkar.

Han ble født på Kronborg – så mye har han til felles med Hamlet – og vokste opp på Akershus. Fra slott til slott, altså. Store deler av sitt yrkesliv tilbrakte han på kongens slott i Stockholm, der han underviste og oppdro de små prinsene Carl, Oscar, Gustav og August, samt lille Eugenie. Mye tyder på at han var en allsidig begavet mann med evner som aldri kom til full utfoldelse, før han døde av tæring i en alder av 29 år.

Men noen brev fikk han skrevet. Det morsomste så lenge etterpå er de skarpe karakteristikkene av personligheter i samtiden, folk som for ettertiden gjerne er blitt stående på høy sokkel, støpt i bronse, som f.eks Schweigaard: ”Av sitt utvortes er han meget forfengelig; han kan ofte sitte mange minutter og intet bestille uten å speile seg; aldri går han speilet forbi, uten å mønstre seg deri fra topp til tå, og især bese sine deilige øyne…”

I juni 1834 rapporterer Otto fra Wien (her er det ungkaren som kommer til orde): ”Wienerinnenes skjønnhet, som man har skrytt så meget av, er ikke verdt å snakke noe videre om; jeg kan neppe engang si, jeg har sett et virkelig smukt ansikt her ennu, og jeg går dog ordentlig på jakt efter dem. God teint og taille finner man riktignok i alminnelighet; nå, har vår Herre gitt dem det første, så har kunsten visst ofte stor andel i den siste; især er utstopning hinten ved mange på en meget støtende måte fremstikkende.”

”Jeg kunne skrive en hel del mere om mitt opphold her i Wien, som er en fortreffelig by, og fortjente ikke å ligge i Østerrike, men jeg vil ikke. I Wien gjorde jeg en passant sagt bekjentskap med H.C. Andersen, som er en narr, skjønt en ytterst artig og kanskje god narr…”

Her hadde jeg tenkt å stoppe for i kveld, men en episode til må med. Fra et besøk hos forfatteren og eventyrsamleren Tieck i Dresden får vi vite mer enn vi ante om denne mannens familieliv: ”Han er krum av gikt og nesten lam på det ene ben. Nær ved ham satt en fyldig og smukk kone, som kastet forlibte øyekast på ham og pliret til alt hva han sa – det var grevinne Finkenstein, som underholder ham og hans hele hus; ellers er han nok fattig. Mens han for mange år siden reiste i Italien grassatis med henne, tok hans kone i huset til en herr von Burgedorf, og skjenket Tieck ved hans hjemkomst en datter, han aldri hadde drømt om. To døtre har han, som er lærde og heslige; konen er stygg og høyst ubetydelig.”

”Reiste i Italien grassatis” – sammen var de altså grassatores. Klokere blir man ikke av gamle bøker på en søndag. Dette var fra Sofie Aubert Lindbæk: Hjemmet på Akershus.

Marie NDiaye Goncourt 2009

2009-11-02T16:57:00.000+01:00

Det blir litt oppstyr når Goncourt-prisen offentliggjøres. Her er Marie NDiaye, rett fra Berlin der hun bor, omgitt av kulturjournalistene. Ikke for å triumfere, men hva sa jeg?

2009-09-17T22:55:00.005+02:00

Nå er den første seleksjonen klar for årets Goncourt-pris. Er det det som heter kvartfinalen? (Jeg har nesten ikke peiling på sport.) Fjorten forfattere, fjorten romaner. Jeg kjenner bare to av forfatterne, ingen av bøkene, i hvert fall ikke personlig. I neste omgang kommer en kortere liste. Det blir vel da semifinalen? Til slutt setter juryen seg til bords og eter en overdådig lunsj, rådslår og forhandler, stemmer og ballotterer. Mye står på spill. Juryen regnes for å være kjøpt og betalt, men av så mange ulike oppdragsgivere at korrupsjonen blir utjevnet og nærmest rettferdig. Det dreier seg om prestisje og millioninntekter for så vel forlag som forfatter. Prisen selv er på noen skarve euro. Det er boksalget om å gjøre.
Jeg fikk straks en sterk fornemmelse av hvem av de fjorten som kommer til å stikke av med prisen i år. En intuitiv erkjennelse. Riktignok er det ingen ting som heter mannlig intuisjon. Det er fordi menn med intuisjon antas å besitte kvinnelige egenskaper.
Her i vår hjemlige bokbransje spiller ikke Goncourt-prisen noen særlig rolle, ser det ut til. Fjorårets vinner, Atiq Rahimi (han fra Afghanistan, han med Aske og jord), kommer snart på norsk. Tålmodighetens stein! Det blir nok ikke den nye Drageløperen.
I fjor kom riktig nok Jonathan Littells De velvillige på norsk (Goncourt i forfjor). Den solgte godt. Men det var nok ikke den franske litteraturprisens skyld. For noen år siden hadde vi den eminente Jean Echenoz med Jeg stikker (Je m’en vais). Den forsvant i den norske bokhøsten som, ja … som et gulleple i eplehøsten? Som et gullegg hos Prior? Et gullkorn i valsemølla? I hvertfall var det ikke mange som fikk øye på den. Og bedre gikk det heller ikke med Ved klaveret (Au piano) av den samme.

Gull, som ikke glimrer. En storselger i Frankrike blir ofte en flopp her hos oss. Nok et tegn på at vi ikke hører hjemme på det europeiske kontinentet. Det er Atlanterhavet som er vårt åndelige fellesmarked.
Min gamle favoritt Jean-Philippe Toussaint står på listen over de fjorten. Han får nok ikke prisen i år heller. Han debuterte med På badet, som ble en liten suksess også her i Norge, en sånn bok som det gikk frasagn om og som ble utsolgt, uten at markedsavdelingen skjønte hva som foregikk. Erlend Loe har uten å blyges erkjent sin gjeld til denne sære lille romanen, uten hvilken Naiv, super ville ha blitt en annen bok. Senere fikk vi oversatt Fotoapparatet, av samme forfatter. Det gikk visst ikke så bra. Den neste, La réticence, som jeg tror vi kalte "Motviljen", ble også oversatt, men ikke utgitt. Forlaget angret seg!
Så dårlig selger altså fransk litteratur i Norge at forlaget sparer penger på å ikke utgi den, selv etter å ha betalt rettigheter og oversettelse. Det er sikkert av samme grunn ingen norske forleggere har tort å satse på Marie NDiaye. Eller kanskje det bare er fordi man ikke vet hvordan navnet skal uttales? Det hadde det sikkert vært lurt å øve på, før turen går til Frankfurt om noen uker. Hun får årets Goncourt-pris for romanen Trois femmes puissantes, på Gallimard. Romanen om Tre mektige kvinner, skrevet av en oppsiktsvekkende, ung og nesten allerede etablert forfatter med afrikansk navn og hudfarge. Det må bli henne i år. Hvis jeg tar feil, skyldes det min kvinnelige intuisjon. La donna é mobile og kvinnelige egenskaper kan være svikefulle.

Manusarbeid

2009-09-04T17:17:00.002+02:00

Til tross for ensomheten er det en ennå ubeskåret lykke som forener Diego og Frida, og som Frida har glede av å fremstille på bildet hun maler med tanke på Albert Bender, velgjøreren deres – et bilde i den naive stil, som tar opp igjen tegningene Frida lagde rett etter bryllupet, der hun ser så liten og så sårbar ut, faktisk ganske lik en dukke i dette antrekket med stort, fargesprakende sjal ved siden av Diego struttende i mørk dress med et par svære klamper av noen sko og med pensler og palett i hånden. Enkel lykke og oppriktig kjærlighet kommer til uttrykk i teksten Frida skriver på en banderole som bæres av en hvit due: ”Her ser dere meg, Frida Kahlo, ved siden av Diego Rivera, min elskede ektemann, jeg har malt disse portrettene i den vakre byen San Francisco, California, for vår venn Albert Bender, og det var april måned året 1931.”
(Le Clézio: Diego og Frida)

Siste hånd på manus kort tid før leveringsfristen: Korrigere småfeil, sjekke realia, rette opp misforståelser, innføre konsekvens. Lese årvåkent gjennom fra ende til annen, endelig få oversikt over helheten. Det tar hele dagen, iblant flere dager. Det er et arbeid så tilfredsstillende at det minner om en fornøyelse. Noen vil insistere på musikk til arbeidet; jeg har nok med språket.

Vannseng surkler

2009-08-25T17:29:00.001+02:00

Nemi bekrefter Gaute Yttrings fordommer mot vannsenger. Den som ennå ligger i vannseng i året 1999, er ute.

Hva var navnet?

2009-08-21T16:44:00.002+02:00

Om navnet Gaute strides de lærde, i hvert fall hvis jeg får lov til å regne meg blant dem. Noen navneleksika påstår det betyr ”mann fra Götaland”, evt. ”mann fra Gotland” og oppgir Gjøte og Gøte som varianter. Dem om det. Etter min mening er navnet avledet av det gode norske ordet ”gjyta”, som betyr å sprute ut og spre sin sæd, så å si i tide og utide, etter mønster av en glad laks. Det er laksens bestemmelse å få gjort denne utsprøytningen, og den kan gå gjennom ild og vann, i hvert fall kan den svømme mot strømmen og i motbakke over lange strekninger for å få oppfylt sin bestemmelse. Med Gaute Yttring er det likedan. Han har en tilsvarende trang til å spre sine ytringer. Også han er henvist til å bevege seg mot strømmen. Og selv om det er lagt opp noen kulturelle laksetrapper i det norske litterære systemet, kreves det mye energi og utholdenhet av en sliten forfatter som Gaute, før han han har oppfylt sin bestemmelse og kan si han har utgytt seg.

Rocky som Gaute Yttring

2009-08-11T17:07:00.003+02:00

Forfatteren Gaute Yttring er på sporet av de verste konspirasjonene i norsk politikk i forrige århundre. Godt å se at han ikke er alene. Det ser ut til å være samme konspirasjon, og samme konklusjon. De burde treffe hverandre.

(Gaute Yttring er hovedperson i Delt løsning, en roman på vei ut til en bokhandel nær deg.)

(Rocky er hovedperson i en stripe av svensk opprinnelse, meget bra tilpasset norske forhold av en ellers anonym oversetter.)

Til steinen sprekker

2009-07-28T18:24:00.003+02:00

Snart kommer nok Tålmodighetens stein på norsk. Selv om det handler om kvinneliv i Afghanistan (eller et annet land), vil det nok ikke skinne tusen strålende soler over den, her i landet. I Frankrike ble den beæret med Goncourt-prisen, forresten. Det betyr at en kvalifisert jury mente den var årets mest interessante eller oppsiktsvekkende gode bok. Det betyr også at den fikk ganske mange kjøpere (og lesere) i forfatterens nye hjemland.

Atiq Rahimi er fra Afghanistan. Nå skriver han på fransk. Ellers jobber han med film. I denne boka, som skal hete Syng-e saboor på norsk, har forfatteren liksom montert kameraet på stativ i et rom der det ligger en livløs mann koblet til en infusjonsflaske. Han puster, men det er også alt han gjør. Kona sitter ved siden av og ramser opp bønner på bønnekjedet sitt. Etter hvert skjer det noe. Fortiden rulles opp. Et krigersk, tragisk samfunn avdekkes. Kvinneundertrykkende, kjærlighetsløst, religionsherjet, krigsherjet.

Boken er tilegnet M.D. Jeg tenker meg at det betyr Marguerite Duras. Hun skrev også sånne korte, fortellende hovedsetninger. Tekster uten mye ytre handling. Film drev hun med, hun også. Særlig mange lesere hadde hun ikke her i landet før hun slo til på sine gamle dager med en gripende, småsexy og aldri så lite sentimental historie fra virkeligheten. Om den pur unge europeiske jenta og den rike kineseren. Den umulige kjærligheten.

Mange blir det nok ikke som kaster seg over Tålmodighetens stein. Men de mange som ikke gjør det, går glipp av en særegen leseopplevelse, en roman utenom det vanligste, en god bok. Oversetteren har ingen fortjeneste av salget. (Heldigvis, hadde jeg nær sagt.)

What happened next?

2009-07-12T18:43:00.004+02:00

Ikke mange, tenker jeg, har gått og ventet på avsløringen av hva som egentlig skjedde med kriminologen Andreas Bjerre og den aristokratiske Madeleine etter at de begge var blitt skilt og endelig hadde fått hverandre, som det heter. Spørsmålet ble sist berørt i min bok om Wildenvey, som utkom i 1993. Der står det bare at ”de fikk visst et tragisk endelikt” eller noe sånt. Det er vagt, men det er fordi jeg ikke visste bedre. Endelig har vi fått svaret.

