Carsten Ankers herskapshus ved Eidsvoll Verk var ikke ferdig oppusset da riksforsamlingens menn kom for å skrive grunnlov og velge konge i april 1814. Festsalen i annen etasje, som ble brukt til plenumsmøter, hadde ikke fått panel eller tapet på veggene. Grove, uhøvlede bord, innimellom med synlige endestykker av laftetømmer, vendte ut mot de 112 representantene. De satt dag etter dag på smale benker og glante rett inn i motstående langvegg, når de ikke vendte hodet oppover mot møtelederen på podiet.
Den rustikke veggen, hvitmalt med prikkemønster, sto i kontrast til Carsten Ankers betydelige velstand, men var liksom et ufrivillig bilde på de fattigslige forholdene i landet. Fra girlandere av granbar drysset barnåler ned i nakken på nasjonens fremste menn, som reiste hjem med disse sprukne, flisete treveggene på netthinnen, vel vitende om at de hadde vært med på et historisk møte, enige og tro til Dovre måtte falle. Og så ble veggene kledd i standsmessig panel.
Senere generasjoner av skolebarn og turister er i alle år blitt presentert for denne forskjønnelsen, en slags historieforfalskning. Først nå, to hundre år etter, er sannheten kommet for dagen! Så å si. Dyktige konservatorer har ført veggene tilbake til 1814-tilstanden, med prikkmaling og girlandere på de gisne plankeveggene.
Over en varm kopp kaffe etter besøket oppfattet jeg at enkelte mener det er forkastelig. Det er liksom å strippe historien inn til beinet, vise frem armoden, redusere Riksforsamlingens storhet. I sannhetens navn. Men hva er sannhet? Skal ikke skjønnheten ha rangen, når nasjonens selvbilde står på spill? Romantikerne iblant oss var forarget.
Jeg vil i all beskjedenhet hevde at konservatorene har gjort det eneste rette. De har laget en oversettelse, en tro gjendiktning av den originale Eidsvollsbygningen, en historisk riktig versjon.
Jeg mener vi må bestrebe oss på det samme når vi oversetter litteratur fra eldre tider. Jules Verne kan her tjene som eksempel. Hans mange romaner er skrevet for ca 150 år siden og har aldri vært oversatt i sin helhet til norsk. Man har utgitt Tsarens kurér og Jorden rundt på 80 dager som forkortede guttebøker, til og med som tegneserier (Illustrerte klassikere). Forskjellige utgivere har tillatt seg å lage tilpassede tekster, forkortet og banalisert, uten smålige hensyn til forfatterens opprinnelige åndsverk.
Jeg klandrer dem ikke. Litteratur er lesestoff, og alt stoff kan bearbeides. Men litteratur er også åndsverk, med krav på respekt for sin egenart. Det går an å anta at det finnes et dannet lesende publikum som ønsker å vite hva Jules Verne virkelig skrev. Oversetteren må få frem den hvitmalte, grovskårne veggen på Eidsvoll, slik den faktisk var.
Jules Verne er en faktaorientert forfatter, men det er ikke fritt for at han også fabulerer. Han gestalter sin tids ånd og formidler sin tids kunnskap. Noen ganger tar han rett og slett feil. Hundre og femti år etter besitter vi en viss etterpåklokskap, som det er fristende å tilføre den gamle teksten. Det skal man være forsiktig med. Jules Vernes romaner er historiske monumenter som man skal vokte seg for å modernisere. De må heller renoveres tilbake. Make it old!
Det hevdes ofte at en oversettelse må se ut som om den var skrevet av en norsk forfatter. Jeg tror ikke jeg uforbeholdent er enig i det. Hvilken norsk forfatter skulle i så fall ha skrevet Jules Vernes bøker? Jonas Lie? Jan Kjærstad? Kjartan Fløgstad? Stilen er mannen, sa en fransk stilist. Vinjes språkvettregler gjelder ikke Proust. Jules Verne, som først og fremst er en historieforteller og formidler av kunnskap, har også sin stil. Når den får skinne gjennom i den norske oversettelsen, ser det mer ut som om boken er skrevet av en norsk oversetter, det vil si en selvutslettende, respektfull og kreativt imiterende skribent.
