tirsdag 28. juli 2009

Til steinen sprekker


Snart kommer nok Tålmodighetens stein på norsk. Selv om det handler om kvinneliv i Afghanistan (eller et annet land), vil det nok ikke skinne tusen strålende soler over den, her i landet. I Frankrike ble den beæret med Goncourt-prisen, forresten. Det betyr at en kvalifisert jury mente den var årets mest interessante eller oppsiktsvekkende gode bok. Det betyr også at den fikk ganske mange kjøpere (og lesere) i forfatterens nye hjemland.

Atiq Rahimi er fra Afghanistan. Nå skriver han på fransk. Ellers jobber han med film. I denne boka, som skal hete Syng-e saboor på norsk, har forfatteren liksom montert kameraet på stativ i et rom der det ligger en livløs mann koblet til en infusjonsflaske. Han puster, men det er også alt han gjør. Kona sitter ved siden av og ramser opp bønner på bønnekjedet sitt. Etter hvert skjer det noe. Fortiden rulles opp. Et krigersk, tragisk samfunn avdekkes. Kvinneundertrykkende, kjærlighetsløst, religionsherjet, krigsherjet.

Boken er tilegnet M.D. Jeg tenker meg at det betyr Marguerite Duras. Hun skrev også sånne korte, fortellende hovedsetninger. Tekster uten mye ytre handling. Film drev hun med, hun også. Særlig mange lesere hadde hun ikke her i landet før hun slo til på sine gamle dager med en gripende, småsexy og aldri så lite sentimental historie fra virkeligheten. Om den pur unge europeiske jenta og den rike kineseren. Den umulige kjærligheten.

Mange blir det nok ikke som kaster seg over Tålmodighetens stein. Men de mange som ikke gjør det, går glipp av en særegen leseopplevelse, en roman utenom det vanligste, en god bok. Oversetteren har ingen fortjeneste av salget. (Heldigvis, hadde jeg nær sagt.)

søndag 12. juli 2009

What happened next?


Ikke mange, tenker jeg, har gått og ventet på avsløringen av hva som egentlig skjedde med kriminologen Andreas Bjerre og den aristokratiske Madeleine etter at de begge var blitt skilt og endelig hadde fått hverandre, som det heter. Spørsmålet ble sist berørt i min bok om Wildenvey, som utkom i 1993. Der står det bare at ”de fikk visst et tragisk endelikt” eller noe sånt. Det er vagt, men det er fordi jeg ikke visste bedre. Endelig har vi fått svaret.

Herregud, 1993! Det er forrige århundre! Og først nå, i Göteborg for en uke siden, har jeg fått tak i boka som åpner med den scenen jeg ikke fikk med meg i Wildenvey-biografien: ”Hon kröp upp och lade sig bakom honom i sängen…

Boken er Håkan Bravinger: Bära bud, og den fins i Månpocket. Den foreligger også på norsk. Andreas Bjerre, juristen, kriminologen, tok en overdose og la seg i sengen. Madeleine la seg altså bak ham og ventet på at han skulle dø. Han døde. Kort etter brakk hun benet i en banal ulykke. ”Såret vägrade att läka och hon avled fyrtiotre år gammal i komplikationerna efter benbrottet.

Så vet vi det. Dette skjedde i 1925.

Wildenvey traff Madeleine på stipendreise til Roma i 1909 og forelsket seg i henne. Hun hadde tittel av friherrinne og var eier av Marsvinsholm slott i Skåne, inntil videre gift med en greve. Wildenvey var sjanseløs. Mer om dette en annen gang. Og mer om Bravingers bok, som ser ut til å være kjempemessig. Jeg har lovet meg selv å lese den.