Herregud, 1993! Det er forrige århundre! Og først nå, i Göteborg for en uke siden, har jeg fått tak i boka som åpner med den scenen jeg ikke fikk med meg i Wildenvey-biografien: ”Hon kröp upp och lade sig bakom honom i sängen…”

Boken er Håkan Bravinger: Bära bud, og den fins i Månpocket. Den foreligger også på norsk. Andreas Bjerre, juristen, kriminologen, tok en overdose og la seg i sengen. Madeleine la seg altså bak ham og ventet på at han skulle dø. Han døde. Kort etter brakk hun benet i en banal ulykke. ”Såret vägrade att läka och hon avled fyrtiotre år gammal i komplikationerna efter benbrottet.”

Så vet vi det. Dette skjedde i 1925.

Wildenvey traff Madeleine på stipendreise til Roma i 1909 og forelsket seg i henne. Hun hadde tittel av friherrinne og var eier av Marsvinsholm slott i Skåne, inntil videre gift med en greve. Wildenvey var sjanseløs. Mer om dette en annen gang. Og mer om Bravingers bok, som ser ut til å være kjempemessig. Jeg har lovet meg selv å lese den.

Anders Bye i Cotignac (1975)

2009-06-23T20:44:00.002+02:00

(En gammel venn døde på Kongsberg sykehus mandag. Istedenfor nekrolog og hele livshistorien gjengir jeg et sursøtt minne fra Provence)

Den dagen vinhøsten var slutt, dukket Anders Bye opp i Cotignac med en Folkevogn kassebil (bilen kan gjenkjennes i minst én av de fire romanene om Sara, Truls og Iversen; særlig stolt var han av klaffebordet sitt, som også er omtalt litterært). Ingrid og Bjørn-Willy Mortensen var kommet noen dager tidligere. Sidsel og jeg hadde bodd der noen måneder, og visste ikke da at vi skulle bli boende i nitten år, og lenger enda, hva halvparten av oss angår.
Bjørn-Willys tegning er datert 25.IX.75. Det stemmer dårlig med min erindring. Mer trolig er datoen 25. oktober. Vinhøsten trakk ut det året; det var forresten vår første.
Anders overnattet i bilen sin og ble værende noen dager, en uke … Ingrid og Bjørn-Willy sov på en ¾ dobbeltseng i vår leilighet i rue Saint-Sébastien.
En kveld ble vi invitert til et underlig par hollandske halvkunstnere. Den ene (kvinnen) var mor til Vincentia, som vi senere fikk et nært forhold til, noen av oss. Den andre var rykteomspunnet, for ikke å si legendarisk. Han hadde gått i lære hos en berømt kunstforfalsker i Amsterdam og ble bare kalt Pinky, kanskje på grunn av hudfargen på den ofte nakne rumpa (Pinky var svoren naturist). Men rett betenkt var det ikke disse som var vertskapet. Det var en jeger fra Toulon som vi bare kalte Le Chasseur de Toulon. Han kom kjørende inn i de ganske folketomme og lett mistral-forblåste Cotignac-gatene utpå kvelden for å finne noen flere å holde selskap med i jakthytta si. Det ble visst litt stusslig med bare de hollenderne. Vi lot oss verve.
Kort etter satt vi fem nordmenn sammen med det hollandske paret og jegeren fra Toulon i en ganske trang hytte og skulle drikke og konversere. Språkproblemer gjorde det vanskelig å gå i dybden. Kulturforskjeller gjorde det i det hele tatt vanskelig. Vi var langt ute i mørket, under stjernehimmelen og omgitt av høstlige sirisser. Det tok ikke lang tid før det sprakk for Anders. En uheldig blanding av kjedsomhet og angst, for ikke å snakke om blandingen av ren pastis og whisky og vin, gjorde kvelden til mindre småkoselig enn den var tenkt. Anders kunne i alle fall ikke fordra alminnelig hygge. Pinky mente Anders var uoppdragen (han var på den tiden over 40 år); Anders syntes Pinky var dekadent. Begge hadde et poeng, men vi andre dannet en slags sluttet front mot Anders; syntes vel han hadde ødelagt kvelden.
Ganske tidlig neste morgen – etter å ha vasket ansiktet i fontenen og tatt en kaffe på Bar-Tabac, kom Anders opp til oss med ferskt brød til frokost. Han var delvis uforberedt på den kjølige mottagelsen han ble til del. Alle var sure og avvisende. Ingen generøsitet, ingen overbærenhet. Fire mot én.
Han hadde nok opplevd denne situasjonen før. Han visste han kunne overvinne motstanden, men det ville ta litt tid. Argumenter, diskusjon, sjarm, godhet på bunnen. Til slutt smelter isfronten, alle blir venner igjen, til neste gang.
Jeg har ofte senere lurt på hvor bevisst, eller hvor rutinert, han var i slike øyeblikk.
Bjørn-Willys tegning tyder på at han var like usikker på utfallet hver gang. Det er et sårt, søkende blikk, og samtidig en hovmodig maske.
Bjørn-Willy var ikke kjent for sin kjappe strek. Han hadde ingen trening, så vidt jeg vet, i karikaturtegning. Men her, i en tilstand av bakrus og kraftige antagonistiske vibrasjoner mennesker imellom, gjorde han på fem minutter en strektegning på skisseblokken som vi alle, Anders medberegnet, fant utrolig treffende.
Det skal for ettertiden ikke herske tvil om at det var en fersk baguette Anders Bye satt med i fanget da han ble avbildet. Kunstneren har utstyrt brødet med noen attributter som gjør denne rekvisitten til noe tvetydig. Bildet er sånn sett åpent for tolkninger. En virilitet som spyr gift; det kan også være en oppfatning av Anders Bye på denne tiden.

Bjørn-Willy Mortensen var en fin fyr og en dyktig grafiker. Han tok med seg denne tegningen på skissblokken til en utstilling i Oslo noen år senere. Dagbladet/Harald Flor valgte å gjengi nettopp dette bildet i artikkelen om utstillingen, trolig fordi det er en frapperende strek, særlig for dem som kjenner modellen. Julie Ege kjøpte bildet og fikk det rammet inn. Julie døde i fjor sommer. Tegningen er i dag i hennes datter, Ella Ege Byes eie.

På sporet av kanselliråden

2009-06-16T22:26:00.002+02:00

To ganger i det siste, med års mellomrom, har jeg vært på utflukt til Ringerike og Jevnaker, og hver gang har jeg fra bussvinduet speidet etter Dusgård eller skilt til Dusgård, i den tro at jeg befant meg på Ringsaker. Eller rettere sagt, i den tro at Dusgård lå på Ringerike et sted. Duse begreper om geografi ligger til grunn for denne forvirring.

Det var særlig gyldendølen, konsulenten og redaktøren Nils Lie jeg forholdt meg til, en av de siste kjente proprietærene der i gården. En prektig gård, skulle det være, prestegård i tidligere tider, i hvert fall kappelanbolig. I senere år i besittelse av Nils Lie, en forlagshistorisk skikkelse som av uvisst hvilke personalhistoriske konstellasjoner fant seg råd til å trekke seg tilbake på dette åndelige herresete i provinsen, hvorfra han fortsatte å utøve sin skjulte makt i det litterære Norge helt opp til slutten av søttiårene, i hvert fall. Fra mitt bussvindu ved Randsfjorden fikk jeg naturlig nok aldri øye på stedet, eller så mye som snurten av det.

Nå falt det seg så heldig at jeg til fødselsdagen nylig (i går, for å være helt ærlig) fikk, av en person som står meg nær og vil mitt beste, et nydelig eksemplar av Conrad N. Schwachs Erindringer af mit Liv. Schwach er født på Ringsaker (i 1793) der faren var kappelan, og følgelig bodde på Dusgård. Verden er liten. Conrad var et fremmelig barn, men husker likevel ikke mye fra sine tre første leveår på Dusgård. Bare noe om en Cancelliraad Stangeby, nevnt i forbifarten. Nok til å avstedkomme et lite hjerteklapp.

Ikke at vi ikke visste det, men det kommer her som en krysspeilings bekreftelse. Vi er på sporet av en kanselliråd, en Stangeby fra Stokke i Jarlsbergs amt, Vestfold.

Vi visste på den ene side at Tryggve Andersens novellistiske roman I cancelliraadens dage (1896) var basert på og inspirert av historiske personer, ikke minst av denne sorenskriver Christian Stangebye, gjennomgangsfigur i romanen under navnet Weydahl.

På den annen side har vi her på denne bloggen, og på dens døende tvilling, Forfatterbloggen, sporet opp mannen som vant den Wergeland tapte, altså Stella, alias Elise Wolff: Hartvig Stangebye, grandnevø sannsynligvis av sorenskriveren i Ringsaker, den i litteraturen for alltid bevarte cancelliraaden.

Jeg kom altså ikke lenger enn til Schwachs tredje leveår i min lesning i går. Nå er jeg spent på å se om jeg treffer flere kjente i årene og kapitlene som følger. I mellomtiden har jeg ordnet opp i geografien. Ringsaker og Ringerike er egentlig ikke til å ta feil av.

Medlemskap

2009-06-09T20:11:00.001+02:00

Med tanke på en debatt som når som helst kan dukke opp, sakser jeg dette fra et innlegg i Norsk Forfattersentrums jubileumsantologi ”40” (utgitt på eget forlag, 2008). Det begynner med snakk, et sted på Østlandet:

Vi snakket om å opprette en filial av Norsk Forfattersentrum for Vestfold og Grenland, eller kanskje Vestfold og Telemark. I denne regionen bodde det en dikter i hver grend, fikk man inntrykk av, så behovet var stort, men etterspørselen laber, med noen lysende unntak. Harald Sverdrup var mye brukt. Og Gunnar Bull Gundersen; han turnerte landet rundt med Ole Paus (de kalte det Ole Bull Show); det kunne ha vært i Senterets regi, men var det kanskje ikke. Selv Ole Paus var medlem den gangen.

Dagens strenge opptakskomité ville blitt forbauset om den konsulterte datidens medlemsliste: Én av tre ville neppe fylt de nåværende kriteriene for medlemskap. Det vil si at man i pionertiden var mye mer liberal, generøs og fornuftig med hensyn til hvem man slapp inn. Skrivende folk som hadde et stoff å formidle, uansett genre, kunne bli med – det var journalister, barnetimetanter og visesangere i tillegg til et stadig økende antall lyrikere. På denne tiden var det ikke mange rene barnebokforfattere; de kom senere. Da kom de bokstavelig talt en masse.

Hele foreningen (som het ULF den gangen, senere omdøpt til NBU) ble kollektivt tatt opp i medlemsmassen, og om det da satt et par eksperter på barne- og ungdomslitteratur i styret, så ble de tatt med i dragsuget, selv om de bare var noen skarve bibliotekarer eller filologer som aldri hadde diktet opp en linje, men som til gjengjeld hadde noe å fare med. Det var siste gang man tenkte på at Forfattersenteret skulle være et formidlingsorgan, ikke enda et forfatterlaug. Etter dette ble stigen trukket opp: Fra da av skulle bare skjønnlitterære forfattere få slippe inn.

Dette må være et tilfelle av nedarvede skavanker, slik man ofte ser ved innavl. Det er farsarven, genene fra DnF, som slår ut i trangsyn. Om du dikter undertekstene til en billedbok, er du velkommen inn: Se sol! Mor syr! Men hvis du vil fortelle ungene om solsystemet, må du dikte opp en liten romfarer fra Groruddalen, en blindpassasjer på romfergen, for eksempel, så kan du saktens bli medlem og reise på skoleturné for å fortelle hvor du får ideene dine fra, og hvor mye du tjener på å skrive dem ned; da heter det litteraturformidling. Solsystemet alene er ikke nok, det er ingen fiksjon. Ingen kunst!

Dette skarpe skillet mellom kunstprosa og annen skrivekunst er et pinlig etterslep etter romantikkens genidyrkelse. Til etterslep å være stiller det sterkt på årsmøtene i Norsk Forfattersentrum i det 21. århundre. Man griper seg i en lengsel tilbake til Opplysningstiden.

Forfattersentrumhistorie

2009-06-08T13:43:00.005+02:00

I likhet med Athene, født ut av sin fars panne etter langvarig hodeverk hos sistnevnte, kom Norsk Forfattersentrum til verden ut av Forfatterforeningens styre. Dette forklarer noen av svakhetene i Senterets struktur. Det slekter på faren sin! Det likner med andre ord altfor mye på en forfatterforening.

