torsdag 30. oktober 2014

De spirituelle


 Oss spirituelle imellom


La det være klart: Når jeg sier spirituell, mener jeg alt annet enn åndelig søkende.
Dette er en kjepphest. Jeg stammer fra en tid da spirituell betydde vittig. Religiøse og andre gudelige kan være mer eller mindre spiritualistiske; spirituelle blir de aldri. Dessverre ser det ut til at et økende antall unge skribenter har en annen oppfatning. De har lest så mye amerikansk new age-litteratur at de tror spirituell betyr det samme på norsk som på engelsk. Som i negro spirituals. Det heter ikke spirituelle negersanger, ikke på norsk. Forresten er det selvsagt ingenting som heter negersanger, selvsagt ikke.
Selv Yann de Caprona – han med den bestselgende etymologien – oppfører ordet spirituell under Religion. Der har det ordet ingenting å gjøre. Spirituell hører hjemme i selskapslivet, der det betyr åndfull, kvikk og vittig. I religionen er alt dette fremmedord. Der kan man være åndelig, men det er noe annet. Voltaire var spirituell, skjønt svært kritisk til religionen, særlig den katolske. Han hadde esprit, det vil si vidd. Han var åndfull, det motsatte av åndelig.
”I den latinske oversettelsen av det nye testamentet ble det greske pneumatikos oversatt til spiritualis”, opplyser en religionsviter som skriver i KK. Han stopper der, som om det var vanlig blant oss å lese det nye testamentet på latin. Han kunne godt ha nevnt at på norsk oversettes disse ordene med åndelig. ”Ånden blåser dit den vil,” skal Jesus ha sagt en gang. På gresk (og latin) gir det mening; der er vinden og ånden det samme ordet. Jesus var svak for ordspill på det nivået. En gang sa han til sin venn og apostel Simon at han måtte skifte navn til Stein (eller Petrus, på latin – men snakket Jesus latin?): For på denne steinen skal jeg bygge min kirke! Ganske vittig sagt, men det ble alvor; Peter ble jo så å si grunnsteinen i Romerkirken.
Som hovedregel vil jeg si at det åndelige er alvorlig, mens det spirituelle driver gjøn. Ordet inspirasjon kommer av samme rot og betyr egentlig innpust, eller altså innånding. Den inspirerte får ånden blåst inn i seg og blir fylt av ånd. Åndfull, det vil si spirituell. Morsom, slagferdig, kvikk i replikken. Slike folk kan sette spor etter seg i åndslivet, der de hører hjemme. I åndelige forsamlinger er de ikke alltid velkomne. La oss holde ordene fra hverandre, så hvert ord får beholde sin mening! Fysikk og metafysikk i hver sin lærebok. Hvis inspirasjonen er innpust, er skrivingen utpust. Og dette er en utblåsning.
(KK 30.10.14)



onsdag 15. oktober 2014

Modiano i norsk litteratur

Det var bare det at jeg var lei av henne.
                Men der på Coco Beach, omsvermet av småkåte lettmatroser og med utsikt over det mørknende havet, sa vi altså ikke stort, og det var jeg takknemlig for. Vi avsluttet med kaffe og calvados, og jeg gjorde opp med en reisesjekk. Jeg var forberedt på at det ville bli dyrt, men det ble faktisk verre enn jeg trodde. Likevel bebreidet jeg henne ikke direkte, enda det var hun som hadde insistert på å gå hit, til denne restauranten som hun hadde lest om i en roman.
                Det var en sånn tikroners bok hun hadde plukket opp fra restekassen på fortauet utenfor bokhandelen, den hadde nok stått lenge usolgt i hyllene. Sånn går det når en ukjent fransk forfatter kommer med en bok han kaller Søndagene i august. Kjedsomheten slår imot deg før du åpner boka. Men for 10 kroner kan du gi den en sjanse, og hun likte Frankrike. Ja, hun var vel nærmest frankofil.
                Hun leste denne romanen i påsken, lå på sofaen og ble veldig opptatt av den, skjønte jeg. Det er en slags kriminalroman med handling fra Nice. Det var derfor hun plutselig ville hit, og ikke for eksempel til Roma eller Barcelona. Jeg fikk lest den, jeg også til slutt, som en slags forberedelse til turen. Jeg liker å vite hvor jeg skal.
                Hva handlet den om? Ikke godt å si. Forfatteren het Patrick Modiano. Oversettelsen var middelmådig. Et ungt par i Nice, tilreisende, på flukt fra noe, omgitt av en vag trussel om å bli oppdaget. Her er mye usagt, men nifst. En kontrast mellom den klare himmelen, sterk sol, blått hav, all denne klarheten, og så det vage, ulne, truende og farlige. Palmer, sol og mareritt. Jeg kan ikke si at jeg likte den, enn si fikk lyst til å dra til Nice.

                Men hun fikk det som hun ville.



(Iguanabittet, fra Døden på Slottsfjellet, LIV 2014)

lørdag 4. oktober 2014

Februar 2⁰ kulde (ekfrase)



Kunstmaler Jørgen Sørensen haltet ut av veien og stilte seg i skaresnøen på nedsiden, og for sitt indre blikk rammet han inn hovedbygningen på Nedre Blindern, prestegården, skrått opp til venstre. Han visste at den brede husfasaden i bakgrunnen måtte bli skinnende hvit i det gule lyset, med et gråskjær av profilenes skygger i panelet. Snøen, her og der smeltet ned til den frosne bare bakken, ellers med blågrå skygger av trestammer og småskog, skulle han gjenskape i atelieret. Sørensens nyanser i snø gikk Frits Thaulow en høy gang. Vanskeligheten var den islagte veien som danner diagonalen i bildet. Den skal bli levende takket være en slede med last og kusk, forspent med en opplagt dølahest i jevnt trav, på vei forbi prestegården, nedover mot byen. Og femti meter foran denne hesten ligger det, midt på den bunnfrosne veien, en hestelort, som om tiden var skrudd tilbake, hest og slede kjørt i baklengs film mens hestepærene ble liggende igjen etter første tagning, som et hakk i kronologien. Snart kjører den rustikke ekvipasjen over denne hestelorten igjen, og det lugger litt i meiene, og så er det forbi. Sørensen snøfter fornøyd, han har fått med seg de trekkene han trenger, og fortsetter med bakgrunnen. Det er en staselig, mektig kneisende hovedbygning med flere okermalte uthus som skimtes over tunet på baksiden, et stabbur, en stall, mer ser vi ikke. Himmelen er lettskyet februarblå.
Det blir et mesterverk; det henger i Nasjonalgalleriet. Det var denne storgården Elise Wolff eide og bestyrte, før hun ble ført bort herfra av den unge husbondskaren sin. Det skjedde i 1852, lenge før bildet ble malt. Jeg tenkte lenge på å bruke Sørensens bilde på omslaget til romanen om Elise Wolff, men i siste øyeblikk fant vi en annen løsning. Kommer snart, på Bokvennen forlag.