Lite nytt er dårlig nytt

Min forhåndsdom var løst fundert. Gjett om jeg ble lang i maska – eller fikk jeg bare lang nese? – da den analoge papirboka ”I Norge 1845” av Immanuel Ross åpnet seg på side 147, kapittel XI: Wergelands Bortgang!

Det er en avskrift, så å si en ordrett gjengivelse av det tilsvarende kapittel i Olaf Skavlans Wergeland-bok fra 1892. Og én ting hadde jeg rett i: Ross oppgir ingen kilder. Han kompilerer, henter noe herfra og derfra, bidrar ikke med noe nytt. Og er overhodet ikke interessert i baron Wedel Jarlsberg.

Prof. Olaf Skavlan

I spidsen for sørgetoget gikk Jægerkorpsets musikkorps. Jægerkorpset var fremmødt og fordelt på den hele strekning, nærmest kirken var kavalleri, skriver Skavlan.

Hos Ross blir dette: I spidsen for toget gikk jægermusikken, mens jægerkorpset var fordelt på den hele strækning; nærmest kirken var kavalleri.

I Norsk forsvarshistorie (2001), med henvisning til Ross, får vi: [Wergeland] ble fulgt til graven av militærmusikken, mens jegerkorpset paraderte under ledelse av den samme general Wedel Jarlsberg som hadde kommandert kavaleristene i 1829.”

Og i NBL_2, av samme forfatter: 1845 ledet Wedel prosesjonen i Wergelands begravelse. Det var et symbolsk uttrykk for at krigsmakten var blitt nasjonal.

Det eneste alle er enige om, er musikken. Og jegerkorpset var utkommandert, men paraderte de? Etter alt å dømme sto de oppstilt langs sørgetogets rute, som vaktmannskaper. Heter det å paradere? Det kan tenkes. Men var de virkelig under direkte ledelse av kommanderende general Wedel? – Jeg har lett der jeg trodde det var å finne noe om baronens tilstedeværelse i gravferden, men intet funnet. Allerminst har jeg oppdaget noe som tyder på at den høye offiser og adelsmann – Armeens fader, som Wergeland kaller ham til slutt – faktisk ledet prosesjonen. Det er ikke dermed motbevist, men jeg vil si at bevisbyrden heretter påhviler min ærede motpart.

Halfdan Kjerulf

Det heter seg at lediggang er roten til alt ondt. Jeg har gått ledig lenge nå, og noe ondt kom det saktens ut av det. Selv hadde jeg her tenkt å kaste inn håndkledet, men oppdager i siste øyeblikk at det ikke er et håndkle, det er jo en hanske. 

PS: Men én ny ting lærte vi på lesesalen i dag, takket være Immanuel Ross. Studentenes sangforening ble stiftet den 13. juli 1845 med Halfdan Kjerulf som sin første instruktør. Koret debuterte fire dager senere med kantate og sang ved dikterens kiste i domkirken. Dirigert av Halfdan Kjerulf? Denne gretne gamle ungkaren (30) var fra gammelt av Wergelands svorne uvenn. Ikke noe sted står det skrevet at det var Kjerulf som dirigerte; det er ikke dermed bevist at han ikke gjorde det.

http://grassator.blogspot.no/2013/09/et-liktog-gjennom-sommerdagen.html

http://grassator.blogspot.no/2013/09/klappe-dikterens-hund.html

http://grassator.blogspot.no/2013/09/general-baron-wedel-jarlsberg_9504.html

http://grassator.blogspot.no/2013/09/tampen-brenner-sa-det-svir-i-ynene.html

I Norge 1845

Boka har feil i en av metadatafilene slik at den ikke kan vises fram, får jeg opplyst på NB. Så mens vi venter på at den samme boka, men nå som fysisk gjenstand med trykksverte på papir, blir hentet opp fra magasinene på Solli plass og gjort tilgjengelig i lesesalen, kan vi bruke noe av tiden til å sjekke hvem forfatteren var. Immanuel Ross er ikke et navn man finner på Wikipedia. Det er ikke et navn vi kan huske å ha støtt på før.