Norsk Forfattersentrum er jevnaldrende med Rikskonsertene og nært beslektet med de andre R’ene, som alle er ektefødte barn av den en gang så progressive sosialdemokratiske kulturpolitikken. Men Forfattersenteret er ikke ektefødt. Det er en lausunge i den statlige familien, og her gjelder ikke de castbergske arvelover. Statens egne barn har helt klart forrang for de uekte, og Senteret har tidlig måttet kjempe for en plass ved bordet og et levelig underholdningsbidrag. Farskapet er ellers ikke helt på det rene. Jeg nevnte Forfatterforeningen som en Zevs i forløsningens øyeblikk. Det står jeg fast ved, og da med Einar Økland i rollen som smeden Hefaistos, han som åpnet faderskallen med et øksehogg – og ut fór et forfattersentrum! Det forhindrer ikke at selve unnfangelsen kan ha funnet sted i andre organer.

I et arkiv et sted har jeg et utklipp fra Den norske bokklubbens medlemsblad Bindestreken, 1966-årgangen. Der skriver Bokklubbens nestkommanderende den gangen, Johan Fredrik Heyerdahl, en reportasje fra et storstilet forfatterbesøk i en videregående skole i Oslo. Inger Hagerup var der. Espen Haavardsholm. Tor Obrestad, sikkert. Og Einar Økland? Jeg er temmelig sikker på at Økland var med, denne gangen, og det er viktig. I reportasjen uttaler nemlig deltakerne at slike forfatterbesøk i skolen burde organiseres og komme inn i ordnede forhold. En slags oppdragsformidling for forfattere, altså, en forfattersentral, så å si … Ett år senere ble det opprettet et Författarcentrum i Stockholm, og i Den norske Forfatterforenings styre begynte Einar Økland å snakke om at vi burde få det samme her. Han ble da bedt om å utrede saken nærmere, noe som vanligvis fungerer som kaldt vann i blodet på overivrige forslagsstillere. Men Økland utredet.

På denne tiden kunne han hente inspirasjon fra de lysende grå eminenser blant Arbeiderpartiets kulturpolitikere, Sivertsen og sånne folk, men også, og det var kanskje taktisk uklokt, fra Mao Tse-tung og hans tanker om at kunsten og kunstnerne måtte tjene folket. Maos innflytelse over norske skjønnlitterære kretser var i det hele tatt forbløffende på denne tiden. Ser man på navnene til de ivrigste pionerene i Forfattersenteret, vil man finne en overvekt, for ikke å si en absolutt dominans, av maoistisk inspirerte lyrikere, novellister og programredaktører. For ordens skyld: Økland var ikke helt der. Men når han møtte seig motstand i styret sitt, var det nok fordi han ble ansett som agent for de unge, venstreradikale og revolusjonære, de som ikke ville sitte stille på hver sin skammelhøye piedestall. Trolig var det derfor det ble bestemt at han godt kunne drive i gang en formidlingstjeneste, hvis han gad, han måtte bare for guds skyld holde Foreningen utenfor.

Formidlingsapparatet ble ikke et underbruk av Forfatterforeningen. Det skal begge parter takke sine husguder og prise seg lykkelige for.

I mellomtiden hadde Bokklubben under Knut Giæver, med Heyerdahl som formidlingens blide ansikt, fortsatt den utadvendte virksomheten med opplesninger i Oslo og turneer til provinsbyene, gjerne med programkonseptet ”Viser og lyrikk”, som bare manglet dryppende stearinlys i chiantiflasker på å bli en ren klisjé i denne tiden for studentopprør, gitarklimpring og gryende seksuell revolusjon (p-piller i Vesten og krig i Vietnam). En måneds tid etter at Bresjnev sendte tanks og store troppestyrker inn i Tsjekkoslovakia, ble Norsk Forfattersentrum offisielt opprettet. Startkapitalen kom i hovedsak fra Den norske Bokklubben.

Om vi nå skulle prøve å rydde opp i familieforholdene, så ser vi at Staten har vært som en pleiefar å regne for Forfattersenteret, først gjennom treårig prosjektstøtte fra Kulturrådet, deretter med en fast liten post blant mange andre ymse tilskudd på statsbudsjettet. Farskapet i ideologisk forstand må deles mellom Arbeiderpartiets kulturspredere, den kulturkapitalistiske Bokklubben og formann Maos anonyme postbud, kjent fra den epokegjørende romanen Arild Asnes, han (altså postbudet) som så det som sin oppgave å tjene folket ved å gjøre jobben sin skikkelig.

Tjen folket! Og tjen penger! Det var vel de to hovedtankene bak opprettelsen av forfatternes egen arbeidsformidling.

(Utdrag fra artikkel i jubileumsantologien "40", Norsk Forfattersentrum 2008.)

For enkle sjeler

2009-05-24T22:27:00.001+02:00

I dag har jeg vært ved Fagervann, beveget dit av et dikt som slutter slik: ”Vel hjemme. Jeg trekker meg tilbake til arbeidsværelset for å skrive ned dette så fort som mulig, før min stemning og mine tanker utsettes for forstyrrelser fra omgivelsene.”

Jan Jakob Tønseth heter en av våre merkeligste diktere. Han er vanligvis nesten ikke til å få øye på i mediemylderet. Han skriver dikt, for det meste. Saktmodig er han også av lynne.

Tittelen på den siste boka hans er det nok ikke markedsavdelingen som har funnet på: Fromme vers for enkle sjeler. Det er en ærlig tittel, men den fremmer ikke salget. Ikke mange rykker til og tenker: Heisan! Endelig en bok for sånne som meg! Og enda færre vil ta sjansen på å gi den bort til noen de ønsker å bevare et godt forhold til: Her er en bok du sikkert vil like. Den er skrevet spesielt for enkle sjeler…

Ikke mange oppfatter seg selv som en enkel sjel, det er mitt poeng. Men de tar feil. Man bør tvert imot tilstrebe å være en enkel sjel. Det er et mål i kristelig fromhetsliv å bli som barn igjen. Ikke i ånden, men altså i sjelen. Uten enkelhet i sjelen kommer du ikke inn i himmelens rike. Det står svart på hvitt.

Nå er det så som så med fromhetslivet hos den som skriver dette, altså meg. Bedre bevendt er det trolig hos Tønseth, skjønt dette vet jeg mindre om. Han kan være katolikk, for alt jeg vet. Diktene hans i denne lille samlingen har jeg lest med stille forundring og glede.

Her bruker han et versemål man sjelden møter på i norsk lyrikk. Sjelden eller aldri, tør jeg si. Og så har han sitt eget gammelmodige, eiendommelige, saktmodige språk. Men når jeg nå har sagt saktmodig to ganger, må jeg også fremheve en diskret stolthet og selvbevissthet. Her taler kanskje en enkel sjel, men en stolt og modig ånd.

Boka er så liten at du ikke skulle tro den kunne deles opp, men den består faktisk av fire deler, og den fjerde heter ”En tur i Nordmarka”. Her trekker han en linje fra Petrarcas bestigning av Mont Ventoux via Augustins Bekjennelser til sin egen oppstigning til Fagervann i samvær med en ikke navngitt person kalt Leseren, en litt tverr turkamerat. Det er, på sin sære måte, stor litteratur.

Meg tok det en time fra parkeringsplassen ved Skar til Fagervann. Mye motbakke der, men det er sjelden en diktsamling beveger meg såpass. (Jeg hadde ikke vært der før.)

Doffen

2009-05-21T22:52:00.003+02:00

Doffen Dahls litterære talent var ikke større enn at det lett ble overgått av hans mye sterkere anlegg for dagdriveri. Romanene han begynte på, endte i beste fall som noveller. Hans planlagte livsverk, hovedverket, var ikke engang påbegynt da livet for Doffens del var omme, allerede i hans to og tredevte år. Men vittig var han, og et smittende humør erstattet den objektive kredittverdigheten; han fikk alltid bommet nok til livets omtrentlige opphold. Selv hans siste reise, som gikk til England, der han døde, var finansiert av en mesén.
I likhet med Johan Herman Wessel var han fra Vestby. Han ingen ting bestille gad, han heller. Noen kalte ham en plattenslager. (Hvorfor er det ordet på vei ut av bruk? Er det fordi det ikke fins skikkelige plattenslagere lenger? Spørsmålet kan bli stående på vent.) Han fornærmer min intelligens! skal Ibsen ha sagt. Vel, så er han i det minste omtalt av Ibsen.
Jeg kom til å tenke på Gustav Adolf Dahl (1855-87) i forbindelse med den stigende gru som melder seg når boka går i trykken og ingen vei er tilbake, og ingen vei utenom: Romanen kan ikke bli bedre eller annerledes, og mens den litterære dommedag rykker nærmere, ligger teksten i et limbo, der den saktens kan angre, men ikke omvende seg. For sent, for sent! Det tar minst tre måneder, kanskje mer, så blåses det i noen trompeter, og så svarer noen basuner fra den andre siden, og i midten ligger forfatteren som det gamle Jeriko, beskyttet av selvironiens smuldrende forsvarsverker.
Romanen handler for en stor del om en middels begavet forfatter. Perfide kritikere kan sikkert få seg til å spørre om det er et selvportrett. Andre, ikke fullt så perfide, kan komme til å stønne over enda en roman med en (mislykket) forfatter i hovedrollen. Men er det egentlig så mange av dem? Rams opp! kan jeg si, og du skal se de får problemer. Det er, når det kommer til stykket, ikke så mange som man kanskje skulle tro. Altså romaner om forfatter som ikke finner seg til rette i samfunnet, men heller ikke kompenserer med å lykkes i litteraturen. Det er langt flere av dem i virkeligheten! Altså forfattere, som ikke helt lykkes og trives. Det kan jeg påvise. Eller påpeke. I hvert fall nevne for dem.
Jeg har utgitt roman før, men ikke så ofte at jeg har rutine på det. Mottagelsen har vært nådig, stort sett, iblant nesten forbløffende positiv. Men siden sist er verden blitt mye råere. Hvem skal ut? Hvem skal pipes ut? Hvem skal filmes i nærbilde mens han ikke får Brageprisen?
Vel, kan du si, så ble han i det minste filmet.
Min romanperson var tenkt som en ren karikatur. Så ble han en karakter. Ikke bare sympatisk, men han forsvarte seg godt. Det var ikke fritt for at jeg begynte å sette pris på fyren. Jeg kalte ham Gaute Yttring, og det navnet levde han godt opp til. Hvis noen antyder at han er mitt speilbilde, eller selvbilde, skal jeg peke på Doffen Dahl.
Forut for Hans Jæger: Doffen Dahl. Bohemforfatterens urbilde. Verden er full av etterligninger.

En Zola fra Sauda

2009-05-07T21:27:00.004+02:00

Kjartan Fløgstad er en så solid og seriøs forfatter at han fortjener litt oppmerksomhet, og han kan vel ikke egentlig klage. Selvfølgelig, man kan alltid ønske seg mer, men sant å si har han i årenes løp fått ganske mye. Nå også i Frankrike. Norsk litteratur har en høy stjerne, relativt, særlig i relasjon til folketallet, på det franske litterære firmamentet. Den tid er fjern da franske mediers stjerneformidler av litteratur, Bernard Pivot, stakk opp en avvergende hånd og sa: Kom ikke trekkende med enda en norsk romanforfatter!
Jeg husker det godt. Jeg satt og så på tv en fredag kveld for noen år siden, før Berlinmuren falt, så vidt jeg husker, uten sammenheng forøvrig. Apostrophes var et mye sett samtaleprogram om nye bøker, og Pivot var uforlignelig programleder i en årrekke. Uforlignelig, nettopp, for da Brikt Jensen forsøkte å imitere konseptet på NRK, skjønte man at forskjellen mellom Brikt og Pivot var som mellom snakke og lytte. Bernard Pivot fikk forfatterne i tale, Brikt Jensen snakket dem i senk. En talefør nordmann er en bergenser, mens en lydhør franskmann er et unikum. Og Pivot var lydhør. Det eneste han ikke ville høre om, var enda en skrivende nordmann.
Siden da har norsk litteratur satt seg i respekt, og mye er blitt oversatt til fransk, nå også Fløgstads siste: Grand Manila. Oversatt fra néo-norvégien av Céline Romand-Monnier (hvor har hun lært nynorsk?) og utgitt på Stock, et av de største forlagene i Frankrike, i serien ”Cosmopolite”. På tide med en omvei innom det nynorske, står det i magasinet Lire. Er man kosmopolitt, hører nynorsken med.
Tidligere er temmelig smale bøker av samme forfatter utgitt på fransk, får vi opplyst, blant annet Vegen til Eldorado (Fotnote: Dette viser seg underveis å være romanen Dalen Portland. Jeg tok det i farten for å være en essaysamling om arbeiderklassens forhold til repertoaret på Eldorado kino. Min feil.) og Pyramiden (som er en smal sak. Her tar jeg ikke feil.). Men Grand Manila er en større roman, 450 sider, et løft (for oversetter og utgiver, dog solgt for € 22,50, omtrent halvparten av bokprisen i gamlelandet). Og anmelderen ser Fløgstad som ”en slags skandinavisk Zola”.
Det er en karakteristikk, men også en kompliment. Ikke alle er en slags Zola, i franske kritikeres øyne. Det er den type bokomtale som gir lyst til å skaffe boka og lese den. Velvillig og imøtekommende, og selvsagt ikke utfyllende, men pirrende nysgjerrigheten. ”En storartet dokumentarisk roman der forfatterens barndoms bygd fremstår under et diadem av skyer, som han skriver så levende om at de fremstår som egne bipersoner i romanen,” sier signaturen A.C. Trolig identisk med André Clavel, selv en kosmopolittisk orientert litterat.
Et diadem av skyer over Sauda. Jeg er selv fra en ganske annen kant av landet, men disse skyene fikk jeg lyst til å lese mer om. På neo-norsk.
(Klikk på bildet så blir det leselig!)

