tirsdag 29. juni 2010

Det oppstår uvegerlig misforståelser når mennesker møtes og snakker sammen, og bedre blir det ikke når flere kulturspråk er i bruk samtidig. Målet med vårt samkvem må til enhver tid være å holde misforståelsene nede på et akseptabelt nivå. Velvilje og toleranse må til, men om man også kan heve seg et hakk eller to over personlig prestisje, retthaverske tendenser, smålighet … kort sagt. Misforståelser er ikke til å unngå, men krig på grunn av bagateller kan, dersom partene er voksne, fornuftige og lite selvhevdende mennesker, unngås.
            Kelneren bød på catfish. Det oversatte han med steinbit. Den franske forfatteren trodde naturlig nok det var snakk om poisson-chat. Men det, sa jeg, er jo en karpe. Den franske kattefisken lever i ferskvann, for ikke å si i grunne karpedammer, mens steinbiten vår holder til i det salteste dypvannshav. Den er stygg, den har utstående tenner og kan spise blåskjell med skallet på, fortalte jeg. Lurer på om den ikke heter loup de mer? Ikke tale om, sa den franske forfatteren, oppvokst i Nice ved Middelhavet. Le loup er ingen catfish.
            Det er vanskelig med navn på fugl og fisk. Særlig fisk. Hvem er det som bestemmer hva de heter? Fiskerne i Bretagne og fiskerne i Nice kan snakke om samme fangst med helt ulike navn. Den fisken vi fikk på tallerkenen, var god. Kjøttet var hvitt, fast, saftig, nesten krystallinsk, nesten som hummerkjøtt. Deep sea fish, forsøkte jeg, very ugly. Da er det ikke loup det mer, mente han, for det er en ganske stilig fisk.
Munnpartiet til steinbiten minner litt om Sartre, antydet jeg, for han hadde jo litt sånn undervannsaktige lepper. Litt sånn dypvannsfisk i ansiktet, i grunnen. Men det vet jeg ikke om forfatteren syntes var passende. De to hadde en nobelpris til felles, selv om Sartre i sin tid sa han helst ikke ville ha den. Jo forresten, gjerne pengene. Men ikke den borgerlig-dekadente prisen som Camus hadde fått …
            Vi spiste det vi fikk. Vi tok det for god fisk. Diskusjonen løp ut i sanden. Vi gikk til sengs hver på vår kant uten å vite hva slags sjømat vi hadde satt til livs. Steinbit var det saktens, men hvorfor kalte kelneren det catfish? Og hvorfor ville ikke forfatteren gå med på at det het Loup de mer?
            Det er blant de ting man kan lure på når man pleier omgang med nobelprisvinnere.

tirsdag 8. juni 2010

Fiks idé

En fiks idé er en tanke som har satt seg fast og ikke lar seg rokke, i hvert fall ikke før overveldende fakta kommer på bordet. Jeg har fått det for meg at Hans Conrad Thoresen (f. 1802) var tjømling. Han ble riktignok født i Tønsberg, men det ble jo jeg også. Hans mor kan ha søkt inn til Tønsberg for å føde. Det gjorde min. Kanskje mest fordi det der i byen fantes et sentralsykehus, i 1950. Det gjorde det ikke på Thoresens tid, men det kan vel tenkes kompetansen innen fødsel og nedkomst var høyere i byen enn utover på øyene allerede den gang, da barnefødsel var en risikosport.

Hans Conrads far var bøkker. Han lagde tønner. Det kunne nok trenges i byen, men også ute på Hvasser, når fiskerne kom inn med fangst og oppkjøperne sto klare til å ta imot og sende videre. Det måtte tønner til. Min oldefar dro opp fra sitt hjem i Asker for å slå seg ned på Tjøme, nærmere fisken. Han var fiskehandler. Mormor var tjømling i første generasjon.

Bøkkerens sønn ble prest. Det var ikke vanlig. Det var visstnok prosten Morten Münster i Jarlsberg prosti som oppdaget guttens evner, og ”førte ham frem” til studenteksamen i 1821. Om hvordan han videre fikk finansiert sine studier, vet ikke historien noe å fortelle. Jeg har ikke alltid hatt høye tanker om velstående menn i Tønsberg og omegn, men her var det trolig noen av dem som trådte til.

Så ble han altså prest på Sunnmøre, og der var han i 17 år. I Herøy sognekall måtte presten ferdes opp til 300 mil på sjøen hvert år, til alle tider på året. ”Som oppvokst ved sjøen kunne han selv styre en skute!” Det var dette som overbeviste meg om at Thoresen neppe vokste opp inne i Tønsberg by som tønnemakerens sønn. Håndverkere og arbeidsfolk hadde ikke mye fritidsbåter på den tiden. Hvis Thoresen lærte å seile som ung, må det ha vært fordi de var øyfolk.

Jeg henter det meste her fra Astrid Sæthers bok om Suzannah, fru Ibsen. Fru Ibsens far var Hans Conrad Thoresen. Astrid Sæther skriver så mye pent om denne mannen, i små kommentarer spredt utover kapittelet. Til sammen danner disse kommentarene et bilde av en staut hedersmann som jeg gjerne vil tro har sine røtter på Tjøme.

Vi får se om jeg kommer videre i denne saken. Inntil det motsatte er bevist, har jeg min fikse idé, slik Asterix har sin Idéfix (en trofast og fornøyelig liten hund).

tirsdag 1. juni 2010

Millom bakkar og berg, cimetière marin

Susanne Thoresen må i barndommen ha levd med lukten av sin mors lik, selvfølgelig til det ukjennelige iblandet stanken av alle de andre som lå der og langsomt fortærtes av tidens tann under torva. Det var et karrig prestegjeld og knapt med jordsmonn. Torvlaget lå rett på grunnfjellet; de døde fikk ikke mer enn en dyne av gras og røtter, og de hvilte sine knokler mot det blankskurte berg. Heldigvis står vinden på, som oftest, og feier de dødes miasmer ut på det bårute havet, eller inn over fjell og daler. Men det var dager og netter da stanken lå tungt over øya, så det ble vanskelig å tro at mamma var i himmelen blant englene.
Lukten av en mors forråtnelse gjør noe med sorgen. Det gjør noe med det moderløse barnet. I hvert fall er det kjempefristende å psykologisere og konkludere allerede her. Susanne Thoresen ble en kvalifisert dikterhustru.