                    Heller ikke broren hans, Hans, får klokkene til å kime. Men det skulle det nok helst ha gjort. Hans Ross var en flittig og dyktig målmann i Ivar Aasens fotefar, en metafor (”fotefar”) som kommer skjevt ut, ettersom Ross gikk litt andre veier. Men hovedsaken er at han samlet inn et norsk ordtilfang, og kom hjem med mange flere ord enn Aasen hadde funnet. Ross er en viktig mann i norsk språkhistorie og  vies langt mer spalteplass i gamle leksika enn lillebroren, Immanuel, som tross alt er mannen vi er ute etter.

                    Brødrene Ross er siste og nestsiste oppføring i bind 11 av Norsk biografisk leksikon (NBL_1). Man finner dem også, begge to, med enda fyldigere omtale i Norsk Forfatter-Lexicon, som er redigert og utgitt i brødrenes levetid. Begge disse oppslagsverkene kan man sitte hjemme og studere i godt lesbart format (forutsatt at metadatafilene er i orden, og det er de).

                    De var prestesønner fra Mandal, begge studerte filologi. Vår mann, Immanuel, ble gift i Stokke med en frøken Nordrum, datter av en kjøpmann, tre år eldre enn ham. Det er ikke så mye. Hun ble med ham vestover da han ble ansatt som lærer ved Tanks skole i Bergen. Der ble han visstnok værende hele sitt liv. Han publiserte endel, ikke minst i aviser og periodika, men også i bokform, bl.a lærebøker og fortellinger for ungdom. Han var også en ivrig arkeolog. Hans biograf i NBL, professor Haakon Shetelig, kremter liksom litt og sier at hans arbeide innen fortidsminneforskning nok skulle få varigere betydning, tør en vel si, enn hans litterære virksomhet. Hm. ”I Norge 1845” er vel litterært sett det betydeligste i Ross’ mangesidige produksjon, sukker Shetelig til slutt.

                    Den nevnte boken, utgitt på Aschehoug forlag i 1899, er nå på vei opp fra magasinene i NB på Solli plass. Her står det noe om Henrik Wergelands begravelse, og noe ellers uhørt om general baron Wedel Jarlsbergs rolle i gravferden. Vi vet ennå ikke hva det står, men har en anelse.

                    Jeg ser for meg at Ross ikke har laget et vitenskapelig verk med fotnoter og kildehenvisninger. Snarere er boken skrevet som en begeistret fortelling om et år i Norge, et ungt land på vei mot myndighetsalder, en gammel nasjon i en ny forfatning, med institusjoner som stadig går frem i visdom, der hærsjefen selv leder nasjonens fremste dikter på hans likferd…

                    Spørsmålet er: Hvor har han sine opplysninger fra?

                    Og neste spørsmål, hvis han ikke kan henvise til troverdige vitner: Kan vi tro på ham?

                    Dette blir spennende! Eller bare trist og kjedelig.

(Forts.)

Tampen brenner så det svir i øynene

Vi har vært gjennom alt som finnes av kjent og ukjent materiale om Henrik Wergelands død og begravelse – uten å finne det vi har vært på leting etter, nemlig general baron Wedel Jarlsbergs alibi for den 17. juli 1845. Vi har lest oss til at kisten ble båret av studenter fra Hjerterum i Pilestredet til Domkirken. Jegerkorpset gikk foran og spilte en sørgemarsj, komponert for anledningen. Hvem var komponisten? Hvor ble det av notene?