Prestens fjes

2009-05-05T20:39:00.003+02:00

Slik så Jens J. Jansen ut når han tok på seg penklærne. Jeg legger ut bildet her for å vitne om at jeg har skaffet meg skanner.

Trosorganet

2009-05-03T22:32:00.001+02:00

Jeg slutter ikke å forundres over den Guds mann Jansen. Spørsmålet var, opprinnelig, om menneskenes hjerter forandrer seg over tid. Svaret har latt vente på seg, for hele problemstillingen er havnet i skyggen av forundringen over denne intelligente, beleste og barnlige sjel som tror på både Gud og vitenskapen, Peter og Paulus, religionen og fornuften. For hundre år siden skrev han dette, apropos tjenernes overordentlige betydning i samfunnet: ”Tænk dem borte. Hvilke Vanskeligheder blev der ikke, selv for os som har flinke Hustruer. Hvem skulde vaske Gulvene, hvem skulde hjælpe os med Barna, hvem skulde staa op i Kulden og varme vore Værelser, hvem skulde bære Ved og Kul og Cokes?”
Det ser ikke ut til å kunne tenkes noe svar på disse spørsmålene. Uten tjenere ville gulvene gro igjen av skitt, værelsene bli stående uoppvarmet, og barna ville ikke engang lære sitt fadervår: ”Gaar der ikke Mænd og Kvinder blant os, som af Barnepigen lærte at bede sit Fadervor og at elske Jesus?”
Her ledes jeg inn på en tanke om at mange barn i mellomtiden har vokst opp uten barnepike, uten fadervår og uten innlært kjærlighet til Jesus, og at dette kanskje bidrar til å endre menneskenes hjerter i det lange eller middels lange løp? Men det spørs hva vi mener med hjerter. Vi skulle ha bestemt en definisjon for lenge siden, selvfølgelig. Nå er det liksom for sent. Men for nå å gripe fatt i sedeligheten: Til alle tider har menneskene begjært hverandre i sine hjerter, og annerledes var det ikke i Varteig, der vår mann, presten, forsøkte å få bukt med uvesenet, og klarte det.
”Usedeligheten ligger som en stor bøyg over by og bygd. Den skikk at den legemlige hengivelse skal skje før bryllupet, er mangesteds så sterk at man nesten kan si at dette er den gjengse form for forlovelse.” – Men det året Jansen bestemte seg for å ta et oppgjør med synden og holde en brennende preken, ble det nok slutt på natteløperiet, men også på giftermålene. Ingen i Varteig giftet seg lenger. Unge folk skjønte ikke hvordan de skulle bli forlovet, hvis den gamle, velprøvde måten plutselig var forbudt. Dette forteller presten med en snev av humor og selvironi, men hvordan det igjen ble skikk på sakene i Varteig, slik at menneskeslekten også der i bygda kunne føres videre, holder han inne med.
Jansen var en moderne prest, en kunstnersjel som tok seg helt ut i sine prekener, som han fremførte uten manus. Da det ble aktuelt å utgi prekenene hans i bokform, måtte han engasjere stenograf. Etter gudstjenesten lå han rett ut, døden nær av nervøs overanstrengelse. Han led av noe ingen lider av lenger, nemlig nevrasteni. Men preknene hans ble populære. Kontroversielle var de også. Forut for sin tid, bakut for vår.
Som vitenskapelig interessert, opptatt av psykologi, arv og miljø, og evolusjon, mener han det må finnes et trosorgan i mennesket, en egen sjelelig funksjon som muliggjør et gudsforhold, også kalt en tro, i tillegg til, eller kanskje på tross av all fornuft. Her i boka utdyper han ikke denne teorien. Men det er mye som tyder på at dette organet må oppøves fra tidlig barndom og gjerne holdes ved like ved trening, som musklenes spenst og styrke. Aftenbønn, bordbønn, kirkegang og andakt vil da være adekvate treningsformer, og listen er ikke utfyllende. Faste, askese og flagellasjon er ekstremsporten her, for ikke å glemme selvmordsattentater med paradiset som endemål.
Her forekommer det meg at vi er inne på et aspekt ved menneskenes hjerter. Tilbake til Sigrid Undset. Jansens trosorgan, om det noensinne har eksistert, må være blant de siste hundre års mest degenererte organer. Det er like før vi har motbevist Undsets merkverdig klossete tese om hjerter og aldeles intet til alle tider. Men se om det ikke straks kommer tilflyttende langveisfra nye hjerter med svulmende trosorganer, liksom for å fylle tomrommet.
Det neste århundre blir religiøst, eller ingenting! skal André Malraux ha sagt. Det har vist seg vanskelig å påvise hvor eller når han sa det. Men i alle fall. Det er dette århundret han mente. Religiøst nok i massevis allerede, etter min smak.

Presten og hans lykke

2009-04-30T21:59:00.004+02:00

Kapittel XVII var det første jeg leste i J.J. Jansens erindringsbok Oplevet og tænkt (1909). Kapittelet heter Erotik, og det handler om presten som kjønnsvesen. Bør en Prest være gift? spør han leseren, og tenker seg om lenge før han svarer. I mellomtiden siterer han biskop Martens, som har merket seg at ”den sexuelle Akt er en Handling, under hvilken Viljen synker ned i Naturprocessen”. En interessant observasjon.
”Da jeg blev Prest, vidste jeg hvor nær det religiøse og det erotiske ligger hinanden i Menneskesjælen,” skriver Jansen. Hva er dette? Er det et teologisk anerkjent naboskap? Mine assosiasjoner går til den hellige Theresa, avbildet i ekstasens stund av Bernini, og samtidig tenker jeg på en ufattelig sexy kantate av Bach, der en kvinnesolo med dyp brystklang synger Komm! Ja, komm! og det hjelper lite å få høre at det er Døden og Jesus hun kaller på. Ekstase er ekstase. På dette felt er menneskenes hjerter som de pleier å være til alle tider.
Jansen selv var, som vi hørte i forrige kapittel, ugift helt til sitt 37. år, da den til ham utvalgte endelig ble sendt til Skjeberg med Østfoldbanen. Det, skulle man tro, var lenge å vente. Her er oppskriften:
”Jeg ba Gud alvorlig og bestemt at han ville ta bort fra meg all erotikk, helt til han lot meg møte den, som han ville gi meg til hustru. Bønnen ble oppfylt.”
Alvorlig og bestemt, ja. Det er nok det eneste som nytter. Man forestiller seg ikke resultatet om han hadde bedt Gud i en mer spøkefull og lettsindig tone. Pussig nok er dette den samme mann som i sin ungdom hadde problemer med troen på miraklene. Han var rasjonalist, noe som i mine øyne tjener ham til ære. Jomfrufødsel og legemlig oppstandelse er blant de ting det kan være vanskelig å gå med på for en menneskelig fornuft. Jeg fikk ikke riktig med meg hvordan han løste denne floken, men prest ble han, og i mange år levde han i fred for erotiske forstyrrelser. Ikke noe lite mirakel bare det.
En pussig refleksjon avslutter det altfor korte kapittelet om erotikken: ”Jeg tror, at flere unge Mænd vilde gifte sig, om de vidste, hvilken høi Menneskelykke den ægteskabelige Forening er.”
Her skjønner jeg ikke helt hans bekymring. Ikke at jeg har studert ekteskapsstatistikken i Jansens levetid, men det var vel ikke uvanlig at unge menn giftet seg. De som lot det være, var vel helst sånne som ble stående på stasjonen uten å få noen gudesendt brud sendt til seg. Ellers tror jeg de fleste unge menn, da som nå, rent intuitivt, for ikke å si instinktivt, visste noe om den menneskelykken som ventet dem i parlivet, hvis de da ikke hadde bedt alvorlig og bestemt om å få slippe. Det er jo også mye mas og allslags sorg og elende forbundet med denne menneskelykken.

Opplevd og tenkt

2009-04-26T21:57:00.001+02:00

I motsetning til Sigrid Undset, som tross alt fikk en nobelpris i litteratur, er jeg tilbøyelig til å mene at menneskenes hjerter forandres aldri så lite fra tid til annen. Og om ikke hjertene, så i hvert fall sed og skikk. Derfor er jeg en hund etter memoarer og erindringsbøker fra gamle dager. De er mer pålitelige, i betydningen mer avslørende, enn romaner og dikt. Det er en uskyld i teksten hos den ikke-litterære skribent som røper mye mer enn hva den skarpt selvsensurerende dikter ville ha sluppet igjennom.

Det kan man i hvert fall tro. I virkeligheten inneholder enhver tekst ufattelig mye mer skjult budskap enn forfatteren noensinne ante, og av den grunn har moderne samfunn utstyrt seg med en høyt utviklet litteraturvitenskap, der andre kulturer kanskje ville nøyd seg med litt teologi og tilhørende eksegese.

Nok sagt. For noen timer siden ante jeg ikke hvem J.J. Jansen var. Mot slutten av loppemarkedet på Kringsjå skole innførte de imidlertid posesalg. Da rasket jeg med meg en bok fra 1909 med tittelen Oplevet og tænkt. Som stikkord for et livs resymé er det ikke dårlig. La oss se om menneskenes hjerter har forandret seg siden Jansens tid, tenkte jeg, og fortsatte å fylle bæreposen med de godbiter som fantes innen rekkevidde.

Vel hjemme med fangsten, som utgjorde to mellomstore tvillingtårn av ulest lærdom, var det presten Jansens erindringer jeg ble sittende med. Hans hjerte var gjenkjennelig, men annerledes. Det var et menneskehjerte, men for hundre år siden. Det minnet mest av alt om Nina Karin Monsen, sånn sett. Altså i sin påfallende hundreårighet. Eller i sin lovprisning av det gode, solide hjem: ”Naar den moderne Hedenskab med den fri Kjærlighed og Skilsmissepesten faar ødelagt Hjemmene, saa er mit Fædrelands Saft og Kraft borte.”

Intet mindre.

Nærmere studier (for ikke å si det som det var: videre skumlesning) viser at Jansen var en romslig og fremtidsrettet prest, bl.a med et fornuftig syn på arbeiderbevegelsen og sosialismen. Men like fullt et barn av sin tid, født i 1844, ett år før Wergeland døde. Han strever med vitenskapen og gudstroen, men finner ut av det, forbløffende moderne. Han minner om Tariq Ramadan, mer enn fru Monsen, i dette stykke.

Det blir kanskje anledning til å komme tilbake med mer om Jens Jonas Elstrand Jansen, prest i Skjeberg, Varteig og Røyken, en mann som oppriktig trodde Gud styrte menneskenes liv på individnivå, blant annet derved at han valgte ektefelle til hver enkelt. Arrangerte ekteskap, men ingen tvang, og en guddommelig plan bak det hele. Jansen selv var 37 da bruden dukket opp, endelig, bare 18 år gammel, men prestedatter, så å si i generasjoner. Møtet fant sted på Skjeberg stasjon.

Gud sendte henne med toget, bemerker memoarforfatteren i en korthuggen hovedsetning.

Fire hundre gærninger

2009-04-21T21:31:00.004+02:00

Ordet coup er så mangetydig at det nesten er abstrakt. Coup d’État er et statskupp, coup de main en håndsrekning, og er du ikke dans le coup, skjønner du ikke hva som foregår (ingen har fortalt deg det, du er utafor).
Når ordet coup står alene, betyr det alt og ingenting. Slag, spark, skudd og kupp er bare en sped begynnelse på en lang liste. Når det står sammen med 400, betyr det noe sånt som kjeltringstreker, dumheter, ungdomssynder, fest og moro, eller også et vilt liv som innbefatter alt dette. Samtidig mister fire hundre sin egenskap av nøyaktig mål for antall. Les quatre cents coups er først og fremst en film av Truffaut. Den tittelen kan visst bare oversettes med På vei mot livet.

Faire les quatre cents coups betyr (iflg. Le petit Robert) å skeie ut, begå (alle mulige, hundrevis, minst fire hundre) dumheter, havne på skråplanet, på kjøret. Det kan godt tenkes at importøren ikke kjente uttrykket og var henvist til å spole seg gjennom filmen for å finne på en norsk tittel. På vei mot livet! Hvorfor ikke Nedenom og hjem! På ville veier? På livet løs? Jeg for min del har jobbet med fransk i en mannsalder uten å støte på dette uttrykket annet enn i forbindelse med Truffaut-filmen. Men det kan også hende at importøren i sin tid fikk forklart uttrykket, og bare ikke fant noe tilsvarende på norsk. Nei, for hva skulle det være. På engelsk kalte de den The 400 Blows (uten at det betyr noe spesielt).

Men hvor kommer det fra? En morsom hypotese involverer beleiringen av Montauban på sekstenhundretallet. For å skremme de beleirede skal kongen ha fyrt av fire hundre kanonskudd på en gang (teknisk umulig: så mange kanoner disponerte han ikke), men folket lot seg ikke skremme, for de avholdt akkurat da et voldsomt ete- og drikkegilde (usannsynlig, da de bekjente seg til den temmelig asketiske og lite festglade Calvin); herav ”400 skudd” som uttrykk for et overdådig fråtseri med helning mot utskeielse. Fransk wikipedia gjengir legenden, men går ikke god for den, og er tilbøyelig til å tilskrive Truffaut enten farskapet eller fadderskapet til uttrykket. Ikke desto mindre feires De 400 skudd i Montauban hvert år, da med ristede hasselnøtter i sjokoladetrekk til minne om kanonkulene.

Être aux cent coups betyr, til sammenligning, å være svært bekymret. Da kan det hende man tenker på hundre hamrende hjerteslag. Men en coup de coeur er en brå forelskelse eller en plutselig oppstått forkjærlighet for noe. På dette felt er fransk et vanskelig språk. Eller tvert imot, lett: Du kan lære deg noen få, små ord, og med dem kan du si veldig mye forskjellig. À coup sûr.

[Bildet viser Jakobskirken i Montauban med kulehull etter kanonaden i 1621.]

Blomsterstykket

2009-04-19T18:38:00.007+02:00

For noen dager siden var det Jan van Huysums fødselsdag, opplyste Theme Melck på en blogg like i nærheten. Hvor får han det fra! Jeg husker ikke engang fødselsdagen til nærmeste familie. Han illustrerte gratulasjonen med et vakkert blomsterbilde av den samme Huysum (han malte mange). Men det var ikke det bildet han er kjent for i Norge, det som Wergeland fikk se hos stiftamtsmann de Thygeson på Skøyen gård, det som inspirerte ham til det merkelige verket Jan van Huysums blomsterstykke (1840).

Øverst her ser man det riktige blomsterstykket, slik det er gjengitt på den nyutkomne, engelske utgaven av Wergelands dikt. (Oversatt av John Irons, med et forord av Ali Smith, Maia Press, London 2009. Eksklusivt opplag.)

Til høyre har vi tittelsiden fra 1840 med noen av de typografiske krusedullene Wergeland insisterte på. En mann jeg kjenner fant nettopp en pen førsteutgave på antikvariat.net. Han ga 2000 nkr for den. Til sammenligning koster den engelske mindre enn 10% av den prisen. I farger. Og med et kort etterord av en norsk forfatter.

Stein i skoen, glede hele dagen

2009-04-14T22:00:00.001+02:00

Det er kvelden, det skumrer, og det har vært en god dag. Den endte med at jeg spiste en oppvarmet fiskegrateng, nesten hjemmelaget, fra en fisk, vilt og delikatesse i nabolaget: Laksen (anbefales). Det er mye bra på Bjølsen. Midt i Bergensgata ligger en bruktbutikk, til inntekt for rehabilitering av folk som har brukt for mye rusmidler, drevet av kristne sjeler med ubestemmelig aksent. I løpet av dagen var jeg innom og kjøpte et eksemplar av Norges kulturhistorie i 8 bind, billigutgaven. Litt falmet rygg, litt utdatert, men ulest, rikt illustrert, artig å bla i, ikke dyrt. Et pent eksemplar av Sylvia Plaths Glassklokken fikk jeg på kjøpet. Den har jeg hatt i mitt eie før en gang, for lenge siden, men da i et helt annet utstyr. Mon det ikke var en Kolon-bok? Jeg fikk aldri lest den; nå får den en ny sjanse. Vårkvelden skumrer før jeg får bladd meg gjennom all denne boklige lærdommen.
Det har vært en god dag fordi jeg (liksom) har lagt av meg et tungt kløv og kan (åndelig sett) løpe og sprette. Å vite at jeg kan er nok til å avstå fra å gjøre det; jeg blir sittende.
Allerede i går kveld sendte jeg av gårde (epost er en fin oppfinnelse) en tung oversettelse, som jeg har slept på i flere måneder. Det var så trått språk i den, som å vasse til knes i råtten snø med en sekk full av rullestein; en stor lettelse å bli kvitt.
Hva jeg gjorde før frokost, vil jeg ikke avsløre, men etterpå gikk vi et stykke vei sammen hånd i hånd, og det var i det hele tatt en god start på dagen.
Under frokosten, som er et enkelt måltid her i huset, sendte jeg av gårde manus nummer to på kort tid. Epost er virkelig veldig greit. Redaktøren kvitterte noen timer senere, sa han skulle la høre fra seg ASAP. Fint. Kanskje han må lese hele greia om igjen, i så fall tar det vel noen dager før ASAP er omme, men han kan ikke refusere den nå. Den er jo antatt. Jeg har holdt på i et par måneder, minst, ganske intenst, etter at den faktisk var antatt, og nettopp derfor kan det tenkes at den ikke er antatt lenger, for det er jo blitt en litt annen bok. En enda bedre bok, mener jeg, men redaktøren min er en ganske vrang type. Han tror på Ohms lov, som knesetter motstandens estetikk i elektrisitetens verden, altså det merkelige fenomen at motstand får strøm til å gløde, varme og lyse. Han later til å tro at det samme gjelder for manuskripter, så jeg er forberedt på det verste.
Nei, det er jeg egentlig ikke. Ikke det verste. Litt mer motstand, til nød, men ikke det verste. Antatt er antatt. Kom ikke her med trusler om refusjon på fallrepet.
Det viser seg at det er 20 år siden sist jeg utga en roman. Det er vel et såpass langt mellomrom at man ikke risikerer å bli hetset for høy produktivitet. Noen forfattere lider under slik hets, står det i en riksdekkende avis i dag.
Etter frokost og spasertur satte jeg meg til med en ny oversettelse. Silkeføre. Språket gnistret i tusen diamanter, både forfatterens og i all beskjedenhet, oversetterens. Kløvsekkene var levert, jeg hoppet og sprang som en fole (åndelig sett) og gikk, etter noen siders fryd, til en lunsjbar i nærmiljøet, der jeg overfladisk leste dagens tabloid med en halv liter øl og søte, svenske oppvartere på alle kanter. Spør ikke meg hva det sto i Dagbladet i dag, men jeg syns faktisk de har fått en stilig layout nå, og Simonsen tar seg ut som aldri før.
Været var ikke noe særlig, men det blir som den lille steinen Sartre hadde i skoen, den dagen han fikk brev fra forlaget om at hans første bok var antatt til utgivelse. ”Jeg har en stein i skoen, som jeg ser helt bort fra,” skrev han til kjæresten sin.

Imagisme

2009-03-24T22:17:00.002+01:00

Diktet Harespor, gjengitt nedenunder med litt feil i linjedelingen (pga illustrasjonen), er såvidt jeg kan skjønne et eksempel på imagisme på norsk. Eller kanskje vi står overfor det objektive korrelat?
Harald Sverdrup (1923-1992) studerte engelsk, kom til Oxford med stipend og leste nok det meste av den moderne engelskspråklige diktningen. Senere i livet erklærte han så ofte han kunne at litterære teorier var ham uvedkommende. Han kan likevel ha skrevet imagistiske dikt, uten for den saks skyld å bli imagist på livstid.
Dette diktet hadde opprinnelig en annen tittel. Det var konsulenten på forlaget som fant det litt for eller altfor. Diktets bilde skal ikke være en illustrasjon. Den opprinnelige tittelen var overtydelig. Den begrenset diktets uttrykkspotensial.
Som det nå står, med den nøytrale tittelen Harespor, er det åpent for tolkning. Et liv på flukt? Omgitt av livsfare? Kringsatt av fiender? Så får det være tilgitt at sporet i snøen umulig kan være vel vitende noe som helst. Det er nok den hoppende haren som vet.
Den opprinnelige tittelen, som ble endret på råd fra konsulenten, var Diktet.

Harespor

2009-03-15T20:21:00.002+01:00

Et harespor i nedsnedd skog,
en angst som danser gjennom lys og skygge

vel vitende at rovdyrsnutene har teft
og jegeren står i silhuett mot månen.

(Harald Sverdrup: Isbjørnfantasi, 1961)

Metropolitain

2009-03-12T21:35:00.001+01:00

Rushtid i metroen er ikke alltid forbundet med lyst. Man står i en folkemengde og duver i takt og skubber til hverandre, og det kan oppstå gnisninger, mens man farer i høy fart gjennom et hull i jorden langt under bakken. Jeg hang i stroppen ikke langt fra en av skyvedørene, og for hvert stopp ble det litt ekstra skubbing av folk som skulle av, og andre som kom på.
Slik jeg sto med ryggen til kunne jeg ikke se hvem det var som steg på og klemte seg inntil meg bakfra. Hun valgte seg ett av mine ben og klemte knærne om det, etter hvert også lårene, og jeg kunne nok ha klart å vri på hodet for å se hvem det var, men det var plutselig blitt moralsk umulig, liksom uanstendig. Det ville være å avsløre henne. Jeg levde i sølibat på denne tiden og syntes i grunnen det var godt med litt nærkontakt.
Da metroen stanset og vi måtte vri litt på oss for å slippe av folk, tenkte jeg at hun nå sikkert ville finne en mindre klemt posisjon, men så snart dørene klappet sammen igjen, var hun innpå meg med lårmusklene sine.
Til da hadde jeg kunnet tenke at det var noe jeg innbilte meg, det var så trangt at hun ikke kunne stille seg annerledes enn med ett ben på hver side av mitt slik at skrittet hennes kom til å gnisse mot mitt lår hver gang metrovognen ristet, og det gjorde den hele tiden. Men da hun kom tilbake i samme stilling, ble jeg sikker i min sak og merket en rødme stige meg opp i hårroten. Det var da også temmelig varmt i trengselen. Det var ikke ubehagelig.
Muligheten for at det kunne være en mann med homoseksuelle tilbøyeligheter, falt meg knapt inn. Det manglet mye på at det skrittet jeg kjente presse seg mot låret kunne tilhøre en manns kropp. På neste stasjon motsto jeg ikke lenger fristelsen til å kikke. Jeg mener ennå jeg var i min fulle rett. Hadde jeg ikke krav på å vite hvem det var som brukte meg som erotisk stråmann eller substitutt for et kjærlighetsliv? Stor var min forbauselse da jeg oppdaget en ung, vakker jente av nordafrikansk type, svøpt i tradisjonell gråblå kjortel og med en lys, nesten hvit hijab. Et sekund møtte jeg blikket hennes, så slo hun sitt ned og vendte seg bort, trakk seg unna.
Allerede på neste skulle jeg etter planen gå av. Siden hun tydeligvis hadde vendt seg bort fra meg, fulgte jeg planen, ellers kunne jeg tenkes å bli stående med henne til terminus.
Dette skjedde i Paris for snart to år siden. Jeg hadde nesten glemt hele episoden, da jeg i dag leste at enkelte muslimske samfunn nekter kvinnene sine å dra til Mekka, da faren for at det i trengselen kan oppstå sammenstøt mellom kvinner og menn, er overhengende, og derved ville begge parter gå glipp av den rituelle renhet som er nødvendig for å få det rette utbytte av pilegrimsreisen. Jeg skjønte umiddelbart poenget.