Det har vi ikke fått vite. Kisten ble satt ned i koret. Pastor Biørn ytret noen smukke ord om den avdødes store betydning, og studentenes sangforening fremførte en sang. Ingen husker hvilken sang det var. Eilert Sundt talte på vegne av studentene og nedla en laurbærkrans. Deretter ble liket med sørgemusikk i spissen ført gjennom den tette folkemengden oppover Grensen og Akersgaten til Vår frelsers gravlund, der pastor Biørn foresto jordpåkastelsen. Alt som var av politi var utkommandert. Det samme gjaldt jegerkorpset – ikke bare musikantene blant dem. Ved kirken var det vissnok også stilt opp kavaleri.

Men ingen av våre hjemmelsmenn nevner hærsjefen selv, kommanderende general Wedel. Vi begynner kanskje nå å bli overbevist om at han simpelthen ikke var der. Han ville ellers ha vært lett å få øye på. Minst en av våre kilder fremhever hans sans for ordenstegn og galoner. Det ville ha glitret og gnistret i uniformsbrystet på den høyreiste adelsmannen i den strålende sommerdagen, og øyenvitnene ville ha bemerket det. Og noen ville ha påpekt den historiske ironi i dette at det var baronen selv som ledet vei for sin gamle plageånd og erkefiende gjennom folkehavet til den oppkastede graven.

Vår hypotese har hele tiden vært at det må foreligge en feilkilde, en historisk misforståelse av dikterisk eller løgnaktig art. Og forleden, under en kursorisk gjennomgang av Norsk forsvarshistorie, bind 2, ble vi nokså sikre på å ha lokalisert påstandens opphav. Her leser vi:

”Henrik Wergeland døde i 1845. Under Torgslaget 17. mai 1829 hadde han fått ødelagt sin frakk av kavaleristene. Seksten år senere ble han fulgt til graven av militærmusikken, mens jegerkorpset paraderte under ledelse av den samme general Wedel Jarlsberg som hadde kommandert kavaleristene i 1829.”

Her gjenkjenner vi fra Biografisk leksikon den lille slurvefeilen med frakken. Det er en kjent sak at Wergeland ikke gikk med frakk i det fine været på 17. mai 1829, heller ikke utpå kvelden. Han var iført sin egen merkelige studentuniform (med grønne broderier på fløyel). Et sabelrapp over ryggen satte merker i fløyelen, og han anså etter dette uniformen for å være krenket, slik han selv følte seg krenket av baron Wedels soldater.

Det er ellers ikke overraskende at forsvarshistorien og leksikonartikkelen stemmer overens, da de er skrevet av en og samme mann, nemlig historikeren Roald Berg. På direkte spørsmål svarer forfatteren at han så lenge etterpå ikke kan huske hvor han har disse opplysningene fra, men i Forsvarshistorien finner vi til vår glede en sluttnote som henviser til ”Ross 1899”.

Det dreier seg om Immanuel Ross: I Norge 1845, et historisk essay eller monografi. Boken er tilgjengelig for alle i digitalisert form på NB (sies det på nb.no). Man kan altså sitte hjemme i ro og mak og lese denne over hundre år gamle boken, der det antagelig står noe interessant og feilaktig om Wergeland og Wedel. Det er bare et par tastetrykk unna.

Men den gang ei! Menneskelig svikt eller teknologisk uhell – noen har glemt å trykke på Enter, hva vet jeg. Vinduet er tomt. Teksten lar seg ikke laste ned eller leses i noe format. Tampen brenner fortsatt, men uten flamme; det lukter svidd.

(Forts.)

General baron Wedel Jarlsberg

Hoffsjef, kommandant, general og øverstkommanderende for den norske armé – i Norges land var det bare stattholderen som hadde enda høyere posisjon enn baron Ferdinand Wedel Jarlsberg, og stattholder var broren hans, greven. Sistnevnte, grev Herman, var også begavet med politisk innsikt og diplomatisk teft, i tillegg til at han giftet seg med Norges rikeste enearving. Gjennom ekteskapet med Karen Anker kom han blant annet i besittelse av Nordmarka og Bogstad gård. Under Bogstad lå Vækerø som et herskapelig anneks. Der lot han sin lillebror baronen holde hus med sin baronesse og sine nesten like adelige barn; der tok baron Ferdinand imot kongelige og andre høyvelbårne gjester.

Wergeland mente han var dum som en stut, eller altså studedum. Følgende versestump er myntet på baronen:

Men naar han engang taer herfra,  

(Det maa han dog for Fanden!)  

Man skrive paa hans Gravsteen da:  

Her hviler ei Forstanden.

Til og med baronens mest ærbødige biograf må innrømme det, selv om han uttrykker seg med omsvøp: Han gjaldt ikke for å være hva man i daglig tale kaller en begavet mann.

I tillegg til sine mange ærefulle verv var han sjef for direksjonen i Christiania Theater, med andre ord teatersjef. Det passet Wergeland dårlig å ha en erkefiende i en slik maktposisjon, men det skal sies til baronens ros at han misbrukte ikke sin stilling. Wergeland fikk oppført sine stykker. I ytringsfrihetens navn inneholdt de gjerne et spark eller et stikk til ”den blodige baron”.

Da baronen til slutt ”tok herfra” – tolv år etter Wergeland, i hvis gravferd han skal ha påtatt seg en ledende rolle – fikk han en lang og omstendelig nekrolog i den konservative avisen Christiania-Posten. Den er ført i pennen av brødrene Andreas og Frederik Ludvig Vibe, som kjente baronen særlig godt fra arbeidet i teaterdireksjonen. Forfatterne utbrer seg ikke om avdødes åndsevner eller begavelse, men sier mye om hans karakter: Han var ikke en klokskapens,  men en sannhetens mann. (Dette er en kompliment.)

Han var streng, men ingenlunde barsk eller hard. Aldri heftig eller oppfarende. Viljesterk. Nidkjær og detaljorientert. Strengt opptatt av plikt og kontroll. Osv.

Alt dette er godt ment, men ser likevel ut til å underbygge Wergelands oppfatning av en rent militær despot som ikke har noe i et teaterstyre å gjøre.

 

Hans navn er uløselig knyttet til Torvslaget 17. mai 1829 – Norges Tien an men, 160 år før Peking fikk sitt eget. Det var baronen som satte inn kavalleri og fotsoldater med skarpladde våpen mot en ubevæpnet sivilbefolkning denne maikvelden på Stortorvet. Og det var vel bare en lykke, denne lykken som til enhver tid vil være bedre enn baronens forstand, som avgjorde at ikke liv gikk tapt.

Mange år senere er det militærhistorikeren Carl Johan Anker som skriver baron Wedels biografi. Det skjer i form av en føljetong i ukebladet Ny Illustreret Tidende sent på høsten 1883. Om denne Anker, som selv var høyere offiser, advares det i et skriv fra Militære Samfund: Han er ikke alltid pålitelig i alle detaljer, sies det fra hans egne. Dessuten, føyer vi til for egen regning, er han på innviklet vis i familie med objektet for sin biografi. Man kan i alle fall anta at han er velvillig og ikke kritisk innstilt til den biograferte. Og at han forøvrig har tilgang til Wedel-familiens krøniker og muntlige tradisjoner.

Jeg mistenkte lenge C.J. Anker for å være opphavsmann til (den sannsynligvis feilaktige) opplysningen om Wedels plass i Wergelandstogets fortropp. Men jeg ble skuffet. Jeg konsulterte først hans visstnok litt upålitelige oppslagsverk med den omstendelige tittelen: Biografiske data om 330 norske, norskfødte eller for nogen tid i den norske armé ansatte generalspersoner : 1628-1885, Kristiania, 1885.