Åndenes makt

2009-02-22T18:42:00.004+01:00

En gammel oljelampe ligger og slenger i veikanten, og du tar den opp, selvfølgelig, selv om du ikke har noen tro på at det er en ånd i den. Du gnir litt på den likevel, liksom distré, later som du ikke gnir i det hele tatt, for du er jo et moderne menneske, men når ingen ting skjer, kaster du den fra deg igjen og går videre.
Ingen grunn til å være skuffet. Eller hadde du likevel et håp om å bli Aladdin? Siden eieren har kastet fra seg lampen, er den nesten sikkert i ustand. Uten noen iboende ånd, og ute av stand til å lyse, da er det strengt tatt ikke en lampe lenger. Det er bare noe skrap. Du kunne tatt den med til skraphandleren, den er tross alt av kobber, men ærlig talt, hvor finner man en skraphandler når man trenger en?
Vel … Men hva om det var en bok? Ikke en lampe, men en bok som ligger og slenger langs stien der du går. Tar du den opp? Gnir du litt på den? I boken skal det være en ånd. Hvis ikke, er det bare noe skrap.
Med mindre du er vitenskapsmann av littviter-arten. I så fall vil du være skeptisk til enhver teori om at det skulle befinne seg en ånd mellom de to permene. Litteraturvitenskapen er kommet ganske langt i våre dager. Den har påvist at mellom to bokpermer er det bare papir med tegn på. Det finnes for eksempel ingen personer i litteraturen, og ingen forteller, dermed heller ikke noen fortellerstemme. Noen kan strekke seg til at det er figurer der, figurer som handler og leverer replikker, men de ekstreme holder fast ved at det kun er tegn. Bokstaver, skilletegn og mellomrom – noe annet står det ikke i bøker (vi ser da bort fra billedbøker).
Om man går disse fundamentalistene på klingen, vil de nok innrømme at bokstavene danner ord, og ordene setninger, og at setninger heter meninger på svensk. Altså at det i hvert fall i svenske bøker presenteres en hel rekke meninger. Men derfra til å hevde at det i litterære verk bor en ånd, er det et langt sprang.

Jeg tenkte på dette i forbindelse med Hamsun. Problemet Hamsun. Hvis Hamsuns ånd lever videre i Hamsuns bøker, må man omgås dem med varsomhet. Siden vitenskapen ikke forsker på ånder, vet vi ikke noe sikkert om deres makt. Men det kan vel ikke utelukkes at bokens ånd tar bolig i leseren. Det ville nesten være leit, sett fra et forfattersynspunkt, om ikke bøker hadde såpass utsikt til betydning. Bare den leser som allerede har en sterk ånd boende i seg, kan stå imot angrep fra Hamsuns ånd, slik den er nedlagt i hans romaner, kunne man tenke seg.

Papiravisen

2009-02-19T17:31:00.002+01:00

Heder, hyllest og ære til dagsavisen Klassekampen! I dag døde Knut Hamsun for mange år siden, og dermed innledes Hamsun-året 2009. Det er jo ikke uproblematisk. Klassekampen feirer jubilanten (jubilerer man på dødsdagen?) og belyser problemet han representerer ved å trykke et litterært essay fra 1936 - på hele forsiden!
Essayet er skrevet av Nordahl Grieg. Jeg er ingen uforbeholden beundrer av denne forfatteren, men likevel. Hamsun-artikkelen er knakende god!
Og Klassekampen beviser at papir er det beste underlag for aviser.

Utholdende motstand

2009-02-10T18:43:00.002+01:00

En hund som uler mot månen, vet nok innerst inne at det ikke nytter. Den fortsetter å ule, og månen er like rund. Tenker hunden kanskje på solidaritet, massemobilisering: Hvis alle skogens ulver og alle byens løsbikkjer og alle skjødehunder, jakthunder og prakthunder satte seg på bakbeina og ulte? Da måtte vel månen vike!

Ulingen er hundens protestvise. Hunden bekjemper fullmånen med sang. Men lar månen seg affisere? Ulingen fortsetter, måne etter måne, uten at hundene teller sine nederlag. Det som var ment som en protest, en kamp, et engasjement for det rette (mot det runde i månens rundhet), blir etter hvert til et uttrykk med egenverdi. Ulelyden er budskapet. Hunden uler kunst, et ul for ulets skyld.

En hund som har levd en stund, vet dessuten at månen må gi seg til slutt. Den viker litt, trekker seg sakte tilbake, blir mindre for hver natt som går. Så det er bare å stå på. Uten hundenes engasjement er det ikke godt å si hvordan nattehimmelen hadde sett ut.

Kvalifisert skuffelse

2009-02-01T21:05:00.001+01:00

Ikke at jeg tar det hele og fulle ansvar for at regjeringen er rødgrønn her i landet, men et visst medansvar må jeg tilstå. For tre og et halvt, snart fire år siden, ga jeg min stemme til ett av de rødgrønne partiene. Alternativet var å sitte hjemme. Det alternativet kommer jeg antagelig til å benytte neste gang. En regjering som går inn for lovfestet vern mot kvalifisert religionskritikk, kan jeg ikke støtte.
Jeg har allerede skrevet under på et opprop. Og alle landets vettuge lederskribenter og kommentatorer har skrevet og kommentert. Men det er én ting de ikke har fått med seg, av gode grunner. Det er min troskyldighets skuffelse.
Politikk er det muliges kunst. Kameler er til for å slukes rå. Idealer bes innlevert i skranken. Sammen med prinsippene, takk!
Men at ytringsfrihet kan være et verdiløst kort i regjeringens uopphørlige kabal! At våre liberale, radikale, kanskje til og med litt sosialistiske politikere i regjeringsposisjon kan være villige til å ofre dette kortet for husfredens skyld, eller altså bare for å få en håpløs kabal til å gå opp!
Det skuffer meg. Og det er ikke å si det mildt. Skuffelse er en sterk følelse.
Jeg trodde for godt om de politikerne jeg ga min stemme til. Det er kanskje det som svir verst. De gir meg følelsen av å være troskyldig, altså dum.
Det minner om å våkne midt på natten og kjenne at dobbeltsengen er forlatt. Din ektefelle foretrekker i all stillhet en annens sengeleie. Da føler man seg dum. Hvis det er første gang det skjer, vil jeg ikke nøle med å kalle det en kvalifisert skuffelse.

En fryktelig sanselig natur

2009-01-22T23:59:00.003+01:00

”Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren.” – Det kaller jeg prosa! Legg merke til at det ikke står: Fra den dag hadde de et alkoholproblem begge to… Heller ikke: Fra da av var de begge uforbederlige alkoholikere. – Det er her vi ser forskjell på god og dårlig prosa. Det er også forskjellen mellom avisreferat og roman. Eller mellom sosiologi og skrivekunst. Jeg mener, for å utdype forrige innlegg, at ”plutselig ble de bestevenninner” er en slags sosiologi, eller et referat, som ikke blir bedre av at klisjeen utdypes med en tautologi. Men nok om Le Clézio.
Jeg har fått en plutselig og uventet sans for Amalie Skram. Hittil har jeg bare lest en novelle av henne (hennes debutarbeid), og det skjedde for noen dager siden, men jeg har de beste forsetter. Hellemyrsfolket neste!
Denne nyvakte begeistring kan jeg takke Liv Køltzov for. Hennes bok om den unge Amalie Skram – en diskutabel tittel, ettersom den unge Amalie het Alver, og deretter Müller. Skram blir hun hetende først på bokens siste sider, og da er hun ikke lenger ”den unge” – Køltzovs bok er ikke ny, men den kom meg nylig i hende, og så begynte jeg å lese den.
Køltzov gjør noe eget med biografisjangeren. Første side handler om regnet i Bergen. Det blir nesten for meget, men det holder akkurat, og denne stilistiske balanseringen på stupkanten er direkte nervepirrende. De fire hundre resterende sidene er ikke alle like spennende, men de gir et fasettert bilde av et kvinnemenneske som jeg hittil i livet ikke har interessert meg for.
Den manglende interessen skyldes en typisk fordom, og fordommen stammer fra kvinnekampens tid i 70-årene, da Skrams forfatterskap ble brukt som dokumentasjon for mannekjønnets evig undertrykkende karakter. Forfatterinnen fremsto den gang som seksualfiendtlig, frigid og grunnleggende uvennlig innstilt til mannens seksualitet. Jeg tenkte at dette kunne jeg spare meg for. Seksualiteten var vanskelig nok som den var, om man ikke også skulle la seg fordømme av en frustrert og smågal skipperkone fra Bergen.
Liv Køltzov har overbevist meg om at jeg tok feil. Hun siterer Bjørnson, som bidrar til å korrigere mitt fordomsfulle førsteinntrykk. Bjørnson sier til Amalie, like før hun blir Skram: ”Du er en frygtelig sanselig natur, i mat, i farver, i drik, i kønslyst – og later som du ikke er det!”
Bjørnstjerne Bjørnson dementerer dermed alle rykter om frigiditet. Hun bare later som! I ekteskapet med Erik Skram, en utpreget damevenn, fikk trolig hennes fryktelig sanselige natur utfolde seg, men der stopper denne boka. Jeg har tenkt å lese videre.

Verdensmester i romanskriving

2009-01-15T20:02:00.003+01:00

”Og så, plutselig, ble de bestevenninner. De gikk ikke fra hverandre mer, de var sammen bestandig.”
Går det an å skrive to sånne setninger etter hverandre, og likevel få Nobelprisen i litteratur? Jeg hadde to nyttårsforsetter i år, og det andre var at jeg skulle prøve å gi Le Clézio en ny sjanse. I dag åpnet jeg den siste romanen hans, La ritournelle de la faim (”Sultens runddans”), og den begynte meget bra. Det var en effektiv, stram skildring av å være sulten som barn, kjenne sult over lang tid og så plutselig få noe næringsrikt å spise, for eksempel tørrmelk (pulver, inntatt med skje), eller oljen i den tomme sardinboksen, eller amerikansk Spam (nei, ikke elektronisk søppelpost, men daumann-på-boks!). Det var så man kjente smaken av disse egentlig ganske ekle, men i dette tilfellet livgivende næringsmidlene. Det virket autentisk, selvopplevd. Den hvite, hjemmebakte formloffen kjenner jeg ennå lukten av.

Videre fortelles det om en ung jente i Paris lenge før krigen, ca 1930, tenker jeg, og jeg lar meg forbause over Le Clézio. Sist jeg leste denne forfatteren, var han ingen epiker, han var en dveler. Han skrev en hel diger roman om Sahara! Jeg kom aldri til nærmeste oase. Men her forteller han både bredt og skarpt – og levende! Avanserte litteraturvitere fra Horten får ha meg unnskyldt, men denne fortellingen lever. Man vet ikke hvem fortelleren er, men det er jo nærliggende å mistenke forfatteren, som kanskje bruker sin egen mor som modell. Jeg vet ikke. Jeg har bare lest til side 38. Der sto de to setningene jeg siterte.

Hvis noen ba meg gjette hvilken nobelprisvinner det var som hadde skrevet noe sånt, ville jeg kanskje ha tenkt på Pearl S. Buck. Ikke alle som har fått denne prisen i årenes løp, er verdens beste forfattere. Atten svensker kan også ta feil. Men jeg skal lese videre, spent på hvordan det går med bestevenninnene…

Uventet oppførsel fra virkelighetens side

2009-01-11T18:13:00.002+01:00

Nifse ting skjer. Ting forsvinner. For bare å ta to eksempler: Sms-meldingene mine blir borte! Dvs de kommer ikke frem. Borte blir de ikke, for de ligger et sted i den lille telefonen under den løgnaktige overskriften ”Sendte elementer”. Der ligger de og later som de er sendt, men det viser seg å være feil. Da begynner det å bli tåpelig: Når du må ringe til mottageren og spørre om hun har fått meldingen du sendte henne (for ikke å forstyrre med en telefonsamtale). Og når hun da svarer nei, blir du nødt til å fremføre sms’en din muntlig, etter hukommelsen. Det er vel knapt noen tekster som egner seg dårligere til høytlesning enn nettopp sms’er.

Samtidig viser det seg at et innlegg jeg postet til nabobloggen (Theme Melk), ble borte etter kort tid. Det er sånt som skjer, innvender kanskje du, det er bloggeierens fulle rett å moderere vekk impertinente innlegg. Jo, men for det første var det en heller vennligsinnet kommentar, kanskje litt på siden av temaet, men ingen ting å ta på vei for, etter min mening. Og for det andre pleier slettede innlegg å bli erstattet med en standardmelding: ”Innlegget er slettet på grunn av slibrig usaklighet” eller lignende. Her hvor mitt innlegg skulle stå, står det ingen ting.