Dette verket kan man sitte hjemme og bla i, takket være Nasjonalbibliotekets digitale tjenester. Det står endel om general baron Wedel Jarlsberg der, naturligvis, men ingenting om hans opptreden i dikterbegravelsen av 1845. Spent til det ytterste går man da videre til 1883-årgangen av det ovenfor nevnte ukebladet. Det fins på mikrofilm hos det vi før kalte UB, men som nå, nota bene, heter NB.

Den ærekjære baronen led under den ublide stemning han var utsatt for – på grunn av fadesen på Stortorvet og etter et par historier om straffanger som var blitt pisket til døde under hans kommando; Wergeland insinuerte til og med at baronen var grusom mot dyrene – men lot ikke folkemeningen influere på sin fremferd. Recte faciendo, nihil timeas var hans valgspråk, det er utlagt: Gjør det rette og frykt intet!

Og det vidunderlige skjedde, skriver Anker, at stemningen med årene snudde, slik at baronen på sine gamle dager fikk oppleve å bli meget avholdt: ”Selv Henrik Wergeland, der i mange år hadde været en svoren fiende av general Wedel, og endog hadde skrevet smedeviser om ham, blev til sist en beundrer av den gamle general.”

Denne påstanden belegges med sitater fra Wergelands Hasselnøtter, et selvbiografisk verk preget av den særegne avskjedsstemning  og vilje til forsoning som kan oppstå når en stor og stridbar sjel ligger i lange tider og skal dø.
Anker vier et langt avsnitt til Wergeland og hans forhold til Wedel, men sier ingenting om den merkverdige triumf det måtte ha vært, om generalen skulle ha ledet sin gamle fiendes siste ferd. I betraktning av at Anker ellers meddeler stort og smått – de ubetydeligste og mest poengløse anekdoter får plass – er det påfallende at generalens befatning med den store gravferden overhodet ikke nevnes.

(Fortsettes...)

Klappe dikterens hund

Begravelsen var pragtfuld, skriver Gunnar Heiberg (1908), der var uniformer og der var honoratiores, men især myldret der frem fra de små gater, fra de usle forstæder, tusener som kjente akkurat så meget til litteratur, at de forstod at Wergeland var et digt …

            De fleste andre som skriver om gravferden, fremhever tvert imot fraværet av uniformer og honoratiores. Men også Halvdan Koht (1908) nevner det offisielle Noreg: statsraadar og stortingsmenner gjekk med i fylgje, skutene paa hamna flagga paa halv stong. - Alle gatene var svarte av folk, og so stort eit fylgje var aldri sett i Kristiania.

Ennå har vi ikke sett noe til sjefen for den norske armé, kammerherre og baron, general Ferdinand Wedel Jarlsberg. Han skal ha ledet prosesjonen, ifølge en moderne leksikonartikkel. Det er bare så pussig at ingen av de vitnesbyrd vi kjenner til, nevner generalens rolle i toget.

Heibergs ”uniformer” behøver ikke bety militære. Alle embetsmenn gikk i uniform på denne tiden. Vi har jo også sett bilde av riksantikvar Wergeland i stram uniformsjakke, for ikke å glemme at han allerede som student gjerne iførte seg en selvkomponert uniform med broderi på grønn fløyel. Det var jo den som ble skjendet av baron Wedels kavalleri.

Hvor befant baronen seg den 17. juli 1845? Er det noen som har sett ham foran i sørgetoget? Gatene var svarte av folk – og så er det ingen som legger merke til at det er avdødes erkefiende som leder kistens ferd til graven?

Ustvedt nevner en ung gutt, Daniel Thrap. Han skal ha diltet etter da kisten ble båret ut fra Hjerterum i Pilestredet. Hvor finner vi hans vitnesbyrd? Har han observert en general og baron?