Det er som om jeg aldri skulle ha skrevet det. Sms’ene legger seg i det minste i en mappe, der jeg kan få bekreftet at de faktisk er skrevet, om enn ikke sendt. Men denne kommentaren – det gjaldt spørsmålet om litteraturen alltid handler om hvordan det er å være menneske, eller om den av og til kan handle om noe annet – den finnes det ingen kladd og intet avtrykk av, og hadde ikke min sjel vært så tvers igjennom jordnær og solid, ville jeg ha kunnet føle en avgrunn åpne seg i det ugjennomtrengelige mørket som virkeligheten hviler i, og nok en gang erfare hvordan det er å være menneske i en verden der naturlovene ikke engang overholdes av vår egen natur. Mindre enn dette kan avføde angst i svakt fundamenterte sjeler.

Håkon Bleken 80

2009-01-07T10:27:00.003+01:00

Hedersmann og maler Håkon Bleken fyller 80 denne uka, fremgår det av Klassekampen. Gratulantene må nok stille seg i kø. Jeg sniker i køen og bukker.

Vår Pusjkin

2008-12-26T15:51:00.005+01:00

Wergeland er Norges Pusjkin. Nå foreligger han på russisk. Snart også på engelsk.
Mer!
Så kommer han på tysk og nederlandsk. Og til slutt på fransk.
Vi snakker ikke om samlede verker, riktig nok, men likevel: Et helstøpt lite verk, den merkverdige fantasien over et blomsterbilde av Jan van Huysum...
Dette er et resultat av Wergelandsåret 2008 og en stor frivillig innsats fra Bjørn Herrman og én til. Takk for det gamle!

Dette er ikke en rose

2008-12-13T17:50:00.001+01:00

Mer om roser og ikke-roser.

Wergelands Bella

2008-12-08T16:09:00.005+01:00

Endelig fikk Wergelandhunden litt oppmerksomhet!
For ikke lenge siden skrev jeg her på bloggen at hundens ettermæle ikke på noen måte kommer opp mot hestens. Alle kjenner Veslebrunen, men hvem husker Bella?

Hvordan det skulle gå med denne hunden etter at dens herre var død, hørte til Wergelands siste bekymringer. Det aller siste brevet han skrev, var en donasjon til Zoologisk museum, der han tenkte seg hundet utstoppet eller presentert som skjelett: ”Men vil De have den, saa tag den strax, da den forstyrrer mig min knappe Søvn.”
Datert 6. juli 45, fem dager før Wergeland trakk sitt siste sukk.

Om Bella, som fins i utstoppet stand på Folkemuseet den dag i dag, og om andre hunder i Wergelands liv, skriver Liv Emma Thorsen opplysende i siste nr. av Morgenbladet. Abonnenter kan lese artikkelen her. Andre får nøye seg med dette bildet.
Ifølge Camilla Collett var Bella en fransk mynde. Kanskje iblandet noe mer folkelige bikkjeslekter. Henrik var ikke på langt nær så snobbete som søstera.

(Foto: Arthur Sand. Norsk Folkemuseum)

Ingen betydelig forfatter

2008-12-07T14:47:00.005+01:00

Den betydelige romanforfatters kjennetegn: "a wide and single purpose in the mind is the chief requirement outside of talent; a strong belief, a strong unbelief, even a strong egoism..."

(V.S. Pritchett)

Ingenting av dette er Borgen.

(Gordon Hølmebakk)

I et ellers respektfullt forord om den allsidige forfatteren Johan Borgen får Gordon Hølmebakk slått fast at noen betydelig romanforfatter var førstnevnte ikke. Det er vel å merke målestokken for det aller største som er brukt her. Det er ikke mange som viser seg å være store nok, når denne stokken tas i bruk. Hølmebakk nevner i denne forbindelse bare Hamsun, Undset og Duun.
Man skulle kanskje tro at nettopp Hølmebakk ville sette Borgen høyt som novellist. Det gjør han da også: "fremstår [...] som vår mest virtuose og produktive novellist."
Men virtuos og produktiv er ikke synonymt med stor og betydelig.

Hvorfor gi så mye plass til Gordon Hølmebakks vurdering av Johan Borgen? Først og fremst fordi han i kraft av sitt livslange virke i litteraturens (og Gyldendals) tjeneste har betydelig autoritet som kvalitetsdommer. Men også fordi jeg kunne ha underskrevet denne vurderingen. Jeg har aldri klart å mobilisere noen begeistring for denne forfatteren, med Lillelord som markant unntak. Det er en god bok å lese i oppveksten.

(Sitatene er hentet fra Erindringen om en rytme. Drømmen om en form. Gyldendal 2002)

Skjelettet under huden

2008-12-05T10:46:00.000+01:00

”Etter at du med flid og utholdenhet har studert det øvrige skjelett, og stadig mens du innprenter deg armenes benbygning i hukommelsen, kan du av og til for gledens skyld forsøke deg på kraniets vidunderlige ben. Og alltid når du tegner noen, skal du beflitte deg på å vise benbygningen under huden.”

Dette er Benvenuto Cellinis (1500-1571) anvisninger til billedkunstnerne. Det slår meg at det samme kan gjøres gjeldende for skrivekunsten, men jeg ber om å få slippe å forklare hva jeg kan tenkes å mene med det. Tor Ulven, forekommer det meg, viser ofte benbygningen, enten fordi det er det innerste i det fysiske menneske, det er den skjulte strukturen i kroppen, eller fordi det er døden. Skjelettet er døden i oss, kroppen er festet til denne strukturen, døden er kjernen, på en måte. Det synes å være et poeng i Ulvens diktning.

Jeg mente nok å si noe mer generelt, noe som ikke bare gjelder anatomi, men det var der jeg ba om å få slippe å utdype. Beflitte seg på å vise benbygningen under huden – det kan være et motto likeså vel på skriveskolen som på tegneskolen. Det er billedlig tale, selvfølgelig. Cellini mente heller ikke at tegneren skulle la knoklene komme til syne. Han mente ikke at man skulle tegne røntgenbilder.
Tegningen, som i utpreget grad avbilder overflate, skal også vise det underliggende, uten å avbilde det. Slik også god litteratur formidler det usagte.

Wergelandshunden

2008-11-27T21:01:00.007+01:00

Den er kommet litt i skyggen av Wergelandshesten. Alle kjenner Veslebrunen, men hvem har hørt om hunden Bella? Den er nok nevnt her og der i dikterens prosa, men har han skrevet så mye som et dikt til den? Ikke som jeg vet. Men uten at hundenavn er nevnt, er dyret tildelt en viktig rolle i det kjente dikteriske selvportrettet Mig selv: I min Hunds Øje sænker jeg mine Sorger som i en dyb Brønd...

Det finnes et eneste bilde av den, og det er ikke så lett å få øye på. Dette er et kjent portrett av Wergeland:

Ser du Bella på bildet? Den har lett for å gå i ett med frakkeskjøten. På dette utsnittet kommer den tydeligere frem:

Det fins ikke så mange gode portretter av Wergeland, derfor er dette mye brukt. Det er tegnet i 1839, antagelig i Damstredet 1, hvis det da ikke er laget etter fantasien. Det er i alle fall en arrangert komposisjon. Potteplanten i vinduet er også med i Mig selv: Min Vedbende er vokset…
Men manuskriptet dikteren har i venstre hånd på fanget, er en del av Den første sommerfugl.
Videre vil jeg bemerke at dikterens positur og ansiktsuttrykk virker utstudert. Det kan hende dikteren poserer. Men det kan også hende at kunstneren idealiserer.

Han heter J. Møller og er dansk. Det er alt jeg vet, enda jeg brukte endel tid på det i dag, søkte litt i bøker og på nett. Signaturen kan se ut som A. Möller – derfor oppgir Nasjonalbiblioteket A. Møller som opphavsmann. Men det skal være J. Ikke at jeg vet om det var Jacob eller Johannes.

Litografens navn har de også fått feil. Det var Gottlieb Louis Fehr (altså ikke G.I.Fehr) som kom til Christiania fra Berlin for å grunnlegge byens og landets første litografiske anstalt i 1821. Alt dette visste jeg ikke da jeg sto opp i dag, ved halv åtte-tiden. Litografen har satt sitt navn nederst til venstre, på linje med hundens rygg.

Så lenge vi ikke vet om Henrik og Bella satt modell for Møller, kan vi ikke vite om det var sånn bikkja til Wergeland så ut. Spiss snute, korthåret og bedende øyne: His Master’s Thoughts?
Kanskje det står noe om dette i den nye Wergeland-biografien (Odd Arvid Storsveen: Mig selv. Cappelen Damm)? Jeg har ikke fått tid til å lese den. Geir Uthaug har også skrevet en stor bok om Wergeland (Et verdensdyp av frihet, Koloritt forlag), men han er neppe opptatt av detaljer på dette nivå. Heller ikke den har jeg lest…

(Foto: Nasjonalbiblioteket)
PS: Kunstnerens og litografens initialer er heretter korrigert på Nasjonalbibliotekets sider.

Ord for kvelden

2008-11-13T23:44:00.002+01:00

“A novel is never what it is about.“
Graham Greene

Bøker er en last

2008-11-08T12:17:00.001+01:00

Jeg må gå helt tilbake til forrige lørdag, den første novemberdagen i år, på Vestkanttorget, det nærmeste man her i landet kommer et fransk Marché aux puces. Her går det mye i sølvtøy og krystall, nips og nerts. Bøker er et biprodukt, men her fant jeg Nils Johan Ringdals bok om norske forleggere, rettere sagt om forleggerforeningens historie, rikt illustrert og anekdotisk fortalt (i samarbeid med Terje Holtet Larsen). Alle forsøk på å prute den ned fra 150 falt til jorden. Jeg la den fra meg, prøvde å la være å kjøpe den, tok en runde på markedet, men klarte det ikke. Det er ikke rasjonelt. Jeg trenger ikke en bok om norske forleggere, jeg vet nok om dem fra før. Men bøker har mer enn bare nytteverdi. De har fetisjkarakter. Kanskje det også var litt sånn til minne om Nils Johan, som døde for bare noen uker siden.
Ikke mange hundre meter fra Vestkanttorget dukket det opp et antikvariat med opprydningskasser på fortauet. Her kan man ofte gjøre et kupp. Og sannelig, her lå Den siste skrivekaren, en legendarisk bok fra 1966, litt slitt i smussomslaget, ellers lite preget av lesning gjennom mer enn førti år. Den kostet mindre enn en pølse med lompe. Forfatteren Egil Rasmussen er en merkverdighet i norsk litteratur, og Skrivekaren er hans posthumt utgitte hovedverk. Mer kan jeg ikke si (jeg har bare lest til side 20!).
I uka som fulgte (altså uka som gikk) dukket det opp flere bøker som gjorde krav på å få bli med meg hjem, og da ble Rasmussens roman og forleggerhistorien liggende nederst. Det var salg hos Ringstrøm, og bokmarked i Ullevål hageby i regi av Lionsklubben, en årviss foreteelse. Men med den omstendelige fortellerstilen jeg har lagt meg på her, må disse referatene utstå til senere. Kortversjonen er at jeg fant flere uimotståelige skatter.

Bibliofil selvtukt

2008-11-06T23:21:00.002+01:00

Hele mitt liv har jeg kjempet imot en hang til å samle på bøker. Dette er selvfølgelig ikke helt korrekt i alle deler: I mine første leveår var jeg opptatt med alt annet enn å bekjempe bibliofilien i meg. Den slo heller ikke ut før i femtenårsalderen, og til å begynne med så jeg ingen grunn til å bekjempe den. Jeg hadde ikke flere bøker enn jeg kunne overkomme å lese, og hylleplass var ikke noe problem. Tvert imot så det litt stakkarslig ut med de halvfylte hyllene der boksamlingen vokste med en knapp tomme i måneden. Bøker var også tynnere før.
Samlingen fikk en god start den gangen jeg vant en konkurranse i det tidstypiske kulturorganet Frisprog, en elementær quiz der det gjaldt å dra kjensel på et avsnitt fra en bok. Premien var en bunke bøker, hovedsakelig anmeldereksemplarer stemplet ”Fra Forlaget”, men også en essaysamling – I tjeneste hos ordene, het den – der forfatteren hadde skrevet en liten hilsen: ”Til Frisprogs nøtteknekker med hilsen fra Arnulf Øverland”. Dikteren skrev med sort blekk og fast, men litt kantete håndskrift.
Det kan ikke ha vært så mange som deltok jevnlig i denne konkurransen, for jeg vant også en annen gang, kort etter, og fikk en ny bunke odde bøker i posten. Dermed var jeg i gang. Dette var fosterstadiet til en typisk privat boksamling, som består av tre slags bøker: De gjennomleste. De som er lest litt i. Og de som kanskje skal leses en dag, men sannsynligvis ikke, viser det seg.
Den siste kategorien har lett for å overgå de to andre i omfang, særlig hvis samlingens eier er tilknyttet bokbransjen eller er medlem av en bokklubb med negativ opsjon (og da er hun jo tilknyttet bokbransjen, på et vis).
Jeg oppdaget tidlig at de fleste leste bøker aldri blir lest om igjen, knapt nok konsultert. Og de fleste uleste forblir nettopp det. Og jeg sa til meg selv: Ingen av disse bøkene er det noen vits i å ta vare på. Ut med dem!
Man er da radikal.
Under de store oppbrudd i livet har jeg ofte vært nødt til å praktisere en sånn radikalisme. Det ligger tusenvis av bøker igjen i mitt spor. Noen av dem savner jeg, litt sånn fantomsmerteaktig. De fleste ikke.
Og ennå har jeg ikke snakket om problemet med vakre bøker. Det får bli en annen gang. I min ungdom var jeg ubønnhørlig mot dem. Førsteutgaver av Ibsen og Lie, husker jeg særlig, pent innbundet i skinn og med gullskrift på ryggen, altså praktarbeid av en eller annen lokal bokbinder. De kunne ha pyntet opp i stuen, men jeg ville ikke ha bøker til pynt. Man er da, som sagt, ung og dum.
Nå kan jeg snakke åpent om dette. I det siste har jeg funnet noen bøker på billigsalg som får meg til å innse at boktrykkerkunsten konkurrerer med litteraturen om min gunst. Det er en legning jeg har prøvd å undertrykke. En dag må det vel ut av vitrineskapet.

Oversetterforeningen 60 år

2008-11-02T15:30:00.002+01:00

Ærede MNO: Verborum pensitatores!

Det er min sjel en frydfull trang
å feire vår forening!
Den fyller sine seksti år
og de er fylt av mening.
Ja, det var år med kamp og strid
med forlagsfolk og Staten
og NRK: stå på, stå på!
for vederlag, ja – honorar,
normalkontrakt, forhandlingsrett
og lite grann gloire
som verdens salt til maten.

Brave og bramfrie folk har kjempet vår sak.
Jeg tenker på Eli Krog, frøken Meyer,
hvis far Ludvig var født i Åsgårdstrand
der vår forening hundre år og én mannsalder etter
avholdt flere seminarer på rad. Denne mann
eide det meste av Bygdøy allé, før krakket kom.
Ludvig Meyers private gemakker
ble senere inntatt av Amlie, Aksel, en av de brave
om ikke så bramfri, formann den femte,
slik også kongen på denne tiden var den femte Olav.
Her ser vi en sammenheng
så syltynn at den nesten ikke er til å få øye på.

Eli Krog, den jenta! Jeg skulle så gjerne ha kjent’a!
Heldigvis kjenner vi Hilde, som styrer
der Mimi styrte før. Mimi Omdal Gløersen
var og er en decent person
som bestyrte vårt kontor
samt pengesekk og kasse
hvor på masse
jo beror.
I senere års perspektiv
har også mye stått til Liv.
Og sist ankommen, høyst velkommen,
stabens høyeste befal: Ellen, general.
Og dette var damenes tale.
(Damene i personalet.
Vi kommer til Ika Kaminka forsinka tilbake)
Det er ikke slutt. Gi tål!
Og for damene: Skål!

I nitten førtiåtte, da spiseplikt og slips-
la bånd på en småborger og enn mer på en bohem,
da møttes de granngivelig på Continental!
Det står i vår annal. I etasjen! Fy fasjen!
Det var stil over stiftelsesmøtet. Der kom
Eli Krog med drabanter, tretti eller tredve,
poeter, publisister og skribenter
og der ble de forenet i oversetteriets
navn og gavn. Siden var de én forening.
Formann og hans neste ble valgt i begges glimrende fravær:
Vi nevner Gunnar Larsen – den norskeste
av alle verdens Hemingway’er – og Claes Gill, viden kjent
for alt annet enn sine oversettelser
av engelsk herregårdskrim. Etter den gang
har våre tillitsmenn vært til stede under valgene.

Det var i de år etter krigen, da Griegen ennå hersket
i det gyldendalske hus, den store Verdens-griegen,
Harald Grieg, og Sigurd Hoel, selvfølgelig,
i tiden før Hølmebakks komme.

Hine år var harde tider med hard motstand.

I Cappelen hersket – ikke et salig rot, men en usalig Groth.
Henrik Groth.
Ham visste man i hvertfall hvor man hadde, nemlig høyt
hevet over det meste.

Og så hadde man Det Beste.
Det var ikke det verste.
De betalte, i det minste.

Det ulmet liksom i Aschehougen
(Der var de lenge Tatt av vinden! Og Agatha Christia
ga salt til nista for mang en forhutla kollega)
før også dette bål slo ut i lyse luer
med et åndepust av Max Tau – senere på femtitallet, lenge etter
at Aschehoug skjenket Evig liv til Sehesteds plass
formgitt av den samme Bast hvis lille hest
i bronse deles ut til de beste blant oss –
og da vår forenings seminarister i 1979
for første gang dukket opp ved Krøderens bredder
for å la seg inspirere og åndelig inseminere –
hva møtte dem da i porten på Sole?
Jo, en fole. Et føll, se! Det eneste dyret
som rimer på pølse! Et hestebarn av samme støpning
og av samme Ørnulf Bast, en kjempe-bastian
som bare Birkelunden har maken til. Her aner vi en sammenheng
som når tusen aper skriver på hver sin skrivemaskin i seksti år:
Ikke engang da
oppstår Shakespeares samlede verker, i hvert fall ikke på norsk. Dertil må det oversettere, gjen-diktere, men de
må til gjengjeld være flinke til å ape.

[Her passer det med en skål.]

I alle disse år ble utallige anslag hamret ned
på Remington, Underwood og Olivetti, en mekanikk
drevet av skribentens egen håndkraft,
og fra tastaturet direkte inn i manus, tøddel for tøddel
på papir, for så
å bli tellet og omfangsberegnet og delt på seksten, hvoretter
honorar kom til utbetaling på nærmeste femtiøring, og manusbunken
gikk videre til vask og typograf og korrektur.
Vi husker den skepsis og vantro som møtte den glade promotor,
Aksel Amlies demonstrasjon på Sole
av et nytt maskineri som kunne tekstbehandle
og skrive ut feilfrie manus på traktorpapir
mens oversetteren tok kaffepause. Man fnøs av dette,
– som om det dannede menneske
ikke var den beste tekstbehandler! og dyrt
var utstyret, og umulig å ta med seg på hytta.

Resten er historie. Fra første manus på diskett
til O-ringen og ordbøker på nett.
Amlie hadde rett: EDB er kommet for å bli.
Resten er … stillhet: Det hamres ikke lenger.
Den smatrende lyden av dikterisk skaperkraft
er borte. I stillhet – kaum einen Hauch –
taster vi allverdens skjønn- og generell og smuss-
litteratur inn på norske tastatur.
O, bokorm. Warte nur! Snart har du sett
din siste bok i bokform.

Nu siste skål meg forestår…

Vårt virke
dette ærefulle, men ikke ærerike
erhverv
er et fag, en kunst
et yrke
som vi er yrkesstolte av – og dét
av grunner som denne forening har fremmet –
Foreningen som hever sine lemmer
mot høyere lag av innsikt i kommaregler
kinesiske tonemer og profesjonens fortjenester
av verdens beste bøker på verdens beste norsk!

Brave og bramfrie, djerve og dristige folk
har kjempet vår sak i denne forenings regi.
De har sittet i styrer, i utvalg og råd.
De har sittet i møter og stått på stands og ropt høye slagord
(nesten udannet) og iført seg ukledelige trøyer
og skaffet oss vederlag og satser og stipend
og sendt oss på kulturreiser og seminar
og budt oss inn til dekket bord med bordkort på.
Noen av dem er nevnt.

La de nevntes navn lyse og stråle
over dem alle
så ingen skal være glemt.

Og la oss skåle!

(Fremført av Alter Ego under Norsk Oversetterforenings jubileumsmiddag i Shippingklubben, lørdag 1.11.2008)

Flaskepost

2008-10-25T22:30:00.001+02:00

Denne trangen til å sende flaskepost: Den dukker opp på en øde øy, der den skibbrudne ikke har noen å snakke med. Whiskyen har han drukket opp, men tomflasken kan bli et kommuniksjonsmiddel. Med stor nennsomhet får han løsnet etiketten, slik at han kan bruke baksiden som brevpapir. Skriveredskap er det verre med. En forkullet trepinne får gjøre nytten. Så, når alt er klart, det forferdelige spørsmålet: Hva skal han skrive? Og hvem skriver han for, egentlig?

”Her skinner solen og bølgene slår mot stranden. Jeg savner barbersakene mine…”

Mer ble det ikke plass til. Han angrer med det samme. Han skulle heller ha brukt den tilmålte plassen til å bestille mer skrivepapir. Og hvem bryr seg om stemningsrapporter fra en øde øy? Men deadline nærmer seg, havstrømmen snur med fullmånen, det gjelder å få budskapet av gårde med nordgående tidevann. Plask!

Vel, vel. No man is an island.

Stormens herjinger

2008-10-16T22:57:00.003+02:00

Stormens herjinger.
Og et solur i skygge.
Det er søndag morgen ved Randsfjordens bredd.

Staven står i ne

2008-10-14T22:26:00.003+02:00

Spenningen daler mens ingen ting skjer. Vanskelig å holde på publikum når du bare lokker med stillbilde av en lønn i høstfarger. Folk kan jo ikke vite at hagemøblementet ved roten av treet ligger strødd utover plenen. Bildet er tatt i morgentimene etter stormen som herjet Østlandet natt til forrige søndag. Ved glassverket blåste en gammel bjørk overende på parkeringsplassen. Fra andre steder rapporteres det om flytebrygger som slet seg, småbåter som ble slengt opp på land, og ikke minst trampoliner, som synes å være en obligatorisk rekvisitt i møbleringen av villahager, ikke minst trampoliner føyk gjennom luften. Ved direktørboligen på Jevnaker, der bildet er tatt, ble særlig stolene blåst utover i vifteform på plenen, som skråner kledelig ned mot Randsfjorden.

Jeg kom hjem fra Theresesgate med stavmikseren i en forbløffende stor eske. Stor var også min skuffelse da jeg ble var, som første oppslag i bruksanvisningen, at den nyanskaffede, burgunderrøde og oppladbare stavmikseren ikke var egnet til å lage potetmos. Jeg overveide å benytte angrefristen. Ikke potetmos! Hva skulle den da være egnet til, liksom?

Sånn er det ofte. Vi gjøres til simple forbrukere. Denne staven måtte lades opp i timevis, før den kunne tas i bruk, og da altså ikke til potetmos. Hva med kålrabistappe? Det sa ikke bruksanvisningen noe om. Jeg satte staven til lading og gikk ut etter kålrabi. Og røkte kjøttpølser, naturligvis.

Lønn på Jevnaker

2008-10-12T21:21:00.001+02:00

Portrett av en lønn på Jevnaker.
Forrige søndag.

Mannen med stavmikseren

2008-10-12T20:26:00.002+02:00

Er det en krim, tror du? Eller kan det være en pornofilm?
Man kunne tenke seg en underlivsvariant av motorsagmassakren... Mannen med den perverse kjøkkenredskapen !
Men nei da!
Det er bare meg. Jeg var i en elektrisk forretning i Theresesgate, skulle ha en litt spesiell lyspære. Den fikk jeg glatt. Det gikk nesten altfor glatt. Kanskje det var derfor jeg plutselig sa: Du har vel ikke en stavmikser?
Det hadde han. Det også! Det var riktig nok en av verdens dyreste modeller, men til gjengjeld hadde han slått av på prisen. Og så var den burgunderrød, slik elektriske husholdningsartikler gjerne skulle være for tre-fire år siden. Kjent merke, solid image. Samme som dynamoen på min første guttesykkel. Han hadde visst hatt vondt for å få avsetning for denne artikkelen, så den var nedsatt med 33% (regnet jeg ut). En god handel, tenkte jeg, og slo til. Det gjelder jo dessuten å holde hjulene i gang, nå som verdensøkonomien truer med sammenbrudd.
At min privatøkonomi truer med det samme, måtte veie mindre tungt. Jeg fikk simpelt hen lyst på denne stavmikseren.
Nå har jeg nettopp opprettet en ny blogg her. Dette er en test. Hvis den slår heldig ut, skal jeg se om denne epistelen lar seg avrunde.