Daniel Thrap vokste opp til å bli en flittig skribent, hans verkliste er drøyt uoverkommelig. Men en liten artikkel i tidsskriftet For Kirke og Kultur fra 1910 – med den lovende tittelen Wergelandiana – ser ut som et spor. Årgangen står innbundet i hylla på Nasjonalbiblioteket på Solli plass. Der finner vi ganske riktig et barndomsminne fra 12. juli 1845, Wergelands dødsdag. En mørk, regnfuld aften, forteller Thrap, som da var 13 år og på besøk hos dikterens lege, doktor John Lie: Denne aften kom doktoren alvorsfuld ind til bordet, vendte sig til mig og sa: ”Nu er Henrik Wergeland død.”

Videre kan han fortelle at han en gang hadde fått anledning til å klappe dikterens hund, Bella: ”Det var en lykke, der en gang faldt i min lod.”

Og der stopper beretningen! Et utpreget blindspor. Det er forresten noe underlig ved det at gutten først fikk dødsbudskapet utpå kvelden. Ryktet om dikterens død skal ellers ha fløyet ut over byen fra tidlig morgen av. Men det får være.

Mye tyder på at vi ikke finner baronen nevnt i noen av de mange beretningene om Wergelands død og begravelse. I Lassens samling av aktstykker står et omforent utdrag av de to hovedstadsavisenes referat under overskriften Henr. Wergelands Jordefærd. Heller ikke her er vår krigsmakts øverste sjef verdiget omtale. Men dampfartøyet Christiania og alle de øvrige skibe på havnen hadde flagget heiset på halv stang. En overordentlig folkemasse oppfyldte de gater, hvorigjennom toget dro frem, og overalt såes tegn på almindelig rørelse.

Jeg tror vi må lete videre i Baronens egen biografi, i den grad denne foreligger skriftlig.

Bildene viser Wergeland i embetsuniform, Bella hvis øyne kan drukne sorger,

og Bella som preparat, testamentert til Naturhistorisk museum.

Et liktog gjennom sommerdagen

Den 17de Juli 1845 blev Henrik Wergelands Lig jordfæstet paa Vor Frelsers Kirkegaard, ledsaget af et Følge saa talrigt, at man vel aldrig før havde seet det i Kristiania. Det var Folket, der fulgte sin Ungdoms Digter til Graven, skriver Hartvig Lassen, som selv var til stede. Han nevner ikke baron Wedel, men han navngir heller ikke noen andre, utenom Folket. Heller ikke dette er nok til å gi baronen alibi.

Var han virkelig der – i spissen for sørgetoget, til fots? til hest? I gallauniform med epåletter og ordener på brystet? Den mannen som Wergeland hadde tiltalt som ”du blodige baron” og harsellert med under kallenavn som Uedel-Skarnsberg og Baron Verdig-Juling – er det sannsynlig at den mannen, kommanderende general for den norske armé, ledet prosesjonen i dikterens gravferd?

Plutselig stod høysommeren frem i sin fulle prakt akkurat denne dagen, opplyser Odd Arvid Storsveen. Det er han som har skrevet den grundigste og mest kildekritiske Wergeland-biografien hittil. Beskrivelsen av været i Kristiania torsdag den 17. juli 1845 har han dobbeltsjekket med Morgenbladet og Den Constitutionelle samt Chr. Tønsbergs opptegnelser og Olaf Skavlans Wergeland-bok fra 1892. Jeg tror vi kan stole på at detaljene er riktige i Storsveens bok Mig Selv (Cappelen Damm, 2008). Han nevner ingenting om baron Wedel Jarlsbergs rolle i Wergelands begravelse.

                Det var noen ikke navngitte studenter som bar kisten – til tonene av en sørgemarsj fra militærmusikken, ifølge Storsveen. Det militære var altså likevel med i toget. Kan det ha vært baron Wedel som dirigerte militærmusikken? Han var kommanderende general for hele den norske hær, og som sådan også øverstkommanderende for musikkorpset. Men oppgaven med å svinge taktstaven foran hornblåserne lå nok under hans verdighet.

                En dikters gravferd ligger egentlig utenfor litteraturvitenskapens emnefelt. Sammenhengen mellom liv og diktning kan være av interesse, men når livet opphører, er det ikke lenger noen slik sammenheng. Begravelsen har ingen innvirkning på diktningen, naturligvis. Derfor står det litt om døden, men ingenting om gravferden, i Harald Beyers monografi fra 1945.

Av samme grunn kan vi hoppe over Aage Kabells to bind om dikteren (1956-57). Kabell er en engasjert og velskrivende litteraturhistoriker, opptatt av Wergelands levned, men begravelsen opptar ham ikke. Med omtrent samme bemerkning kan vi i denne omgang forbigå Geir Uthaugs entusiastiske studie Et Verdensdyp av Frihet.

                Ikke uventet er det mer å hente hos Hans Heiberg (Så stort et hjerte, 1972): ”I spissen for sørgetoget gikk jegerkorpsets musikkorps. Jegerkorpset var fremmøtt og fordelt på hele strekningen, nærmest kirken var kavalleri. Politi var overalt anbrakt for, om det behøvdes, å holde mengden i age.” Her er altså både jegerkorps og kavalleri, men ikke et ord om at selveste hærsjefen ledet det hele.

I Yngvar Ustvedts Wergelandbok fra 1994 skildres gravferden på nært hold, basert på et øyenvitnes beretning (Daniel Thrap). Det var tett av folk langs hele ruten. En statsråd og en stortingsmann deltok i følget, står det her, ellers ingen fra storting og regjering. Om landets militære toppledelse står det ikke noe. Men kan vi dermed anse det for bevist at baron Ferdinand Wedel Jarlsberg ikke ledet prosesjonen i dette liktoget?

                Ja, hva må til for å avsanne en historisk hendelse?

(fortsettes...)

Baron Blod følger Wergeland til graven

Da Henrik Wergeland var død, i juli 1845, ble han fulgt til graven av en umåtelig stor folkemengde. Byen hadde knapt 30 000 innbyggere. Det sies at 10 000 var på bena for å følge kisten det siste stykket. De fleste var almuesfolk. Embetsstanden glimret mest ved sitt fravær. Hele byens politikorps var mobilisert som sikkerhetsvakter. Politimesteren selv gikk i toget. Han siteres på sin ikke spesielt morsomme replikk: Hvis det nu skjer en forbrytelse et annet sted i byen, har jeg ingen å sette inn!

Det var visst Christian Tønsberg, forleggeren, som snappet opp politimesterens bekymringsmelding. Han observerte også statsråd Vogt i prosesjonen. To prester er dessuten registrert. Den ene var gamle prost Wergeland, dikterens far. Den andre var pastor Biørn, som skulle forrette i kirken. Han skulle også, noe senere, ta seg av sin avdøde venns unge enke. Videre nevnes den unge Eilert Sundt, en sann Wergeland-beundrer, som skulle holde en tale på studentenes vegne.
I alle beskrivelser av gravfølget har denne manglende deltagelsen fra dikterens egne rekker vært fremhevet, gjerne for å minne om at Wergeland var elsket av folket, men mindre godt likt av sine standsfeller. At ikke regjeringen og andre offentlige myndigheter stilte opp på annen måte enn ved statsråd Vogts frivillige oppmøte, har gjerne vært sett som en demonstrativ uteblivelse. Avdøde hadde tross alt hatt en høy stilling i staten – som riksantikvar – i tillegg til at han som dikter, folkeoppdrager og samfunnsdebattant vel hadde gjort seg fortjent til en viss honnør.
Eller er det hele en legende? 10 000 arbeidsmenn, ingen embetsmenn ved den folkekjære åndskjempens grav. Elsket av almuen, forhatt av maktens menn? Dette er jo en konstituerende del av diktermyten. Selve myten kan tenkes å ha bidradd til å fortegne skildringen av Wergelands siste ferd. For hva leser vi ikke i et anerkjent oppslagsverk om baron Wedel Jarlsberg, kommandanten på Akershus, Wergelands gamle fiende: ”1845 ledet Wedel prosesjonen i Wergelands begravelse. Det var et symbolsk uttrykk for at krigsmakten var blitt nasjonal.”

Hvis dette er sant, er det mye annet som er usant. Men nei, det er ikke Wikipedia. Påstanden står på trykk i Norsk biografisk leksikon, utgitt av Kunnskapsforlaget. Den er ført i pennen av en professor i historie. Det skulle borge for sannhetsgehalten. Feilaktig eller ikke – jeg har forsøkt å finne ut hvor opplysningen stammer fra. Jeg finner det overveiende sannsynlig at det dreier seg om en løgn, en feilerindring eller en misforståelse. Men hvordan har den oppstått?
La oss først se på hvem denne Wedel var, som skal ha ledet prosesjonen. Det kan tenkes han var glad for å se sin gamle plageånd av gårde og red foran i toget for å være sikker på å få sett kisten forsvinne ned i et hull i jorda. Wergeland hadde ertet og plaget ham i skrift og tale helt siden natten til 18. mai 1829, etter det såkalte Torvslaget. Baron Ferdinand Wedel Jarlsberg var kommandant på Akershus den gangen folk i Kristiania feiret 17. mai ved å promenere gjennom gatene og samles på Stortorvet, mens gateguttene ropte hurra.
Denne feiringen ble det slått ned på med sterke midler. Baronen kommanderte ut kavalleri og soldater med skarpladde våpen, og disse gikk hardt til verks mot sivilbefolkningen. Det fløt blod, mange kom til skade, men til alt hell ble det ikke avfyrt skudd. Det kunne ha endt med massakre, og det var ikke kommandantens fortjeneste at dette ble forhindret. Student Wergeland fikk et rapp av en sabel over ryggen så det ble et tydelig merke på uniformsjakken hans. Han gikk nemlig i sin egen, grønne studentuniform, som ingen hadde maken til, men som kongen visstnok hadde godkjent.

Wergeland la baronen for hat etter dette og benyttet mange anledninger til å uttrykke sin mening om mannens forstand og åndsevner. Baron Blod var bare ett av navnene han ga ham. Et annet var Uedel-Juling. Så sent som i 1841 skrev han i et brev om den despotiske, rent militære Wedel som han hadde stått ”på fiendtlig fot med” siden studentdagene. Det er ingenting som tyder på at han rakk å skvære opp og bli forsonet med denne sin erkefiende før han døde, knappe fire år etter denne erklæringen.
Så kan vi kanskje tenke oss at baronen var en storsinnet adelsmann som evnet å overse dikterens mange personangrep på hans høye person? At han i bunn og grunn var en stor beundrer av Wergelands geni, og derfor ville hedre ham med sitt offisielle nærvær på hans siste ferd?
– Neppe. Men om så var, ville hans deltagelse i teten av det store toget ha blitt lagt merke til. Baron general Ferdinand Wedel Jarlsberg var nå øverste sjef for den norske armé. Han var i høyeste grad representant for den norske makteliten.

Nettopp den eliten som ifølge alle skildringer vi har lest, valgte å bli sittende på kontoret den dagen, den 17. juli 1845. Ingen kan huske å ha sett forsvarssjefen i trengselen. Hans nærvær, for ikke å snakke om hans ledelse av prosesjonen, ville da også ha vært en historisk ironi, som krønikeskriverne ikke kunne ha unnlatt å bemerke.

Artikkelforfatteren i Biografisk leksikon husker ikke hvor han har denne opplysningen fra, men henviser til kildene. Jeg har begynt å gå  igjennom dem, men mye gjenstår. Følg oss videre i jakten på en sannsynlig feilkilde, her på denne bloggen. Om noen dager eller uker.

Baronen